Jeg heter Per Christian Frankplads, og fra 1995 til 2006 skrev jeg mange hundre musikkanmeldelser av norske og internasjonale utgivelser. Jeg dekket pop, elektronika, ambient, glitch, house, techno, trance, hip-hop, rock, soul, funk og mange andre sjangere.
Jeg tror få andre i Norge har anmeldt så mange elektroniske utgivelser som meg, og jeg spilte også masse dritbra musikk på Radio Nova-programmet mitt "Experimenta" - sjekk lydarkivet og spillelistene her.
I mange år har jeg hatt lyst til å legge ut disse musikkanmeldelsene på min egen webside. Men det har aldri blitt tid til å gjøre det på den måten jeg kunne ønske, med cover og egen side for hver utgivelse.
Derfor slenger jeg nå ut alt sammen, og her er altså alle musikkanmeldelsene jeg har skrevet:
* 1995 til 1999: Puls Furore
* 2000 til 2006: Osloposten og Mute
Sjekk ut dette arkivet for viktig musikkhistorie, spesielt "gullalderen" i norsk elektronisk musikk.
Man finner sikkert utslag av ungdommelig overmot og noen ortografiske feil, men det får bare være.
Pacific Blue
Jeg tror få andre i Norge har anmeldt så mange elektroniske utgivelser som meg, og jeg spilte også masse dritbra musikk på Radio Nova-programmet mitt "Experimenta" - sjekk lydarkivet og spillelistene her.
I mange år har jeg hatt lyst til å legge ut disse musikkanmeldelsene på min egen webside. Men det har aldri blitt tid til å gjøre det på den måten jeg kunne ønske, med cover og egen side for hver utgivelse.
Derfor slenger jeg nå ut alt sammen, og her er altså alle musikkanmeldelsene jeg har skrevet:
* 1995 til 1999: Puls Furore
* 2000 til 2006: Osloposten og Mute
Sjekk ut dette arkivet for viktig musikkhistorie, spesielt "gullalderen" i norsk elektronisk musikk.
Man finner sikkert utslag av ungdommelig overmot og noen ortografiske feil, men det får bare være.
______________________
Pacific Blue
Amore (CDM)
Edel
Karakter: 3/6
Il Caesar
Silencio (CDM)
Discoboll/Arcade
Karakter: 2/6
Per Kristian Grytdals prosjekt "Pacific Blue" gir ut sin fjerde singel, "Amore". Presseskrivet sier halvveis snobbete "populær musikk for populære mennesker" og det kan vel stemme, siden denne kvasitrancen er det som er popmusikk i disse tabloide tider. Låta er uansett bygget på samme oppskriften som hans tidligere tre VG-liste-singler: enkle dancegrep, hyperenkle melodier, lange trommevirvler, simpel produksjon og pompøs, nesten latterlig kvinnevokal som stønner om "kjærlighet i natten". På ingen måte kvalitativt bra musikk, men ganske sikkert en vinner ovenfor likegyldige kids som kjøper alt som smaker enkelhet.
I samme tralten går også Thomas S. Brandi alias Il Caesar og hans "Silencio". Brandi legger til litt nedpitchet mannsvokal og følger ellers det samme mønsteret som det meste av dance nå for tiden, spesielt med den patetiske ATB-lignende "melodi"-linjen som absolutt alle dancefolk føler de må bruke. Kommers-DJer kan kanskje få bruk for "Love Design"-remiksen, men ellers er dette det samme som hans forrige singel - patetisk "musikk" laget for å tjene raske penger. Og det funker, dessverre. Det morsomme ved begge disse singlene er at de tør å sette navnene sine på det!
(Osloposten, januar 2000)
VA
Definitely 1 (CD)
T-Kay
Karakter: 2/6
Fra det lille selskapet T-Kay har vi fått denne samleplaten bestående hovedsaklig av ukjente houseting. Det er delt opp i fire seksjoner, Crico Castelli, W.I.N.K. (ikke Josh), Kurtis Mantronik (feilstavet på omslaget) og VA. Dessverre skjemmes platen av ekstremt dårlig omslagdesign, elendig lyd og kjedelige og dårlig produserte låter fra alle involverte. Jeg skjønner ikke hvilken målgruppe denne plata henvender seg til, siden den slett ikke er kommers nok til å konkurrere med diverse dance- og houseting, og langt fra bra nok satt sammen til å fremstå som en seriøs alternativ utgivelse. Dessuten drar altså det glorete og feilstavede omslaget kraftig ned helhetsinntrykket.
(Osloposten, januar 2000)
VA
DJ Luis Molinari: My record bag (CD)
Arcade
Karakter: 4/6
Luis Molinari (med italiensk far) har jobbet seg oppover, og er nå fast ("resident") DJ på festene til The Vinyl Frontiers, som stort sett avholdes på Curb (tidligere Mars). Dessuten har han fått lov av Arcade til å sette sammen denne kompetente samle-CDen. Hver torsdag fra 23-24 sender han dessuten på Radio Oslo. Så det du får på denne litt vel overhypede samleren er 18 spor med energisk og pumpende house, godt mikset sammen (fra vinyl) og sikkert et representativt DJ-sett fra unge Luis. Men hvis du synes house i seg selv er litt kjedelig og heller ser etter mer avanserte teknologiske ting er nok ikke denne noe for deg.
(Osloposten, januar 2000)
Crème Fraîche
The Crème Fraîche EP (12")
Clean Production
Karakter: 2/6
Fra Arne Jonasen og Christian Romslo kommer en tolåters tolvtommer. Begge låtene smaker av glad og myk house og dertil tilhørende sval sommer, men de er også altfor kjedelige. Produksjonen er litt for flat, arrangementene er forutsigbare, og temaene/groovet er strukket ALTFOR langt ut i sin repetetive og monotone form. Så det hele ender dessverre med å bli to fine bakgrunnslåter uten egen identitet som ikke klarer å fange noens oppmerksomhet.
(Osloposten, februar 2000)
Motion Control
Real thing (12")
Beatservice
Karakter: 4/6
Oddgeir Hvidsten har med denne koselige hvite tolvtommeren fått en radiohit på NRK Petre, og kan produksjonsmessig meget vel ta opp kampen med utenlandske firefjerdedelshouse-mennesker som f.eks Armand van Helden. A-siden "Real thing" er rett og slett en fin låt, streit og hyggelig house med et koselig vokalsample som høres mistenkelig 70-talls ut, og B-siden er fylt opp av to relativt anonyme og kjedelige housespor som ikke fører noe steds hen. Får håpe denne kommer ut på CD-singel, så flere kan få med seg tittelsporet.
(Osloposten, februar 2000)
Bergmund Waal Skaslien
Sound off (CD)
Turn Left Productions/Musikkoperatørene
Karakter: 4/6
Djerv instrumental lyd fra Bergen. Jeg har latt meg fortelle at denne mannen pleier å skrive musikk til koreografen og danserens Jo Strømgrens produksjoner, og lenken mellom halvgale og kreative Strømgren og Skasliens innovative lydlandskaper er nærliggende.
På dette forholdsvis korte albumet, kun 41 minutter, går vi i løpet av 11 spor i gjennom fiolinisten Skasliens verden av lyd og melodier, og er ikke en eneste gang i nærheten av strukturen til popmusikk og dess like. Mye av det ligner elektroniske helter fra f.eks Warp og til en viss grad Aedena Cycle, men med en alltid tilstedeværende fiolin som trekker en ut av det rent elektroniske. Et spennende album, som fortjener i hvert fall noen få oppegående lyttere.
(Osloposten, april 2000)
Motion Control
Groove tool (CD)
Beatservice
Karakter: 4/6
Oddgeir Hvidsten, ex-ringrev fra det bergenske ambientprosjektet Neural Network, har jobbet hardt og kommet opp med sitt egentlige debutalbum under Motion Control-banneret, to år etter "Digits" på samme selskap, som samlet opp tre Detroit-inspirerte EPer.
Denne gangen har han i lydbildet beveget seg mye nærmere gammel svett disco og nyere fransk house og fusjonert dette med den alltid tilstedeværende Detroit-inspirasjonen sin. I tillegg eksperimenterer han med stort hell med mer rolige spor i hip hop-tempo og trip hop-lignende ting. Og det fungerer stort sett bra, bortsett fra "Nightcap" som blir litt for kjedelig og langdryg.
Noen få av de andre sporene har en tendens til å bli for lange og monotone, som f.eks "Love surgeon", men på et dansegulv vil man jo aldri legge merke til slikt. Over det hele er dette altså et vellykket "debut"-album fra en bergenser man burde følge med på.
(Osloposten, april 2000)
VA
Good music (CD)
Jazzassin
Karakter: 4/6
Fra tjukkeste DDE-distrikt kommer en liten undergrunnsutgivelse og en fin samling av norsk avansert elektronisk lydbehandling. I mangel av noe annet navn har de kalt den "god musikk", og disse fire (lange!) sporene preges av vilje til eksperimentering og lekelyst i forhold til musikk og generelt lyd.
Av de fire sporene finner vi henholdsvis utagerende saker á la Supersilent hos Arms "Self-employed citizens 1-4", flytende Origami Galaktika-sfærer i Clop Neplats "h.a.h.s.", samtidsstøy nær Spunk hos Jazzkammers "Great analog world" (som nettopp kommer med debutalbumet "Timex" på Rune Grammofon) og avslutningsvis Ka med deres "XV", 15 minutter musique concrete.
Denne platen kan muligens være litt vanskelig å få tak i, men anbefales altså for folk som liker avansert elektronisk musikk, og det begynner kanskje å bli en del nå? Med i hvert fall tre konsepter i Oslo - "Auxiliary" på Blå/torsdager, ambientkafé på Mir/søndager og "Lost in bass" på Sikamikanico/søndager - burde det være nok muligheter for å få trent øret sitt.
(Osloposten, april 2000)
Perculator
Addicted (12")
dbut
Karakter: 5/6
Gutta i Perculator returnerer etter lang tids vinylfravær med en 12", fortsatt på dbut og fortsatt med remikser av vennene sine. Denne gangen er det mer av en ordentlig "låt" vi har med å gjøre, i hvert fall et vokalriff. Originalen er fin og chillet, og de fire remiksene er av engelske Afterlife (som noen muligens husker med det fine albumet "Byzantinium" på Ripe for noen år siden), Palace of Pleasure og Sternklang. Godt noen i Norge skjønner hvor viktig det er med alternative versjoner av en låt.
Afterlife gjør en meget pen versjon som passer inn i rolige DJ-sett og radioprogram (f.eks undertegnedes eget), PoP dubber det hele skjevt ut til venstre og Rune Brøndbo aka Sternklang gjør to mikser, en uptempo for dansegulvet og en fin meksikansk liten sak (og heter "South of the border", selvsagt).
Alt i alt noe enhver fan av norsk elektronisk og ikke-rigid lyttemusikk kan unne seg. Men hvis det ikke kommer på CD-singel gjør plateselskapet en tabbe. For denne appellerer til fler enn bare de (stadig få) som i dag har platespiller.
(Osloposten, mai 2000)
Xploding Plastix
Treat me mean, I need the reputation (7")
Beatservice
Karakter: 5/6
Helt ut av det blå kommer to musikanter ved navn Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen og gir ut en knallsingel på nordnorske Beatservice Records. Jeg har aldri hørt om disse to før, men av soundet deres må de ha hørt om og på en hel del engelske folk i Ninja Tune og relaterte leire.
Uten å sammenligne direkte (eller kanskje det er det jeg gjør) høres Xploding Plastix muligens ut som en norsk utgave av Cinematic Orchestra (som forøvrig har So What!-konsert på fredag), med sine komplekse symfoniske samples/lag med lyd og deretter mye strekking og føkking med lyden utover tittelsporet. B-siden, "Far-flung tonic", er på en måte mer av det samme, men med mer melodi og til og med en fin instrumental sololinje. Er det et sample? Har de leid inn Filharmonikerene? Hvem vet enn så lenge? Uansett. Fin singel. Håper det kommer mer.
(Osloposten, mai 2000)
VA
Le jazz non (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 5/6
Det lille og høyst uavhengige selskapet Smalltown Supersound slipper en samleplate med fri og jazzete støy direkte inspirert av en annen og New Zealandsk samleplate som kom for noen år siden på Corpus Hermeticum, ledet av Bruce Russell. Man kan som nordmann spørre seg hva pokker New Zealand har å gjøre med eksperimentell lyd, men det var faktisk der den første "Le jazz non" kom ut i 1996/1997. Og dersom man ser på dette prosjektet som et slags svar til østre hemisfæres bidrag er det bare rett og rimelig at Bruce Russell som var "kurator" (åååhh... kunst... ) for det første prosjektet skriver omslagsteksten.
Vel. Artistene. Lasse Marhaug er representert i tre spor både under eget navn, som en tredjedel av Del og som halvdelen av duoen Jazzkammer. Kjetil D. Brandsdal dukker opp på to låter og John Hegre er også representert via Jazzkammer og Der Brief. Og selvsagt finner vi Elektro Nova, Kåre Dehlie Thorstads prosjekt. Ellers er også bl.a. Arm og Larmoyant med som bidragsytere. Lydene spenner fra ekstremt aggressive støylooper hos f.eks Marhaug til mer jazzete fristils improvisasjoner hos f.eks Der Brief. Noen droner er med, blant annen en lang og fin en hos Elektro Nova, og noen av folkene holder på med mer ren elektronisk støy, blant annet Jazzkammer.
Dette er nok så langt den mest definitive norske støysamleren som har kommet. Noen husker kanskje den omstridte "Absolutt plingplong" for noen år siden, som på en fin måte dokumenterte det ikke så rent lite elektroakustiske miljøet. Dette kan da kanskje være en slags "Absolutt støy vol. 1". La oss håpe på en vol. 2.
(Osloposten, mai 2000)
VA
Tellé 007 samleplate (CD)
Tellé
Karakter: 4/6
Mikal Telle er en hyggelig fyr som kjenner masse folk. Dessuten bor han i Bergen, en av Norges bedre byer musikkmessig. Så hva er mer naturlig enn å starte et lite plateselskap og kalle det etter etternavnet sitt, gi ut noen gode gammeldagse singler i 7"-format og ha det fryktelig gøy i prosessen? Selvsagt er det få som har sett disse 7"ene. I lave opplag blir slike fremtidige samleobjekter fort revet unna, og da er det ekstra hyggelig å kunne få en best-of servert i hendene.
Så på denne samle-CDen er det bidrag fra Torbjørn Brundtland og Svein Berge (som Röyksopp), Tore Kroknes (som Erot og produsent for Anne/Annie), Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Bjørn Torske, Kai Mæland (som Kahuun) og noen andre. Stilen er mest mutert og moderne disko, men her er også mer eksotiske ting som f.eks det laidback 70-tallsaktige åpningssporet av nevnte Myerz og en lo-fi gitarsak fra herrene Tore, Erlend og Eirik. Det beste diskosporet er forresten en livesak av Röyksopp - dødsfunky!
Som du skjønner av denne anmeldelsen er dette en meget upretensiøs utgivelse hvor moroa rundt er minst like viktig som selve musikken, og det høres. En fin partyplate som ikke går så veldig dypt i materien, men et viktig dokument av Bergens og Tellé-scenen de siste to årene.
(Osloposten, mai 2000)
Illumination
She got soul (10")
+47/BMG
Karakter: 4/6
Nordnorske Per Martinsen og erke-britiske Nick Sillitoe jobber fortsatt sammen og lager teknologisk musikk, selv om de ikke er så aktive utad for øyeblikket. Men man skal ikke skue hunden (musikeren) på hårene (turnévirksomheten), for her kommer sannelig en titommer etterfulgt av (ganske så snart) et helt ordentlig album. Som de sikkert har brukt tre-fire år på å skru sammen.
Vel. Denne lille titommeren - et format ikke mange bruker for tiden - inneholder to låter. A-siden, "She got soul", er vel "poplåta", med lettere tilbakelent og rolig, men relativt groovy house og litt synging og annen vokal over. Den kommer sikkert til å bli spilt mye på NRK Petre og andre kredhus, muligens også fordi det er Nick og Per som står bak, og man hopper liksom ikke over dem helt uten videre når de gir ut noe.
Uansett. B-siden inneholder godbiten på denne vinylen, "Black sun" - en rolig og bare smårytmisk nedchillet sak med referanser til "kalde" lydkilder (f.eks Biospheres lydbilde) og engelske dypere ting. Ikke noen merkbare melodi å spore, men et fint akkordtema som gjentas over det hele.
Illumination skal forresten DJ'e denne torsdagen på Auxilliary og Blå. Kan bli interessant.
(Osloposten, mai 2000)
Moola
On the street (12")
Eskimo
Karakter: 4/6
Det er ikke lenger noen overraskelse at folk lager funky house her i Norge. Vi har tilgang til eksakt den samme teknologien som alle andre som slipper plater, og mens det før var enkelte som hadde et lite hjemmestudio på soverommet er det nå mange. I Oslo ligger i det som tidligere var gamle Oslo Jazzhus nå en hel haug av diverse prosjekt- og profesjonelle studioer og tilsammen kalles bygget "Sjololadefabrikken".
Der ligger også studioet til Moola - MOrten og OLA - og de gir ut bra, men ganske streit house. Deres siste tolvtommer burde som de forrige to gjøre det bra hos DJer som spiller nyere house med ikke altfor mye techno-elementer i seg, siden låta er koselig med mye bra groovefølelse og melodi i seg. Dessuten ligger det en dubmiks på B-siden. Moola finner ikke opp kruttet med denne tolvtommeren, men for all del, koselig sak.
(Osloposten, mai 2000)
VA
Quart 00 club (3xCD)
Quart/Tuba
Karakter: 4/6
Før Quart-festivalen denne sommeren kommer denne lekre boksen bestående av to musikk-CDer og en CD-ROM. DJ Peer (Osmundsvåg) har mikset det sammen, og CD 1 er ganske rolig og avslappet med mye rolige beats og låter, mens CD 2 er mer av en ren house-CD. CD-ROMen er forresten meeeeget lekkert satt sammen, men jeg savner kanskje mer innhold, f.eks mer video og musikk.
De to musikk-CDene derimot, er mer enn fyldige nok. Siden jeg personlig er litt lei av house generelt synes jeg CD 1 tar rotta på CD 2, uten å si at sistnevnte house-CD er dårlig eller kjedelig. Det er ikke så mange kjente artister eller selskaper med, men soundet er meget behagelig og settet er godt mikset sammen. Du kommer sikkert til å få høre denne i klesbutikker etc. utover sommeren.
Men som sagt er det CD 1 som er virkelig interessant i denne sammenhengen, men folk som Ian O'Brien, King Britt, Aim og Jazzanova involvert. Men ikke bare de mest kjente tingene er spennende her, vi finner f.eks noen nordmenn (virker det som) ved navn Fenomenon representert ved sporet "From inside" - meget lovende! Ellers er det altså for det meste jazzete teksturer, rolige beats og generelt en meget god stemning over hele CD 1, og man kan spørre seg hvorfor DJ Peer sjelden får spille slik "DJ Friendly"-musikk ute. (Svar: Fordi Norge og vest-Europa er besatt av enkel fire-fjerdedels housemusikk.)
Dersom du liker moderne (danse)musikk og muligens også har tenkt deg på Quart i år - fet bandliste, men Roskilde er som vanlig en million ganger større og kanskje også dermed mer interessant - kan denne boksen være noe for deg. Og om du ikke kjøper den kommer du uansett til å høre den overalt hvor du ferdes i sommer. For denne blir ganske sikkert "må ha"-objekt hos alle trendmakere og -følgere i år, slik Krüder & Dorfmeister var det i fjor.
(Osloposten, mai 2000)
Biosphere & Higher Intelligence Agency
Birmingham frequencies (CD)
Headphone
Karakter: 5/6
Hvordan høres en engelsk by ut? Denne CDen er faktisk fra februar (i England), men vi anmelder den fordi den nylig har blitt tilgjengelig i Norge og også fordi "Cirque", Biospheres nye album kommer ut denne uken og anmeldes i fredagens avis.
Forhistorien går som følger; Norske Geir Jenssen og engelske Bobby Bird samarbeidet i 1995 som en del av Tromsøs "polarmusikk"-festival og laget en konsert (og et album) hvor de brukte lyder fra byen og området rundt. Dette var så vellykket at de bestemte seg for å følge opp med et besøk i Bobby Birds hjemby (altså Birmingham) i 1997 og lage et konsept der.
Hvor "Polar sequences" var på alle måter KALD er "Birmingham frequencies" en sensommergreie, føler jeg. For de som har hørt tyskeren Pete Namlooks "Season greetings: Summer" som kom ut for en del år siden, er ikke denne helt ulik. Her er varme og myke lag av rytmikk og lange klanger, og sakte, men sikkert, kommer melodier og strukturer frem og danner en større helhet. "Subtilt" er et av flere stikkord. Jeg har forøvrig hørt rykter om at Geir selv ikke er så fornøyd med denne utgivelsen, men jeg synes ikke det skal være relevant for fansen hans. Konklusjon: anbefales.
(Osloposten, mai 2000)
Biosphere
Cirque (CD)
April
Karakter: 4/6
Tre år etter 1997s "Substrata" er Geir Jenssen, nærmest en technologisk myte og en av de virkelige gamle kara, Bel Canto-medlem som han var på det første albumet, tilbake med sitt femte soloalbum. En del av pressen og media ynder å antyde at Jenssen har tatt seg en lang ferie og nesten ikke gjort noe i løpet av disse tre årene. Men hva skal man kalle f.eks samarbeidet med Deathprod på remiksene av Arne Nordheim? "Birmingham frequencies"-prosjektet i 1997 med Higher Intelligence Agency? De to nye remiksene for "Biosystems"-remikssamleren som kom i fjor? Mitt poeng er at man ikke kan dømme en kunstner kun ut i fra de største og mest prominente verkene, men også ta med i betrakningen mindre kjente og mer spredte verker.
Nuvel. Det var nok en del som svelget litt tungt da de oppdaget at Jenssen hadde forlatt "Patashnik"-beatet fra 1994 da de hørte "Substrata", men de som ble aller mest skuffet i 1997 burde nå i hvert fall ha blitt eldre og kanskje litt mer klar for hva Jenssen gjør i år 2000.
Albumet er delvis inspirert av Jon Krakauers bok "Into the wild", en sann historie om en ung gutt som drar ut i villmarken og sulter i hjel. Det er vanskelig å si om vi hører direkte spor av dette, men hele albumet har et dystert, melankolskt, nesten fatalistisk sound over seg. Samtidig er det mye mer rytmikk over "Cirque" enn "Substrata", det kan til tider nesten være litt halvfunky. Ellers kan jeg tenke meg at minimalisme fra f.eks Tyskland har inspirert Jenssen, spesielt på "When I leave". Den typiske Biosphere-følelsen er fullt tilstede på f.eks "Black lamb & grey falcon", og vi får også flørting med drum'n'bass-rytmer på "Algae & fungi I+II", som virker halvveis malplasserte eller kanskje bare litt for kjedelige.
I det store og det hele er dette blitt et album som spriker mer enn "Substrata", men det kan kanskje ha vært hensikten. De fleste av fansen vil nok bli fornøyde, og det er mulig dette er et av de albumene som virkelig tar tid å venne seg til, slik at å skrive en anmeldelse etter kun å ha hatt det i noen dager blir feil. Sjekk forresten ut herr Jenssen live på Roskilde i år.
(Osloposten, mai 2000)
VA
Le big sloppy kiss (CD)
PanM/BMG
Karakter: 4/6
Wünderprodusent Jan Bang har holdt seg litt i "skjul" det siste halvåret, etter fjorårets "Le big sloppy kiss"-turné som jeg hørte rykter om ikke gikk helt rundt økonomisk. For å oppfriske minnet er altså det store våte kysset et konsept hvor house- og elektroniske artister fra Frankrike og Norge møter hverandre, om enn ikke direkte i samarbeid, så i hvert fall ved siden av hverandre på scenen som DJer eller liveacts. Og nå også på plate.
La oss gå igjennom sporene. Godbitene her kommer fra f.eks Tellé Records (også ute med samleplate) ved Röyksopp (Brundtland/Berge) som åpner ballet, og den særs nydelige "Wooden leg" er et smikerforsøk av de helt store, og burde gjøre en hvilken som helst anmelder med en dårlig dag vennlig stemt ovenfor resten av platen. Deretter følger franske Elegia aka Laurent Collat opp med et lavdempet, avansert og "poppete" technokutt med nydelig kvinnevokal.
Franske I:Cube har gitt ut mye kjedelig house, men hans "Adore" er lavmælt og pen, og blir fulgt opp av to klassiske Torbjørn Brundtland-remikser; Jan Bangs "Love is my ability" og D'Sounds "Smoother escape" fra 1997, som begge gjorde sterkt inntrykk på klubbgående Oslofolk da de kom - fantes det virkelig nordmenn som laget slik futuristisk musikk?
En låt senere kommer nok en liten godbit, et samarbeid mellom tidligere nevnte Brundland og Nick Silllitoe (fra Illumination), som virkelig er en koselig rolig sak og passer godt når man sitter med sin kjære foran peisen på hyttetur. Ellers finnes det mot slutten en fin livejam mellom Wallumrød, Henriksen, Bang og Honoré og alt avsluttes med en fransk og frekk liten houselåt som ikke er avhengig av disse forbannede filtrerte discoloopene for å funke, men minner mer om rå amerikansk disco fra 1983.
Slett ikke dårlig, denne samleplaten, men noen av sporene kunne med fordel vært erstattet av litt saftigere saker. Kanskje Brundtland kan få halve platen neste gang?
(Osloposten, mai 2000)
Hardyboyz
We can sing EP (CDS)
Storm/Sony
Karakter: 4/6
Trøndere kan ikke synge. Men de kan faktisk lage (elektronisk) musikk av internasjonalt format. Kanskje best eksemplifisert ved det bartebefengte (vel, ikke egentlig) produksjonsteamet Stargate, som produserer R&B og gjør remikser for England og USA i hytt og pine. Men også de to unge Hardyguttene Kyrre Andersen og Stig Holte kan lage interessant dansemusikk med småfinesser, og det beviser de på sin tredje ordentlige EP.
Denne er faktisk fra april, men den er fortsatt i butikkene, og er definitivt verdt en lytt, med sine syv spor, hvorav fem er låter. Her finnes bigbeat-lignende ting i "Sun of mine", discofiserte får sitt i f.eks tittelsporet og en behagelig og rolig sak avslutter ballet, "Massive". Men hei, de kan ikke synge!
(Osloposten, mai 2000)
Illumination
This is Illumination (CD)
+47/BMG
Karakter: 4/6
Et problem med å lage teknologisk musikk nå for tiden er at det er så sinnssykt mange som gjør det, så det å gjøre seg bemerket og ikke drukne i strømmen av utgivelser kan være nokså vanskelig. Enten kan man være avsindig brilliant og/eller gi ut såpass mye med jevn kvalitet slik at folk tilslutt legger merke til deg - og blir "fan". Hovedutfordringen til Tromsøværingen Per Martinsen og engelske Nick Sillitoe blir således at de ikke gir ut så mye, og dermed bygger fansen opp enorme forhåpninger til hver nye singel. Så innfrir de med debutalbumet sitt?
I lys av at alt tar lang tid med denne duoen er det i hvert fall et veldig helhetlig lydbilde over det hele, siden det sikkert er et tidsrom på fire-fem år mellom det eldste og det nyeste her. Forskjellige typer komposisjoner som f.eks "Perfect sky" (Skansen-temaet inkarnert) som simpelthen oser kosehouse, glir lett over i mørkere 808-ting à la "Alpha Omega", som minner bittelitt om Andrea Parkers instrumentale saker på Mo Wax. Og i motsetning til andre "techno"-album er det faktisk en del sang fra Nick på dette albumet. Noen steder funker det bra, f.eks i "4 AM" - en utdubbet monoton og fin liten sak, mens på f.eks den koselige coverlåta "Cry me a river" blir stemmen hans litt anstrengt og makter ikke å bære hele sporet fra start til slutt. Det samme gjelder forsåvidt avslutningssporet "Sweet delirium", men der er det så mange andre stilige elementer at det ikke blir så hørbart.
Derfor er det bra at de på "Somewhere out there" drar inn "dama til Nick", Anne Marie Almedal fra Velvet Belly. Hun har som kjent en gudegave av en fløyelsmyk stemme, og parret med svevende teknologi blir kombinasjonen søt som honning, nesten like bra som Biosphere/Velvet Belly-konsertturnéen for noen år siden. Få mer! (Ryktene sier at Nick produserer neste Velvet Belly-skiva, så kanskje det faktisk blir mer av dette.)
Jeg burde forøvrig også nevne fine spor som "Cookie raver", hvor det forøvrig ligger et amputert vokalsample fra Randy Crawford, og den utsøkte "Black sun", en mørk sak med masser av dystre undertoner. Men mye av grunnen til at denne burde gjøre det bra er vel "Perfect sky", "She got soul" og "Sometimes almost heaven", tre av de bedre (og tør jeg si "intelligente") housesporene som har kommet ut av Norge på lang tid. Og det er vel også det som gjør denne utgivelsen interessant, kontrasten mellom det avmålte og kjølige vs. det funky og dansbare. Skal bli morsomt å se hvordan neste album blir? Foreløpig utgivelsesdato er mai 2006, men se opp for forsinkelser. Sees på releasepartyet!
(Osloposten, juni 2000)
Atakama
Lush (CD)
EMI
Karakter: 3/6
Bergensbandet Atakama har lånt navnet sitt fra Agnar Mykles tankespinn om en enklere kommunikasjon mellom kjønnene i "Sangen om den røde rubin", og er litt mer enn et "vanlig" rockeband fra en typisk jamkveld på Smuget. Ikke bare har de hele TO kvinnelige vokalister som deler vokaljobben, men albumproduksjonen innehar et merkbart internasjonalt preg. Dette kommer nok av at EMI gav dem (i følge ryktene) frie tøyler til å spille inn skiva i Sør-Frankrike, og av slikt kan vel ethvert band kose seg glugg i hjel av. Og kos i studio blir ofte til kos på plate.
Men. Platebransjen i Norge er svært liten, og i likhet med Martine & Mirejam (uten annen sammenligning forøvrig) har Atakama fått enormt mye forhåndspublisitet for debutalbumet sitt. Personlig finner jeg det rart at "Of(f) this world" (simpelt groove med enormt enerverende vokal) ble valgt som førstesingel, siden den er blant de desidert dølleste låtene på albumet. Men hei, jeg er ikke norsksjef i EMI med 400.000+ i året, så det er mulig det er jeg som er dust.
Oppfølgeren "9-2-5" er derimot mer representativ for andre deler av albumet, et fint lite groove med fine orgel- og elpianoarrangementer og en tekst om hverdagssliterne som venter på at alt skal snu seg til deres fordel. Andre spor i den samme melodiske leia er "Moving" og "Tout est lá", sistnevnte med en stilig fransk vokal. Men hvor Atakama virkelig overrasker (dersom du bare har hørt singlene) er når de rolige, Ephemera-lignende låtene kommer inn, fortsatt med Atakamas vokale særpreg, men med flytende, rolige, strykerfylte arrangementer og pene melodier. Her er det mye å hente for den som liker tonefull og rolig pop, og disse låtene (f.eks "Peas please", "Easy-slam" og "Twisted underground") er så mye bedre enn de andre låtene på albumet (i hvert fall det rotete avslutningssporet "Lush life" og tidligere nevnte dølle førstesingel) at jeg tar meg i å lure hvorfor de ikke har valgt flere slike til albumet.
Så. Jeg forstår godt kritikken om at vokalinnsatsen til Therese Vadem og Heidi Marie Vestrheim til tider ikke er mer enn passabel, f.eks er det så MYE vokal på alle låtene, og mye er overflødig. Og dersom man ikke liker de temmelig særpregede stemmene deres og i tillegg henger seg opp i det, vil man nok vanskelig få noe ut av dette albumet. Videre er ikke hele albumet SÅ bra, men man hører definitivt at emnene til fine poplåter er tilstede. Hvem vet, kanskje Atakama klarer å roe ned vokalarrangementene kraftig, skitne til produksjonen og kultivere låtene litt mer neste gang? I så fall gleder jeg meg til andreskiva.
(Osloposten, juni 2000)
Information
Successor (CD)
Beatservice
Karakter: 4/6
Det er ikke ofte man ser 99 spor på et album, men det er faktisk ingen spøk; Per Henrik Svalastog (arkitekt fra Tromsø) og Jørgen Knudsen (samtidskomponist fra Bergen) har laget uhorvelige mange små komposisjoner og satt dem sammen til en CD. Riktignok ikke 99 ordentlige "låter", men det er sikkert en 50-60 forskjellige identifiserbare småsnutter her, og hele sulamitten varer i 72 minutter.
Lydbildet er mer variert denne gangen enn på deres første "orntlie" album fra 1998, "Artifacts". "Successor" er oppfølgeren, logisk nok. Og i 1998 mener jeg å huske at de drev med ting som kunne minne om Geir Jenssens komposisjoner, dvs. strukturerte verker med ambiente klanger og forskjellige atmosfæriske samplinger. På dette nye albumet er kanskje den største forskjellen at vi blir tilbudt mye mer perkussive lyder og rytmer i forhold til forgjengeren. Og dette nye albumet inneholder nesten ingen låter over to- tre minutter, som gjør at følelsen av fragmentering blir overhengende, nesten farlig irriterende. Få, om noen, idéer får utvikle seg over tid, men det er jo også sikkert noe av poenget. Det anbefales faktisk fra Informations side å trykke på "Random"-knappen på CD-spilleren, så rekkefølgen på albumet blir forskjellig for hver gang.
Uansett hva man måtte mene om teknologisk musikk tror jeg de fleste må si seg enig at dette er et modig album og ganske sikkert nok et tapsprosjekt for Beatservice Records i Tromsø, økonomisk sett. Men kunstnerisk sett kommer duoen og plateselskapet ut av det med all kredibilitet i behold, og tilhengere av norsk teknologisk musikk med røtter i lydcollager/klanger/stemnninger bør kjenne sin besøkelsestid.
(Osloposten, august 2000)
Nood
Shaped like a taco! (CD)
dbut
Karakter: 4/6
Per Platou og Ulf Knudsen i Nood har holdt på med "multimediakunst" som deler av Motherboard og deres prosjekt Nood en god del år nå, og det er vel en liten overraskelse at de kommer med enda et nytt album. Konseptet er som forrige gang i 1996 da "Hettynettletty" kom ut, rare lo-fi rytmer, merkelige etniske lyder, noen akustiske instrumenter og alle slags andre tillegg. De er veldig flinke til å ta ned ting fra Internett, og siden båndbredden begrenser hvor bra lyd det kan bli lyder samplene deres ganske så føkka opp og skitne.
Er det bra? Godt spørsmål. Mye av materialet er tatt fra enten TV, radio eller web, og det blir mye mer collage-aktig enn "vanlige" poplåter, men så er da heller ikke dette en vanlig plate. Selv om de har en fin poplåt på gang i "Bumblebee", med vokal fra Stine Grytøyr. Og en Steve Reich-lignende sak i "Clari.net". Og en fin liten ambient trall i "Easy ocean swimming".
Men strukturløsheten fortsetter utover plata, og det er ingen tvil om at dette er en relativt radikal plate. På hjemmesiden deres (http://www.notam.uio.no/nood) har de planer om å legge ut alle sporene som mp3-filer "straks de kommer hjem fra ferie", og for deg som har en liten Noodler i magen kan du hente ned samples av mange av låtene deres, lage en remiks og sende til dem. Hvem vet, kanskje du er medlem i Nood til neste utgivelse? Skål for et mer deltagende publikum i kunsten.
(Osloposten, august 2000)
VA
O' (what a day) (CD)
UCM
Karakter: 4/6
DANSEMUSIKK. Jeg må minne meg om at dette er hovedsaklig dansemusikk, ikke lyttemusikk. For da jeg først satt meg ned og prøvde å lytte til denne norske disco- og housesamleren, kjedet jeg meg ganske mye. Begynte å se på klokken, spole fremover i låtene og sånt.
Men det er klart, i hendene hadde jeg en samle-CD med det definitivt beste av norsk "mainstream" house og disco mikset av Pål Nyhus og Olle, og det er litt tåpelig å slenge dritt om noe bare fordi jeg har for lite plass i stuen min til å danse. For man må altså danse skal man ha noe særlig utbytte av dette. Så jeg prøvde å se for meg en svett kveld på f.eks 60% på HeadOn eller en fin natt på Jazid med f.eks DJ Dust på miksen, og da ble det straks bedre.
Artister som Illumination, Erot (som remikser Thomas Krome), Sternklang og Those Norwegians (som remikser Mood Makers) gjør en god innsats, og når f.eks Xploding Plastix drar i gang et seigt groove, nykommerne Kyd & Kango og de gamle traverne Truls og Robin (i eksil i Amsterdam) kommer opp med ting nærere latinamerikansk mamba enn kjedelig 4/4 house og Bjørn Torske setter i gang med et infernalsk perkusjonsleven på "Jeg vil være søppelmann"... .ja, da er det vanskelig å ikke la seg sjarmere.
(Osloposten, august 2000)
Larmoyant
Push here for tiger (LP)
Smalltown Supersound
Karakter: 3/6
Det lille plateselskapet Smalltown Supersound er i likhet med Moonfog og andre selskaper og artister som ikke lager musikk for å tekkes menigmann lite kjent i Norge, men ganske store i utlandet. Akkurat dette lille selskapet driver mye med alternative ting i sjangere som strekker fra støy til droner til gitarjammer til ny rock til... tja. I stil med resten av selskapets utgivelser er denne LPen (eller er det en EP, den er ikke så lang) i kun 200 eksemplarer en improvisasjon for to gitarer, traktert av Andreas Brandal og Jarle Nordvik. (Men det er da visserligen orgel, synther og noe annet her til tider? Eh?)
Noe av det er ganske stilig (f.eks tittelsporet), men for min del blir det meste litt uinteressant. Det er mulig jeg rett og slett ikke har tatt nok del i støyscenen - i likhet med elektroakustisk, klassisk og annen dypere musikk er det et poeng å høre mye av det, så ikke alt høres likt ut - men store deler av de åtte sporene er ganske begivenhetsløse. Noe av det høres ut som en ørkesløs jam på store mengder pot, men kanskje det er meningen?
Det siste sporet er forøvrig remikset av Ralph Myerz fra Bergen, og representerer med sine høytflytende vokalsamples, funky beats og drivende groove et definitivt stilbrudd, men et velkomment et sådan.
(Osloposten, august 2000)
Sampeace Brown
Evolution (CD)
T-Kay
Karakter: 2/6
I følge presseskrivet har denne fyren holdt på i 22 år og solgt utrolige 4.8 millioner plater, mesteparten i Afrika. Og av coveret og layouten generelt skulle man tro Sampeace var en litt voksen gangsta med en fet amerikansk produksjon a la Sisqo, men langt der i fra. Albumet er dominert av akustiske arrangementer, koselige låter med en litt afrikansk sommerlig popfølelse over seg. Det høres ut som om produsentene (ikke akkurat StarGate, for å si det slikt... ) har latt seg inspirere av tidlig Bob Marley - dog uten noe særlig reggae- og dubrytmer, men med mange av de samme harmoniene - og på en måte fornorsket hele prosjektet i en slags 90-talls følelse.
Det er ikke nødvendigvis en god ting, siden en typisk norsk popproduksjon fra det forrige tiår ofte var overprodusert, steril, ufunky og hadde ofte dårlig innspilt eller for lav vokal badet i et hav av romklang. Dessverre er dette sant for dette albumet også, i tillegg til at en del av vokalen rett og slett er sur. Men det er mulig jeg er veldig kritisk nå, siden jeg har en følelse av at de mest potensielle kjøperne ofte setter budskapet og følelsen i musikken foran det tekniske. Sånn sett holder nok dette i mengder, siden tekstene er om fred og samhold, arrangementene er fine og melodiske og skaper sånn sett en fin stemning. Men for meg blir det altså et slags godt forsøk som ikke lyder bra nok i det hele tatt.
(Osloposten, august 2000)
Elsewhere
001 (CD)
Karakter: 4/6
De fleste husker vel indiepop-bandet Velvet Belly? Erik Honoré har jobbet med bandet i en årrekke, mest som produsent, men også som låtskriver, arrangør etc.
Nå har mannen satt sammen sitt eget prosjekt i samarbeid med Greta Aagre (og noen andre), som gjør mesteparten av vokaljobben på dette albumet. Interessant nok er Velvet Belly helt klart den første assosiasjonen jeg får når jeg skal prøve å sette ord på hvordan dette faktisk lyder. M.a.o. forskjellige akustiske instrumenter behørlig behandlet med diverse elektronikk, svevende klanger, drømmeaktig vokal (Aagre minner faktisk om Anne Marie Almedal av og til), vare stemninger og pene elektroniske partier.
Siden jeg først driver med sammenligninger må jeg si at selve låtene til Velvet Belly stort sett er hakket bedre enn disse, men - og nå skal jeg si noe som kan virke dumt - selve produksjonen og følelsen i arrangementet er så behagelig at det betyr svært lite. Det er liksom ikke noe problem at jeg ikke umiddelbart husker enkeltlåter, siden at hele albumet sitter så bra sammen og lyder så helhetlig.
Så hva skal jeg si? Med fare for å høres ut som en dårlig TV-reklame: "Likte du Velvet Belly? Nå er den endelig her! Elsewhere, det nye albumet fra Erik Honoré! Løp og kjøp!"
(Osloposten, august 2000)
Upper Rooms
Video bambino (CD)
Beatservice
Karakter: 4/6
Isak Anderssen jobber til daglig som dirigent, komponist, musiker og cello-instruktør og kommer fra en klassisk musikkfaglig bakgrunn. Men frykt ei, dette er ikke et celloalbum.
Faktisk er dette albumet så søtt at jeg egentlig ikke har lyst til å overanalysere det ihjel, selv om det nok er litt kort med sine 39 snaue minutter og ti låter. Men i all korthet, en slags post-elektronika blandet med litt tydeliggjorte virkemidler og inspirasjoner fra f.eks Rephlex, mye 80-talls synthpop. Mange fine låter som kan fungere best som bakgrunnsmusikk, men allikevel ikke så anonymt at det blir kjedelig. Mye fine synthlyder og repetitive temaer som fungerer bra sammen og ikke krasjer.
Ikke genialt, og ikke grensesprengende, og langt fra så ambisiøst som forrige album fra samme plateselskap, Informations "Successor", men helt OK og langt på vei en koselig affære.
(Osloposten, august 2000)
Christian Wallumrød/Arve Henriksen/Jan Bang/Erik Honoré
Birth wish (CD)
pan m./BMG
Karakter: 4/6
Jan Bang og Erik Honoré kommer fra Kristiansand, og begge to har påvirket norsk popmusikk på mange måter i løpet av de siste ti årene, mest gjennom produsentrollen, men også som bakmenn på andre vis. Og det var vel i fjor at Bang satt opp sin egen lille etikett under übertyske BMG, pan m. Her har han allerede gitt ut samleplaten "Le big sloppy kiss", og nå kommer første den "orntlie" plata.
Denne platen har ikke bare en fin tittel, den er den første utgivelsen i serien "panavizion", hvor i følge presseskrivet "jazzmusikere og utøvere av techno/elektronika skal møtes på likefot". Det høres litt teit ut, men det er nok bare fordi det har i løpet av de siste årene funnet sted litt for mange eksperimenter hvor man har flydd inn en DJ til å spille beats i bakgrunnen mens noen har spilt frijazz over. Men selve maksimen høres bra ut i en selvstendig sammenheng.
Christian Wallumrød (piano) og Arve Henriksen (trompet) er for mange mest kjent fra konstellasjonen Supersilent (som gir ut plater på Rune Grammofon), men dette albumet er langt snillere enn Supersilent pleier å være. Konseptet på denne platen (og senere plater i samme serien) er at duoen Bang og Honoré behandler kildemateriale elektronisk og ikke minst live, og her er det altså kun lydene fra piano og trompet som blir oppstykket, satt opp mot hverandre, klangbehandlet og satt sammen på nye måter.
Det fungerer faktisk veldig tilfredsstillende, og albumet som en helhet med sine 10 korte spor blir en meget behagelig lytteopplevelse. Det er vanskelig å plukke frem noen høydepunkter, men jeg er spesielt svak for tittelsporet og rytmene i "Zero visibility". Så... det eneste ankepunktet mot denne CDen må være at den er så altfor kort med sine snaut 34 minutter, og jeg synes definitivt det er frekt av plateselskapet å selge en EP (strengt tatt) for full CD-pris.
(Osloposten, august 2000)
Tore Honoré Bøe
Siesta (CD)
Jazzassin
Karakter: 4/6
Tore H. Bøe er en av hovedinitiativtakerne til nettverket Origami Republika og har skapt kunst og lyd i mange herrens år. Jeg vet ikke hvor mange utgivelser han har vært med på, men det må vel bli en del med årene.
Nå slipper han et nytt album under eget navn på det lille selskapet Jazzassin i Trondheim, og i løpet av de fem sporene på albumet er det mindre støy enn jeg ville forvente og desto mer pene lydskulpturer og ambiens. Ved hjelp av opptak fra store deler av verden og en fin "gjør-det-selv"-innstilling skaper altså Bøe vakker lyd som varer, rekker og utvikler seg over tid. Man kunne ha gått inn og dissekterert lydbildet, men det er å frata musikken mye av dens mening.
Mye av musikken/lyden som Origami-kollektivet holder på med er tilgjengelig for en billig penge eller gratis som mp3er de legger ut selv, men jeg vet ikke om akkurat dette albumet vil bli tilgjengelig på denne måten. På den annen side er dette albumet relativt/for (stryk det som ikke passer) kort, ca. 34 minutter. Så hvorfor ikke? Sjekk evnt. websidene deres: http://kunst.no/origami
(Osloposten, august 2000)
Folk & Røvere
It's a baby, baby I luv you thing (CD)
So Happy
Karakter: 3/6
Ulf Nygaard - ulph - er Folk & Røveres "røde tråd", som presseskrivet påpeker. Sammen med forskjellige konspiratører har han faktisk gitt ut tre album fra før, og er nå klart med det fjerde. Undertegnede har faktisk hørt store deler av albumet før jeg fikk denne CDen i hendene, før det ble ferdig. Så noen av låtene har jeg hatt i hodet noen måneder allerede. Og det hjelper å høre låtene flere ganger.
Mange husker sikkert "Yess!", sommerhitten fra albumet "Oslo" i fjor. På dette albumet er det nok ingen slik umiddelbar fengende låt, men derimot mer av Ulfs betrakninger som han snakkesynger på sitt vis. Opp igjennom årene har jeg hørt mange forskjellige meninger om vokalstilen hans - det er kanskje en slags elsk-eller-hat-greie. Men på dette albumet er det også store vokale bidrag fra Anita Nansy Valderhaug (som ellers synger i bandet Nansy, som forøvrig kommer med EP på So Happy om en uke), og det bryter opp monotonien på en fin måte.
Dette albumet er i likhet med mange andre norske album for tiden veldig kort (kun 34 minutter), og det legger vel mer press på låtene, antar jeg. Som sagt er det altså få umiddelbare nynnelåter her, men både "OK historie" (om uforløste forhold som bare varer og varer) og "Dust" (om å ødelegge et forhold med noen man egentlig vil ha) er fine låter, og er da også valgt som singler fra albumet.
Resten av låtene er annerledes, mindre tilgjengelige, flere av dem mangler en klar struktur og vil således være vanskeligere å selge til de store massene. Det kan hende det er fordi mange av dem er bygd opp rundt et sample/loop som går gjennom hele låta, og på den måten gjør det mer monotont enn tidligere låter fra Ulf og co.
Det er mulig dette er det siste albumet vi får fra Ulf under Folk & Røvere-banneret, og det kan hende det er greit å legge det på is en stund, spesielt når låtene har en tendens til bli så introverte og monotone som mange er på denne skiva (f.eks "Start.Stop", "TV Nights", "Karma", "Svart + Rødt"). En del av meg synes slikt er spennende å høre på, men jeg tar meg selv i å savne LÅTER som "Sommer + Vinter", "Kakao" og selvsagt "Yess!". For det er ikke det Folk & Røvere handler om lenger, på dette albumet er det mer dystre stemninger og leking med lyd.
(Osloposten, september 2000)
slowSupreme
maleFemale/hotDamn (10")
Jazid
Karakter: 3/6
Jeg vet lite om denne titommeren, men jeg husker at Osloklubben Jazid hadde for en stund siden en talentkonkurranse hvor demoer ble vurdert, og de som leverte de beste bidragene fikk lov til å spille live på Jazid foran en jury og publikum. Noen av disse bidragene skulle bli gitt ut, og jeg tror dette er et av disse prosjektene. Om artisten(e) bak vet jeg ingenting, så derfor skal musikken få tale for seg selv.
Det er en låt på hver side av vinylen, og begge låtene er veldig enkle, både i strukturen og produksjonen. Men se om det ikke er en slags sjarm i det også?
A-siden har houserytmer, men et sært lydbilde bestående av simpel produksjon, "dårlige" trommelyder, noen samples her og der, hyperenkle synthlinjer, kvinnelig og mannlig vokal som spinner rundt "I got what it takes, to make up your mind"-temaet om menn og kvinner. Som passer bra, siden Jazid er kjent som et fett sjekkested. Kan være interessant for de som liker lo-fi og Green Velvet-estetikken. B-siden følger opp med en slags instrumental jam med maskiner, en stakkato synthlinje, litt live bass og småtterier i fint hybrid, men er en smule for lang og taper således interessen. Men som bakgrunns-/café/oppvarmingsmusikk duger den nok fint.
Dog. For meg personlig holder ikke disse to låtene alene til en separat titommers vinylutgivelse, men med et par-tre låter til kunne det blitt en interessant tolvtommer. Vi får gi slowSupreme en sjanse til ved neste korsvei.
(Osloposten, september 2000)
Moon Orchestra
Departure lounge (10")
dBut
Karakter: 5/6
En av gutta i Perculator, Jon Platou Selvig, går "solo" og slipper en titommer på ildsjelenes eget plateselskap, dBut.
I løpet av fire låter (pluss en liten bonussak) høres det ut som om mannen sampler seg gjennom det meste av europeisk easylistening fra 70-tallet og kombinerer det med nyere beats, andre lydsnutter og en utsøkt sans for hva som i lengden blir kjedelig og hva som kan få gå en stund. Alle låtene har omtrent det samme lydbildet, og minner i det hele tatt om en utgivelse fra 1996 jeg antar få husker, nemlig det tyske prosjektet Visit Venus og albumet "Music for space tourism vol. 1" på plateselskapet Yo Mama. Dersom du liker denne titommeren og således måten å kombinere samples av eldre "lett" musikk og mer beatsorientert estetikk bør du sjekke ut det albumet også.
Så hva skal jeg si? Når jeg lytter til disse fire låtene får jeg følelsen av å sitte ventehallen på Zürich lufthavn en varm julidag i 1979 etter en vellykket ferie og over høyttaler-anlegget få høre en svært behagelig kvinnestemme annonsere at flyavgangen til Fornebu er ca. en halvtime forsinket, "men i mellomtiden spiller vi litt musikk for dere". Dette er mitt imaginære soundtrack.
(Osloposten, september 2000)
Briskeby
Jeans for Onassis (CD)
Universal
Karakter: 4/6
Det er litt underlig dette, at mennesker virkelig TRENGER noe å henge seg opp i, noen store saker som kan sette ting inn i en slags sammenheng. Denne høsten er som vanlig full av norske utgivelser i alle genre, men Bertine Zetlitz og Briskeby er de som virkelig har fått mye oppmerksomhet.
En av grunnene til at dette albumet er såpass etterlengtet er at de tre singlene hittil har vært meget bra. Førstesingelen, den rolige og elegante "A song to whisper" (med en annen vokalist og på det lille selskapet Forward) gjorde et visst inntrykk, allikevel er den ikke med på albumet. Men det var ikke før Lise Karlsnes kom med og den episke "Propaganda" ble gitt ut at ting begynte å rulle for alvor, og etter en Quart-konsert, Bylarm-opptreden og mye dyktig PR-jobbing ble de plukket opp av multinasjonale Universal.
Etter det har de fått god tid til studiojobbing (blant annet i Polar, hvor ABBA jobbet mye) og slipper nå deres debutalbum. Det bærende elementet er som ventet frontfigur Lise Karlsnes' kraftfulle vokal, men den hadde hatt liten effekt uten gitarist Bjørn Bergenes catchy pop/rock-låter og Espen Bergs uhyre kompetente produksjon. Selv om Briskeby er en tradisjonell kombo av vokal, gitar, bass og trommer er her et rikholdig og variert lydbilde tilpasset 00-tallet, takket være diverse gjester og produsenten. Det er et vell av influenser her, og man kan ane klare spor av det beste av 70- og 80-tallet, f.eks David Bowie og Blondie, for å nevne de mest åpenbare. Allikevel befinner hovedkjernen seg alltid innen de fires instrumenter, og spesielt gitarene.
Som ventet på et slikt "stort" album er det fokus på at i hvert fall et knippe av låtene skal funke som singler og bli spilt på radio, og Briskeby skuffer ikke. "Wide awake" er allerede ute som tredjesingel, og åpningssporet "The Asphalt Beach", "Electro boy", "Berlin" og "Hey Harvey" har store refrenger, fuzzgitarer i massevis og en perfekt produksjon ikke så langt i fra Phil Spectors "Wall of sound"-ideal, og burde kunne holde liv i albumet en god stund. Riktignok er ikke alle de 11 låtene like spennende, de rolige "Keep it to yourself", "Loveenterprise" og "Envy" blir litt kjedelige, mest fordi det virker som om Briskeby er best på uptempo låter med enkle, fengende refrenger og smektende gitarriff. Men albumet er som nevnt fylt til randen av slike strålende låter, og det gjør dette albumet til et fint kjøp for folk som liker god musikk, rett og slett.
(Osloposten, september 2000)
VA
Mind over MIDI re-works (7")
Beatservice
Karakter: 4/6
Kristiansunderen Helge Tømmervåg alias Mind over MIDI kaller det han holder på med "ice acoustik", og på denne syvtommeren har han remikset to norske band. Originalen til "You Might Say" tilhører Bugge Wesseltoft og er hentet fra hans "Sharing"-album, og med et sparsomt og hel-elektronisk bakgrunnsteppe passer det bra at det eneste som er beholdt her er Sidsel Endresens vokal.
Låten har vært remikset av andre før, men denne versjonen er mye mer melankolsk enn andre remikser jeg har hørt. På B-siden ligger bandet Lorenzos "Head odyssey", og siden jeg ikke har hørt originalen skal jeg ikke uttale meg om den, men denne remiksen er veldig kjølig og har visse likheter med f.eks Biospheres remiks av James-låta "She's a star". A-sida er dog best.
The Athome Project
Heaven & hell (7")
Beatservice
Karakter: 4/6
Stian Jacobsen fra Stord kaller sitt musikalske alter ego The Athome Project, og har gitt ut musikk på norske Groovecentral og engelske Pork og Kickin' fra før, med flere utgivelser på tyske Stereo Deluxe i vente. A-siden på denne singelen, "Heaven & hell", har et sakte samplet groove og ditto saksofon-tema gående med litt variasjoner her og der. B-siden, "Himmel & helvete", er egentlig den samme låten, men med samples fra den beryktede norske antidop-filmen.
Dessverre er det vanskelig å høre hva Lillebjørn & co. sier, siden det ligger for mye klang på samplene. Og låta er ikke så veldig spennende, men produksjonen er veldig tøff og vitner om en travel musikalsk fremtid for Jacobsen, spesielt siden han skal opptre på årets bylarm i Tromsø, og burde bli plukket opp av et eller annet fint selskap der.
Icon of Coil
Serenity is the devil (CD)
Tatra
Karakter: 3/6
Hovedmann Andy LaPlegua og Sebastian Komor utgjør kjernen i Icon of Coil, som nylig slapp sitt debutalbum på det lille Nesodden-selskapet Tatra. De har visstnok fått mye skryt, og skal være et bærende element i det ekspanderende synthmiljøet rundt Fredrikstad og omegn.
Men noen stor stemme har han ikke, denne LaPlegua. Og tekstene er relativt banale i god synthpop-tradisjon. Og tja, låtene er ikke så veldig interessante at det gjør noe. Men de skal ha for at produksjonen er litt tøff, fylt med arkaiske analogsynther og noen stilige riff i 90-tallets dance/techno-tradisjon. Men dette er vel også mitt store horn i siden til dette albumet, de enkelte låtene er i seg selv veldig ensformige og ligner alt for mye på andre ting man har hørt før, spesielt europeisk elektronisk musikk á la Underworld og forsåvidt også ting som ligger faretruende nær grensen hvor trance blir dårlig Eurodance. Et synthriff, en monoton basslinje, tunge industrielle rytmer og en tekst av typen "We count every single second/just waiting for a day/when we all wake up/just to fade away" gjør ikke alene en god låt, og på låtfronten skorter det altså kraftig hos Icon of Coil.
Og når også omslaget, innpakningen og bildene av bandet er så selvhøytidelige og uten noen tegn til selvironi er det ikke så lett å la dette albumet sjarmere seg, gitt.
(Osloposten, september 2000)
Sketch
Zincanode (CD)
Racing Junior
Karakter: 5/6
Tor Jørgensen og Kai Mikalsen har laget ambient lyd sammen lenge under navnet Sketch. Deres første album ordentlige utgivelse, "Reasons to Sway", kom i 1995 på den brilliante ambientlabelen Apollo, som hørte inn under R&S Records i Belgia. Deretter var de representert på dButs samler "Det norske hus" og Beatservices samler "Arctic circles" før de i 1997 ga ut sitt neste album "Abeyance" (dobbel-CD) på sitt eget selskap, mold. Deretter har de sammen og hver for seg jobbet jevnt og trutt med konserter, andre prosjekter (f.eks Ka) før de nå slipper sitt tredje album på det spennende nye Oslo-selskapet Racing Junior.
Musikken til Sketch har ikke endret seg så veldig mye siden 1995, da jeg først ble klar over dem. Fortsatt holder de den "nygamle" ambientfølelsen fra 90-tallet i hevd, hvor droner, små harmonier, langsomme komposisjoner, selvstendige synthlyder, en mengde smålyder og mye kreativ bruk av effekter blir en myk, men dyp helhet. Men dette er ingen ren retro-plate, og her er en masse perkussive ting også, rare rytmeloops, spennende trommemaskin-mønstre, sære gjentagende blipper og blopper og noen avslappede dubting.
Hvis jeg skal virkelig analysere hvorfor jeg liker denne platen så godt forsvinner noe av poenget, for det virker som om Sketch er tilfeldige skapninger som ikke tenker og jobber etter faste mønstre. Over de syv ganske lange sporene fordelt på en time er det så mange forskjellige idéer, lyder, melodilinjer, innfall og kreativitetsutbrudd at jeg ikke helt forstår hvordan de har fått det til eller hvor lang tid de må ha brukt på denne plata. Det er slett ikke sikkert at du kommer til å huske noe konkret fra dette eller de to forrige albumene deres, men jeg kan nesten garantere deg at du vil få lyst til å høre det igjen, for der er NOE begravd inne i lyden som har en dyp appell. Passer til stunder hvor man vil høre på et eller annet, men vet ikke helt hva. Anbefales sterkt.
(Osloposten, oktober 2000)
Salvatore
Clingfilm (CD)
Racing Junior
Karakter: 4/6
Salvatore feiret seg selv, sin kortfilm og sitt debutalbum i hele Rockefeller-bygget for et par uker siden. Dessverre fikk ikke undertegnede vært tilstede, men det var visstnok en fin kveld.
Jeg kan godt tenke meg at Salvatore gjør seg live, for på plate har disse gutta fått til en episk reise i lydlandskap og droner, og det er jo alltid sånn som høres bra ut fra en scene, bare lyden er bra og publikummet makter å holde kjeft. Så over ti spor og 66 minutter høres bandet godt ut, rett og slett. Stilen er instrumental postrock i leiet til Trans Am og Tortoise, og selv om materialet ikke er fantastisk nyskapende eller produksjonen spesielt innovativ er det svært behagelige repetetive riff og lydmanipulasjoner vi får servert.
Ikke alt er like interessant, f.eks er "Horsegirl", tittelsporet og liveopptaket "Antisuper" tammere, mer monotone og mer kjedelig enn de andre låtene. Og en del av sporene varer akkurat litt for lenge til å holde nerven hele låta igjennom. Men dersom man lytter på denne plata mens man gjør andre ting eller har en dyp samtale passer den utmerket, for den KREVER ikke nødvendigvis oppmerksomhet, men samtidig stopper en opp av og til i visse partier og blir lyttende intenst til et eller annet element som plutselig går dypere enn man hadde forventet. Hvis leseren skjønner hva jeg mener?
Om det ikke kjøpes tvert etter denne anmeldelsen bør albumet i hvert fall lyttes til av folk med preferanser i retning Stereolab, Jim O'Rourke, Tarwater, Sonic Youth, Trans Am og Tortoise.
(Osloposten, oktober 2000)
Kim Hiorthøy
Torture happiness (7")
Smalltown Supersound
Karakter: 3/6
Kim Hiorthøy har vært innom mye rart i sitt liv, tror jeg. Programleder i "U: Filter", designer og illustratør på bøker og plateomslag, utgiver av egen bok ("Book without function"), fotograf på en av kortfilmene i "De 7 dødssyndene" (pluss vignett- og plakatdesign), musiker/produsent/lekende barn på sin egen CD "Fake"... og hvorfor nevner jeg alt dette?
Vel, den minimalistiske stilen i alt han gjør er så "enkel" at noen mennesker nok kan lure på hvor lang tid det egentlig tar å f.eks designe et typisk Rune Grammofon-cover? Eller illustrere en barnebok? Eller lage en plate? "Kunne jeg gjort dette? Hvor mye får han betalt for dette? Hvorfor ble ikke jeg designer?" Etc.
Så når jeg hører på denne singelen med tre spor tenker jeg noenlunde i de baner. Han kunne nok ha gjort mye mer ut av lydbildet, arrangementet og instrumenteringen, men han velger antageligvis ikke å gjøre det. A-siden og tittelsporet er en lo-fi produksjon og et sammensurrium av enkel perkusjon, en serie med lignende akkorder, noen veldig enkle melodilinjer og så plutselig er det over. Ikke så veldig spennende, akkurat?
B-siden åpner med en kjedelig og halvferdig idé på snaut ett minutt, "Den fula skogen bakom köket". Gjesp! Men når "Doktor Watson-trikset" kommer etterpå blir det ørlite mer spennende. Her finner vi noen halvveis stilige samplede elementer (en loop, noen blåsere, et pianotema..), som gjør at det ihvertfall kan fungere som bakgrunnsmusikk på en litt rolig café eller lignende.
Denne singelen kommer ut rett i forkant av albumet "Hei", og selv om selveste John Peel i BBC skal ha spilt tittelsporet er jeg ikke så veldig spent på resten av skiva, med mindre den har betydelig mer substans enn disse sporene. For det er mulig det er jeg som "ikke skjønner meg på kunst", men jeg hører lite av interesse på denne gjennomsiktige lille vinylplaten. Men den er veldig pen å se på, da!
(Osloposten, oktober 2000)
Elektronische Geist
Transystem EP (12")
WTC Recordings
Karakter: 4/6
Kjell Gaute Grude ga ut i begynnelsen av året sitt debutalbum på sitt eget plateselskap (Geistlicher Platten) og spilte også live den første kvelden DJ Darknorse holdt sitt "Auxiliary"-konsept på Blå. En fin konsert, som nok representerte "1v/oct" på en ordentlig måte, med proper elektronika som ikke mange andre gjør her til lands.
Siden da har Grude blitt enda fastere i formen, og på denne seksspors EPen finner vi mye minimalistisk, men stilig lyd og rytmemønstre.
Det er helt tydelig at viktige plateselskap og folk som Rephlex (Aphex Twin, Cylob) og Warp (Two Lone Swordsmen, Squarepusher, Plaid, Autechre) har influert Grude, og selv om ikke alle de seks sporene er fantastiske er det noen gullkorn som kan forsvare et kjøp, f.eks den forsiktige elektroen og nydelige kalde synthfølelsen i "Wax attack" og "Love to compute", eller den vakre og mye "Submit", som avslutter EPen.
Grude jobber nok med et album, i tillegg til å drive postordre/Internett-butikken Geistlicher Platten, så han har vel nok å gjøre om dagen. Stå på!
(Osloposten, oktober 2000)
Kim Hiorthøy
Hei (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 3/6
Denne altmuligmannen og romanfiguren (har'ru ikke lest "L"?) er vel Norges mest kjente designer og illustratør, men lager også musikk, noe kanskje ikke alle vet.
I forkant av dette debutalbumet kom en god gammeldags syvtommers singel som ikke imponerte undertegnede stort, rett og slett fordi det var for lite substans i de tre meget enkle låtene. Og på bakgrunn av den hadde jeg vel ikke de helt store forventningene til dette albumet.
Vel. De 13 kuttene er langt i fra så vanvittig bra som presseskrivet skal ha det til, men i Hiorthøys musikalske klangunivers er det forsåvidt rom for en del interessant og variert lyd. Det går mye i repetetive riff som gjentas (hva ellers?) gjennom de enkelte låtene, avbrutt av små sitater eller lydcollager. Mye av det er ganske hip hop-inspirert i rytmikken, selv om lydene ikke "stemmer" i det hele tatt.
Men platen lider sterkt av at det er for mange små og uunselige kutt inkludert. Bare syv av sporene klokker inn rundt tre minutter eller lengre, og det legger større press på disse låtene, siden de seks korte sporene i all sin enkelhet er for denne anmelder uinteressante som selvstendige komposisjoner. Jeg kunne heller tenkt meg en 10-11 ordentlige låter, så kunne Hiorthøy spedd på med så mange "interludes" han bare ville. Men det får vi altså ikke, og det innebærer at det for undertegnede egentlig bare er fire genuint interessante låter på dette albumet; "Politiske dikten återvänder" (stilig og forskrudd drum'n'bass i Squarepusher-ånd), "Forskjellige gode ting" (meditativ strykergnikking over forsiktig elektro hip-hop beat og tabla-samples), "Juli" (behagelig rifforientert og tyskinspirert rolig stemning) og "Hip hop is a way of life" (som har lite med hip hop å gjøre!). Og disse fire låtene kunne fått plass på en CD-singel, med mer enn nok plass til noen interessante remikser.
Jeg har fått inntrykk av at mange folk er svært spent på denne platen, og jeg håper ikke de har skrudd forventningene så høyt at de blir skuffet. Som nevnt i min singelanmeldelse av "Torture happiness" digger altså storheten John Peel i BBC denne musikken, men personlig mener jeg det sier mer om Peels dømmekraft nå for tiden enn om Hiorthøys kvaliteter som musikkskaper. Og selv om jeg ikke er tilhenger av Janteloven, vil jeg gjerne få si at bare fordi Hiorthøy er et ultrakjent designer/TV-tryne, blir ikke denne platen ikke så veldig viktig eller stor, men heller et helt greit bidrag til platehøsten. Akkurat som at "Detektor" fikk en masse oppmerksomhet grunnet det egentlig helt gjennomsnittlige manuset til Erlend Loe. Og denne oppmerksomheten rundt Hiorthøy har altså tvunget meg til å måtte skrive en mye grundigere og lengre anmeldelse enn de fleste andre debutanter ville fått.
(Osloposten, november 2000)
Magnet
Quiet & still (CD)
Rec90
Karakter: 4/6
Husker du bergensbandet Chocolate Overdose? Eller Libido? Even Johansen var med i begge bandene, og Libido var i tillegg med på Zoom99-turnéen i England. Etter mye mikk og makk har nevnte Johansen gått solo en liten stund og begått sitt debutalbum "Quiet & still", utgitt på det lille trønderselskapet Rec90.
Såvidt jeg har forstått var Johansen kreativ "tour de force" i begge bandene, og det er vel ikke en stor overraskelse at han ikke bare har produsert dette albumet - han har visstnok "dratt en Lenny Kravitz" og spiller alle instrumentene selv, i tillegg til å skrive alle låtene, bortsett fra en coverversjon av "Dancing in the moonlight".
I Norge skal man ikke finne på for mye eller suge for mye av eget bryst uten å bli beskyldt for å tro man er noe, men Johansen har faktisk ikke noe å skamme seg for. Låtene er preget av en modenhet og erfarenhet man ikke hører så ofte, og tekstene dreier seg for det meste om livet, jenter og sånt. Det ligger en dyp melankoli à la Nick Drake eller for den saks skyld tidlig Radiohead over flere av sporene, f.eks den bitre "Nothing hurts now" eller tittelsporet.
Stemmen til Johansen bærer flott og storslagent over hele albumet, og siden ingen andre navn er kreditert får vi anta at han også synger bakgrunnsvokalen selv, med stort hell. Og med et helakustisk lydbilde som vekker assosiasjoner i retning moderne country og en utsøkt sans for delikate melodier og arrangementer er det ikke til å komme unna at dette er et vellykket album. Det eneste som trekker ned er at produksjonen har en tendens til å bli for uniform og forutsigbar, og at låtene kan etterhvert bli litt for anonyme og lignende hverandre. Men det er mulig både Chocolate Overdose- og Libido-fans ikke vil ha de samme innsigelsene?
(Osloposten, november 2000)
Howard Maple
Inside (CD)
C+C
Karakter: 4/6
Håvard Abusland har tatt artistnavnet sitt fra en amerikansk baseball-stjerne som hadde sin storhetstid på 1930-tallet, men det er ikke så mye 30-tallspreg over musikken hans. Assosiasjonene leder snarere hen mot et litt sleivete og dubbete Grünerløkka/Grønland-sound, med influenser fra de engelske plateselskapene med kulest sound og folk som f.eks Nightmares on Wax.
I likhet med sine venner i Päron Soda holder han seg innenfor et musikalsk minefelt av samples og atter samples, men på en utpreget melodiøs måte og uten å bare ty til repetisjoner som sitt eneste virkemiddel. Hele albumet avgir rolige og myke vibber, som f.eks i "Sometimes" (med eterisk kvinnevokal og syntetiske strykere over en elpiano-basert jazzgroove), "Shadow of autumn" (en særdeles nydelig lowtempo sak som kunne fortjent ordentlige strykere i en annen og parallell verden) og "Mess" (med ulph fra Folk & Røvere som messer om alt er greit for ham over en nesten ambient bakgrunn).
I det hele tatt er det mye rolig og jazzete ved dette albumet, og da er det på en måte ikke så veldig vanskelig å få det til å høres behagelig ut. Lakmus-testen må vel i slike tilfeller være om man gidder å høre på det aktivt og over lengre tid - og det gleder meg å si at jeg har lyttet til denne på jobben, på trikken, foran datamaskinen og hjemme, og det ser ut til at den klarer seg bra så langt. Det finnes selvsagt halvveis kjedelige eller litt intetsigende kutt som lider av mangel på innhold, men det er ganske få av dem, og uansett har de samme lydbildet som de bra sporene, så man merker dem ikke så godt. Et litt større problem er en del av trommelydene høres litt påklistret ut og passer ikke alltid sammen med samplene som ligger i bånn, men det blir litt teknisk å skulle klage på noe sånt.
En ting jeg stusser over er at herr Abusland har samplet materiale nok til en plate, men krediterer ingen samples i det hele tatt, altså at han ikke har skrevet opp hva han har samplet. Det er mulig han har samplet kamerater, andre musikervenner og ikke f.eks gamle Blue Note-plater, men det virker litt merkelig. Men OK, jeg er for å sample alt og alle, så personlig har jeg ikke noe i mot det. Jeg bare håper vår venn ikke blir saksøkt av allverdens plateselskaper!
Vel, kort sagt, hvis du likte Päron Sodas "A nightclub in Tunisia" eller har festet deg ved f.eks Sternklangs roligere saker, Perculator i lavgir eller kanskje bare har lyst til å slappe av en søndag, lån et øre til denne platen.
(Osloposten, november 2000)
Pete Namlook & Geir Jenssen
The fires of Ork 2 (CD)
Fax
Karakter: 5/6
Stopp pressen! I øredøvende stillhet kommer dette albumet ut, i et begrenset opplag på 3000 eksemplarer. Folk med litt kjennskap til ambient musikk kjenner sikkert til det første samarbeidet mellom Pete Namlook og Biosphere (Geir Jenssen), nemlig albumet "The fires of Ork" som kom ut på samme plateselskap i 1993. Mange år senere har altså den alltid travle herr Jenssen tatt Lufthansa ned til Tyskland og tilbragt tid i Peter Kuhlmanns (altså Namlook) studio.
Denne oppfølgeren lyder bittelitt som det syv år gamle samarbeidet mellom dem, men tidene har forandret seg, og selv om jeg ikke har hørt så mye av de nyere sakene til Pete Namlook tør jeg anta at det vi hører her er en likeverdig blanding av begge artistene anno 2000.
I likhet med nr. 1 finner vi fem lange spor på dette albumet, men denne gangen er alle relativt forskjellige og har ulike måter å nærme seg en "ambient" tilstand. Noe av materialet minner om det beste av eldre Vangelis (f.eks kaldheten ved det fantastiske "Blade Runner"-soundtracket), men det meste minner egentlig om Biosphere på f.eks "Substrata"- eller " Cirque"-albumene. Og litt Namlook-ambiens på toppen.
Jeg skal ikke dissekere hvert enkelt spor her, bare konstatere at for en gammel Namlook- og Biosphere-fan som undertegnede faller dette albumet absolutt i smak, og ingen behøver å frykte pretensiøse eller kjedelige grep fra d'herrer Kuhlmann og Jenssen. Albumet preges av en dyphet og forståelse for kontemporær meditativ elektronisk musikk som få andre (i hvert fall norske!) lydkunstnere kan utvise, og selv om vi må vente til 2007 for oppfølgeren må jeg si jeg gleder meg litt allerede.
For folk som ikke er så kjent med hverken ambient eller Geir Jenssens arbeid er dette dessuten en fin anledning til å bli kjent med både Fax-selskapet og norsk elektronisk musikk. Det er mulig det kan være litt vanskelig å få tak i dette albumet, i så fall er det enklest å kjøpe det rett fra Geir Jenssen selv og hans platebutikk Biophon Records.
(Osloposten, desember 2000)
Addvibe
Luv and happiness (CD)
Discfunction
Karakter: 4/6
Fra Tromsø kommer den erfarne trioen Addvibe med sitt debutalbum breddfull av kosete og housete musikk på et engelsk plateselskap. Fra før har de vært med på diverse samleplater (blant annet "Prima norsk") og gitt ut flere tolvtommere ikke bare norske DJer har falt for, men også størrelser som Rainer Trüby og Mateo & Matos, hvorav sistnevnte også har gjort en remix av en låt som kommer i løpet av januar.
Albumet kom ut midt i julestria, og druknet vel litt i juleplate-kjøret for den jevne platekjøper. Litt synd, for den veldig organiske stilen disse tre står for burde fenge selv kalde januarsjeler med tom lommebok. I motsetning til veeeeldig mange andre fantasiløse housefolk nøyer ikke Sørli/Braseth/Johansen seg med å sample et gammelt riff, legge en groove under, filtere riffet og gjenta dette ad infinitum. Nei, de SPILLER instrumenter gitt, og med live tangenter og gitarer og en utsøkt sans for finesser, meget velplasserte trommer/beats klarer de å skape en behagelig atmosfære som holder seg over nesten hele albumet. Noen anonyme spor finnes selvsagt (f.eks "Feels so good 2 nite"), men det er overhodet ikke noe i veien for at du ikke skal kunne sette på dette albumet på ditt neste vorspiel.
Så egentlig er jeg fryktelig lei av døll og anonym house, men på dette albumet finner vi altså ordentlige musikerprestasjoner, både på den akustiske og elektroniske siden. Allikevel må jeg tillegge at mesteparten av musikken her ikke er fryktelig "dyp" rent komposisjonsmessig, men innen sin genre skiller den seg kraftig ut fra mye av den sjarmløst myke og kjedelige fotform-housen du hører i hippe motebutikker og minimalistiske kaféer.
(Osloposten, januar 2001)
Palace of Pleasure
Betty Ford, here we come (CD)
POP/S2
Karakter: 3/6
På sin fjerde langspiller har PoP mistet et medlem, og er blitt en kledelig kvartett. Halvard Haldorsen introduserte de fire perfekt under slippfesten på Blå nylig, og ramset også opp rullebladene til tre av de småkriminelle medlemmene. Fortsatt driver de med discodub i alle slags variasjoner og krysninger, og lyden er umiskjennelig "Gamlebyens fineste", som det ustyrtelig morsomme presseskrivet titulerer firerbanden.
Det er ikke nødvendigvis et kompliment fra min side. For hva jeg ikke likte ved "Popaganda", deres forrige og Spellemannspris-vinnende album, var at det virket som om lydbildet tok alt for mye over i forhold til låtmaterialet/komposisjonene. Jeg opplevde at låtene var for lite fokuserte og bare drev hen i en seks-syv minutter før de sakte tok slutt. Og på dette albumet har de vel ikke forandret seg så veldig.
Det er rett og slett for mange anonyme spor på denne timeslange skiva, f.eks det litt for kjedelige singelsporet "The art of falling apart". Her finner vi gjestevokal fra en utrolig enerverende Mirejam, som høres ut som om hun går på GHB eller hardere stoffer. Og generelt er vokalsporene, dvs. de som ligner mest på "pop"-låter, de minst vellykkede, all den tid det rett og slett er for kjedelige "refrenger" og for lite struktur.
Riktignok kan PoP være engasjerende, f.eks på "Fighting Escobar", som nikker til både Jaga Jazzist-land og tradisjonell hip hop-tankegang, eller "Mile high dub", som balanserer mellom King Tubbys dopa sfærer og en meget dyktig produksjon. Eller for den saks skyld "Sauna junkie", hvor miksen mellom samplebasert house og ambient Orb-het stemmer perfekt. Disse tre låtene utmerker seg sterkt, og er nok de jeg kommer til å spille når jeg DJer.
Men alt i alt må jeg si at det finnes mye annen norsk teknologisk musikk med en litt sterkere tilstedeværelse, f.eks Perculator, Howard Maple eller Sketch. Og for den saks skyld The Athome Project og Nood. Hos mange av disse er det "strammere" musikk jeg synes å høre, musikk med et mål. PoP diller rett og slett litt for mye! Hva med en hakket mer kritisk selvsensur neste gang, gutter?
(Osloposten, februar 2001)
Beady Belle
Home (CD)
Jazzland
Karakter: 4/6
Du har sikkert hørt om dette albumet. Jazzmentor Bugge Wesseltoft ba Beate Slettevoll Lech, den vidunderlig eteriske stemmen som preget fjorårets standardjazz-konsept "Metropolitan" og tidligere album av Folk & Røvere, om et album til hans Jazzland-etikett. Hun tok med seg støttespiller Marius Reksjø på grooves og programmering, og har kommet opp med en blanding av moderne klubbjazz med vokal og lyttemusikk med jazz-stemninger som utgangspunkt. Noe av materialet har også klare popklanger, uten at det er noe problem i det hele tatt.
Petre-lyttere kan ha hørt åpningssporet før, "Ghosts". Det setter tonen med en dramatisk oppbygning og komplekse harmonier. Men allerede her møter vi det som viser seg å være platens svakeste side, at mange av låtene rett og slett går for lenge. Alle klisjéer bunner i noe sant, og f.eks popmusikk-begrepet "repeat chorus to fade" eksisterer av en grunn, nemlig at et godt hook eller refreng ikke kan fenge interessen i noe særlig mer enn et minutt på slutten av en låt før det låta bør ta slutt. Dette kan synes å ha unnsluppet Beady Belle til tider, selv om begge har fortid i popprosjektet Folk & Røvere.
For all del, det er mye fint her. Lech har et usedvanlig godt øre for fengende låter, og noen av hookene og refrengene er helt umulige å få ut av hodet etter å ha hørt albumet en gang eller to. F.eks "Moderation", "Game", "Mobile bubble" og tidligere nevnte "Ghosts" setter seg fast, selv om versene nesten av nødvendighet blir mer anonyme. Den selvgjorte produksjonen er jevnt over veldig lite "flinkis"-orientert, og mye mer moderne og futuristisk enn hva jeg kan tenke meg et gjennomsnittlig norsk jazzprosjekt ville prestert. Allikevel kan det lyde litt sterilt og som tidligere nevnt ganske repetetivt til tider, og det er vel et godt stykke igjen til f.eks Jazzanova, for å si det slik. Men da er jeg vel ganske kritisk.
Denne debutplaten fortjener uansett å bli hørt på i butikken, og det er sikkert mange som vil falle for Lechs lette og tilsynelatende uanstrengte vokalstil. Dessuten begynner plateselskapet (Jazzland) å få en tilhengerskare utover i verden, med bl.a. Bugge Wesseltoft, Eivind Aarset og Sidsel Endresen som trekkplastere. Og med lansering i store deler av Europa kan jeg, tross enkelte skjønnhetsfeil, ikke se bort i fra at dette prosjektet kan lykkes å nå mange jazz- og popinteresserte.
(Osloposten, februar 2001)
Klovner i Kamp
Bjølsen Hospital (CD)
City Connections/MTG
Karakter: 3/6
Klovnene fra Tåsen har kommet med sitt andre album med norsk rap, og fortsetter stort sett i samme tralten som deres forrige og første, "Schwin". Gutta er fortsatt unge, ikke så veldig mye eldre enn kidsa som nok er deres kjernepublikum, og det reflekteres i tekstene, som handler om jenter, jenter, kødding og fyll.
Med det (manglende) verbale innholdet plasserer altså KiK seg trygt i sjangeren selvhevdende hip hop, hvor å få nevnt kallenavnene sine flest mulig ganger og snakke om jenter man har pult, er viktigere enn å ta opp samfunnsevner og å forsøke å få formidlet et meningsfylt budskap. Så når Gatas Parlament er kommunister på sin hals og snakker om politiovergrep, er Alis og Dane vestkantsossete partyløver som snakker om hvordan de må kutte ned på dop, damer og drikking. Og dessverre for Klovnene; der Tungtvann er breiale med tyngde og kutter igjennom med fete beats og geniale metaforer, har Tåsenguttene ikke noe særlig dyktig produksjon å snakke om, og framføringen er ofte oppstyltet og mangler i hvert fall den flyten f.eks Pen Jakke har. Kanskje det er Oslo-dialekten som gjør det?
Uansett, det er vanskelig å ta dette albumet alvorlig, men som en ren partyskive på fjortisfest kan den vel kanskje funke. Om ikke noe annet pga. realistiske og tidvis drøye tekster (f.eks "Våte drømmer"), som de har vunnet en solid fanskare med så langt. Men det er nok litt igjen til de Klovner i Kamp kanskje helst vil sammenligne seg med.
(Osloposten, februar 2001)
Salvador
Solar consciousness (CD)
City Connections/MTG
Karakter: 4/6
Noen husker kanskje Darkside of the Force fra Kristiansand og deres debutalbum fra en to-tre år siden? Den gang 18-årige Salvador og Oscar, visstnok halvbrødre fra Chile, ble produsert av DJ Darknorse og albumet var preget av futuristiske beats og forbausende modne tekster.
Nå kommer Salvador med en aldri så liten soloskive, siden Oscar dro i militæret og DOTF måtte legges på is en stund. Allikevel er musikkbroder Oscar med flere av låtene, så man kan muligens se på det som en liten DOTF-skive, hvis man vil. Hovedspråket er som ventet engelsk, med enkelte spanske innslag. Og lydbildet er gjennomgående proft, med bidrag fra Fat Marv, Mojo, DJ Breakneck, Colt 45 og den mildt sagt eksentriske PrOfFeSsOr Anarad.
Salvadors flyt er upåklagelig, både på engelsk og spansk. Han fremstår som en meget seriøs og dyktig ung mann med klare mål, og tekstene handler om overgangen fra gutt til mann, selvrespekt og slike ting. Men han holder ikke helt koken over et helt album, og produksjonen kan også bli litt for ensformig og ensrettet over tid. Kanskje en idé å dra inn flere rappere og gjesteprodusenter til neste album?
(Osloposten, februar 2001)
Xploding Plastix
Amateur girlfriends go proskirt agents (CD)
Beatservice
Karakter: 5/6
Et av årets mest etterlengtede album er her. Duoen Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen har samlet 14 låter til debutskiva si, og kommet opp med et jazzete og futuristisk lydbilde som ingen kan matche i Norge per i dag. Og dessuten lange og kuriøse låttitler.
Vel. Det er ikke så lett å definere dette. Er det trip hop? Jazz? Breakbeats? Sannheten er at du hører en slags bastard av alle disse og alle inspirasjonskildene til de to gutta, med ekstremt vide referanser fra gammel storbandsjazz á la Count Basie til timestretchede og oppfucka rytmemønstre og breakbeats á la DJ Food eller Squarepusher. I tillegg besitter duoen en utsøkt og nesten Morricone'sk sans for arrangementer og låtskriving som overgår langt det meste man vanligvis blir utsatt for på denne siden av elektronisk musikk. Pluss litt humor og en småbreial fremtreden, også det sjelden vare i denne bransjen.
Xploding Plastix har med seg folk på Rhodes, Hammond og ståbass i tillegg til ekstremt tallrike samples fra jazzskiver, film noir, sample-CDer og hva mer, men mesteparten av lydbildet opptas allikevel av trommer, perkusjon og rytmiske mønstre. Gutta har helt klart lagt ned enormt mye tid i å programmere og produsere dette til perfeksjon, men har heldigvis ikke overpolert det eller gått seg vill på veien. Resultatet er meget lyttbart, for ikke si dansbart, og jeg venter med spenning på remikser av noen Ninja Tune-folk, f.eks Cinematic Orchestra, på de neste singlene fra albumet. (... tar dere et hint, eller? Hæ?)
Så sjansene er store for at du kommer til å høre dette fra flere enn meg - og for en gangs skyld kan det lønne seg å tro på hypen; Xploding Plastix har laget en skive du rett og slett bare må skaffe deg, hvis du er bare litt interessert i jazz eller moderne breakbeat-basert elektronisk musikk.
(Osloposten, februar 2001)
Trulz & Robin
Mechanized world (CD)
Electronic Be
Karakter: 4/6
DJ-duoen Trulz (.no) og Robin (.se) har beveget dansegulv i fra Barcelona til London til Amsterdam, men har heldigvis for Osloklubbere holdt seg mest her i hovedstaden og hatt diverse konsepter på nær sagt alle klubbene, i hvert fall alle av en viss betydning.
Nå har de etter lang tids studiojobbing valgt ut 12 spor av sin egen musikkproduksjon og fått det utgitt på eget og nystartet selskap. Det er selvsagt ren dansemusikk dette, mesteparten ligger vel nærmere bestemt i techhouse-sjangeren, selv om det er enkelte ting her som blander frenetiske breakbeats med nesten technoaktige mønstre. Noe av det lyder inspirert av litt eldre engelske ting, f.eks Dave Clarke og Bandulu, men det gjør slett ingenting. Og la meg med det samme gjengi et Antonio Sant Élia-sitat fra det Metropolis-inspirerte omslaget; "Just as the ancients drew the inspirations of their arts from the world of nature... so should we draw ours from the mechanized environment we have created". Selv om dette ble skrevet i 1911 regner jeg med at dette er mottoet for platen, og det høres også slik ut.
Alt sammen er mikset sammen av gutta selv, så hadde man ikke visst bedre kunne man kanskje tro dette var et DJ-miksalbum fra den dynamiske duoen. Men konseptet funker veldig bra, og gir plata et veldig helhetlig preg og en klar partyfunksjon som ikke hadde vært tilstede hadde sporene hatt stillhet mellom seg. Personlig synes jeg kanskje noen av sporene er litt for anonyme for min smak, men jeg har ikke prøvd det ut i en klubb, slik Trulz & Robin sikkert har. Men jeg skrudde derimot opp volumet skikkelig og danset litt på stuegulvet for å komme i klubbstemning mens jeg skrev denne anmeldelsen, og regner med å få min første naboklage snart. Og da må vel noe av hensikten med en houseskive være nådd?
(Osloposten, mars 2001)
Cloroform
Scrawl (CD)
Kaada
Karakter: 4/6
Dette er en fryktelig ujevn plate. Grunnen til det er at den bare inneholder remikser, og 14 forskjellige mennesker/prosjekter har laget sine egne versjoner av låter fra "Do the crawl", Cloroforms forrige plate. Jeg har dessverre ikke hørt denne (i hvert fall ikke på plate, kanskje på konsert?), så jeg kan ikke si hvor forskjellige remiksene har blitt fra sine respektive utgangspunkt.
Men når jeg introduserer platen som ujevn, er det som et kompliment. Du skal ha en temmelig spaltet personlighet for å virkelig digge alt på denne, men slik den er blitt gir den noe til alle. Du kan like alt fra NoPlaceToHide, Deathprod, Morten Abel til Pål Jackman (som høres litt ut som Tortoise), og fortsatt få noe ut av dette albumet.
Ellers er selvsagt ikke alt bra, det er jo sjelden en plate er perfekt, og noen spor ville jeg nok sensurert bort. Men alle de overnevnte, pluss f.eks Xploding Plastix, State og Arve Henriksen gjør alle interessante ting, så alt i alt bør du lytte til denne med kjøp i tankene. Gå til platebutikken nå, før utgaven med strikket grønt cover blir utsolgt. Og forøvrig er Cloroform alltid et godt band å få med seg live!
(Osloposten, mars 2001)
Jaga Jazzist
A livingroom hush (CD)
Warner
Karakter: 5/6
Tønsberg fikk dessverre et litt dårlig navn da feite-Roffes nakenbilder av Aqua-Lene gikk verden over - men gi byen en sjanse til. En by som har fostret et så fett jazzband som Jaga Jazzist må nemlig ha NOE godt ved seg!
Den timanns vennegjengen (hvorav tre søsken) har fem år etter sitt første album tatt anmeldere, gamle fans og nye interesserte med storm med sitt andre album, og det med rette. Produsent Jørgen Træen og bandet har brukt god tid på å spille inn og mikse albumet, og det er sjelden man hører en slik blanding av moderne lydtriksing blandet med full blåserrekke, vibrafon, diverse gitarer og orgler, kontrabass og slepent elpiano som godt kunne vært hentet fra mye 60- og 70-talls jazz.
Hvor Xploding Plastix bruker samples, er faktisk 99% av alle instrumentene på denne platen live og akustiske, og hele greia formelig oser av musikalsk klasse og dyktig håndverk. Det er litt meningsløst å plukke ut høydepunkter, men f.eks den saksofon-drevne og lett melankolske "Airborne" sender frysninger nedover ryggen, mens "Animal chin" burde kunne mikses inn i en drum'n'bass-DJs sett uten problemer.
Det eneste som trekker litt ned er at arrangementene tendenserer til å være gjennomgående litt for like, og at riffene kan bli litt vel repetetive av og til. Men altså - over det hele er det sjelden man hører akustisk jazzete musikk som lyder så fett, og det finnes nok ikke mange band á la Jaga. Derfor kommer de som et sjeldent duggfriskt pust, og det er ikke rart at opptil 300 mennesker i tidenes lengste Blå-kø ikke kom inn på slippfesten forrige fredag, fordi det var forlengst blitt fullt. Det er nok mange av oss som ønsker at Jaga med denne skiva "breaker", og det kan jo kanskje hende, bare multinasjonale Warner Music gjør jobben sin.
(Osloposten, mars 2001)
Zuma
Juno (CD)
SuperNova/Grappa
Karakter: 4/6
Etter fire-fem år med konserter, diverse singler og sikkert en del dilling er popduoen Zuma ute med sitt debutalbum. Og det er nok en liten, men hard, kjerne av fans som har ventet på at vokalist Alexander Stenerud og "bakmann" Henrik Njaa skulle få fingeren ut.
Dessverre er ikke resultatet spesielt overveldende. For all del, det er nok av OK låter her (f.eks radiolåtene "The tram", "Pearl" og forsåvidt "Norwegian girl", gjemt bort som bonusspor), en del relativt interessante harmonier og arrangementer, noen fengende refrenger her og der, mye popstjerne-utagering av vokalist Stenerud og forsåvidt nøye påtenkt produksjon. Men allikevel griper ikke materialet meg som lytter og ektefødt popmusikk-interessert barn av 80-tallet. Det kan hende det er fordi låtene har en tendens til holde på en stund, så lenge at jeg mister interessen mot slutten. Eller kanskje fordi produksjonen til Jan-Tore Diesen av og til er ganske datert (med f.eks noen altfor markante tyvlån fra d'n'b og house) og ikke så veldig variert, med den samme type lyd på nesten alle sporene.
Uansett hadde jeg vel ventet meg et mer helstøpt produkt fra Zuma etter så lang venting. Ikke at det er direkte dårlig, nesten alle låtene holder mål på en eller annen måte, men over det hele mangler albumet altså det lille ekstra som gir lyst til gjenhør. Kan hende Zuma burde tyvlånt de aller beste elementene fra produsenter som Nellee Hooper, låtskrivere som Paal Waaktaar Savoy og andre popgrupper som Zumas store helter Pet Shop Boys? Forøvrig er omslaget og websidene deres ekstremt bra designet, med (som vanlig) langt fra subtile bilder av Per Heimly som avgir sterkt homoerotiske assosiasjoner. Sikkert godt for salgstallene i den homofile leiren!
(Osloposten, mars 2001)
Perculator
Sergeant major (CD)
dBut
Karakter: 4/6
Curling må vel sies å være den sporten som har aller mest aksept for slagordet "Ting Tar Tid", og det er derfor ikke spesielt overraskende at det har tatt over tre år å få sydd sammen debutalbumet til Perculator, curlingfantaster som de er.
Gutta har ikke forandret seg nevneverdig fra 1998 og EPen "Double inhand baby", det er fortsatt en god blanding av samples og liveelementer vi hører i 2001, med europeiske referanser til f.eks Jazzanovas intrikate programmering, Rae & Christians slepende eleganse og Krüder & Dorfmeisters organiske dubpreg. Med litt hint av Orbsk lekenhet. Mottoet er "chilled men ikke helt sofa", og det finnes vel verre ting å jobbe ut i fra enn det.
Den første halvparten av plata er virkelig storveis. Åpningssporet "Listening pleasure" (med samples av Hitchcock) setter tonen med sin langsomme groove, fulgt opp av nesten-poplåta "Bring it home to me", episke "Friends" (som riktignok blir bittelitt langdryg) og tolvtommer-sporet "Addicted". "Skinny legs" er kul, men groovet er så tungt at rapper Skranglebein fra Pen Jakke rett og slett ikke passer inn, det er ikke plass til ham i lydbildet.
Men. Dessverre er de siste fem låtene, altså halvparten av skiva, ganske pregløse og til tider nesten kjedelige. Hvor de første fem låtene har klare komposisjoner til grunn, svikter låtgrunnlaget i de siste fem, og blir mest lydøvelser. Vellyd, men fortsatt ikke sterke og enkeltstående låter (selv om "Shine" er grei nok). Til tross for denne innvendelsen er dette albumet fortsatt interessant, og bør lyttes til av folk med sans for "løkka-soundet". Og med samme du er inne på Perculator, sjekk ut deres tidligere vinyl- og singelutgivelser, det ligger mye uoppdaget gull der.
(Osloposten, mars 2001)
Phonophani
Genetic engineering (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 5/6
Espen Sommer Eide, originalt fra Tromsø, har så langt i sin musikalske karriere gitt ut to album, hvorav begge har blitt godt mottatt av kritikere. Hans flotte og selvtitulerte debutalbum som Phonophani kom på Geir Jenssens hyperlille Biophon-etikett i 1998, men det var først som halvparten av Alog han fikk "orntli" oppmerksomhet da de ga ut sitt debutalbum på Rune Grammofon året etter, "Red shift swing".
Musikkstilen er heldigvis fortsatt som på det første Phonophani-albumet, relativt ukategoriserbar skimrende ambiens uten særlige rytmer å snakke om, men med noe av technomusikkens struktur og monotone repetisjon. Det er en egen kunst i å bruke datamaskiner, samplere og effektbokser som forlengede lemmer, men Sommer Eide behersker denne kunsten til fingerspissene (sic!). Alt mulig organisk materiale blir kastet inn i maskineriet, omorganisert, behandlet og raffinert til kildene er ugjenkjennelige, og vi sitter igjen med åtte spor så organiske at de formelig puster av seg selv, og er en eterisk fryd å lytte til.
Alt i alt en meget god start på den andre fasen til etiketten Rune Grammofon, som har tatt seg ca. et års utgivelsespause, men som skal gi ut åtte plater i løpet av året. Og husk at både Phonophani og Tore Elgarøy (se anmeldelse annet sted på siden) har slippfest og spiller live på Blå denne torsdagen, den 29. mars.
(Osloposten, mars 2001)
Tore Elgarøy
The sound of the sun (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 3/6
Du har kanskje ikke hørt om gitaristen Tore Elgarøy? Det hadde ikke jeg heller før jeg leste presseskrivet, men snart-40-åringen har tydeligvis vært litt av en utøvende, låtskrivende og produserende hjelper for folk som Åge Aleksandersen, Can Can og Fra Lippo Lippi i store deler av 80-tallet, før han valgte å konsentrere seg om eget stoff i løpet av nittitallet.
Nå gir han ut fruktene av dette arbeidet, og hans debutalbum på det alltid søkende selskapet Rune Grammofon høres for meg mest ut som leking med effekter. Noe tendenserer til Merzbow-aktige støyøvelser, mens andre av de mange sporene har riffaktige strukturer gående, men ender allikevel ikke opp i noe man kan kalle en "låt". Nå er nok det sikkert meningen, men Elgarøy drar det for langt ut; han prøver rett og slett for hardt å være annerledes og tilfeldig i all sin egosentriske lekenhet, og konseptet blir for sprikende og litt for kjedelig til å holde et helt album ut.
Det er mulig fans av elektroakustisk musikk vil få noe ut av grunntanken bak denne platen, men for denne anmelder blir det for mye eksperimentering med gitarlyd og for lite komposisjon og struktur. Husk forøvrig at både Tore Elgarøy og Phonophani (se anmeldelse annet sted på siden) har slippfest og spiller live på Blå denne torsdagen, den 29. mars.
(Osloposten, mars 2001)
Anja Garbarek
Smiling and waving (CD)
Virgin
Karakter: 5/6
Oj, dette er en bra plate. Og jeg har dessverre altfor liten plass til å forklare nøyaktig hvorfor. Men OK, la meg prøve med en litterær allegori. Garbarek skisserer gjennom de 10 komposisjonene opp et menneske som minner en del om Linn Ullmanns hovedperson i "Før du sover". Hun tar seg tid, er opptatt av livets små detaljer, er tilstede i øyeblikket og tenker på sin egen rolle i den store sammenheng.
Oversatt til lyd betyr dette konkret at Garbarek har tatt vare på beste elementene fra hennes to tidligere album, og samtidig tilført mer av levende instrumenter, mest merkbart en del strykere og forskjellige blåserinstrumenter, og således gitt albumet en konkret lyd som kanskje er lettere å trenge igjennom og lære å kjenne.
OK, man kan ha innvendinger mot Garbareks to tidligere album. F.eks at debuten "Velkommen inn" hadde kime til gode låter, men ikke låt så veldig spennende, og at oppfølgeren som dessverre solgte veldig lite, den kritikerroste lydleken "Balloon moods", kunne virke litt for rotete og litt for lite strukturert. Men dette albumet er langt mer vellykket, modent og helhetlig.
Damen har f.eks valgt særdeles dyktige samarbeidspartnere. Robert Wyatt, Mark Hollis fra Talk Talk, Jansen/Barbieri fra nedlagte Japan og interessant nok Jørgen Knudsen fra Information dukker opp på en eller flere låter i forskjellige roller, og bidrar til at Steven Wilson, Anjas ektemann og hovedsamarbeidspartner på albumet, ikke får råde den soniske grunnen alene. Og det virker som om Garbarek har tatt seg god tid i sitt hjemmestudio til å utforske, beholde og/eller forkaste de sarte komposisjonene og myriadene av skjøre lyder i lang tid før selve innspillingen startet.
Så. Formatet med ti låter er fint, men tilsammen blir det kanskje litt snaut med ca. 40 minutters lyd. Og albumets tidløse helhetsbilde, ikke helt ulikt Talk Talks "Laughing stock", får en liten ripe i lakken med "Big mouth", som sikkert vil lyde datert om noen år. Men disse innvendingene betyr lite, siden Garbarek muligens har laget en aldri så liten klassiker her, uansett sjanger og nasjonalitet.
(Osloposten, mars 2001)
Origami Galaktika
Horisont (CD)
Karakter: 4/6
Benny Braaten har jobbet i mange år under flere Origami-navn, og hele tiden holdt på med alternative prosjekter. For en stund siden startet han et samarbeid han med billedkunstneren Bård Solhaug, hvor de byttet råmateriale - bilder ble malt til lyd, og lyd ble laget med inspirasjon fra bilder.
Dette samarbeidet kulminerte i "Horisont", en utstilling som gikk i Fabrikken i en uke, og nå er tatt ned. Men musikken til utstillingen og maleriene lever videre i en lekker utgivelse; et hefte med reproduksjoner av maleriene, en CD med lydsporet og litt kommentarer. Og for deg som har hørt litt Origami Galaktika før, f.eks "Stjernevandring" og "Eesti Lilled Silmad Sûda" (som forøvrig vil bli samlet på en dobbelt-CD snart og anmeldt her), kommer det ikke som noen overraskelse at her er mye sakte lyd, droner og ambient støy.
Jeg var så heldig at jeg fikk se bildene i deres rette format (stort sett 130x90), og musikken passer bildene som hånd i hanske. Motivene er fra Nord-Norge, og både musikken og maleriene er fylt av naturens storhet; kontemplative, beroligende og vekselvis kalde og varme.
(Osloposten, april 2001)
Lasse Marhaug
Nothing but sound from now on (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 4/6
Kongen av norsk støy, også kalt "Lasse Marhaug", har gitt ut myriader av plater i forskjellige konstellasjoner og under mange navn, f.eks med Origami-kollektivet. De siste årene har han jobbet mest som halvparten av duoen Jazzkammer, som snart kommer med et remiksalbum hvor folk som Thurston Moore og Francisco Lopez bidrar med remikser. Følg med her for anmeldelse.
Nuvel. Det er forsåvidt intet nytt under solen. Marhaug driver som alltid med støy i alle former, og kjennere vil høre likhetstegn med og referanser til mange andre artister, spredt over hele kloden. Kongen av internasjonal støy (også kalt "Merzbow") har nok hatt mer enn litt påvirkning, noen elementer kan minne om Alec Empire på sitt mest brutale, Ovals digitale klikk kan spores, og jeg synes å ane noe av den samme stemningen man kan finne hos f.eks norske Biosphere og Information på deres mest eksperimentelle. I det hele tatt er dette en uredd blanding av eksperimentell vilje og respekt for andre utøvere i samme bransje.
Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke er en afficiando av støysjangeren, men akkurat dette albumet har ved gjentatt lytting vokst på meg. Det er noe skummelt og skjønt med alle disse lagene med lyd og den ekstreme dynamikken fra nær stillhet til opprivende lyddreping, og jeg er sikker på at Marhaugs tilhengere vil kjenne sin besøkelsestid. Og selv om albumet etter CD-standarden er litt kort med sine snaut 30 minutter, tror jeg det er akkurat passe lengde. For disse soniske eksplosjonene tar på, og en halvtime med grundig øremosing kan være en passe dagsdose, i hvert fall for mine ører.
(Osloposten, april 2001)
URO
Uroelementer (CDS)
RAR
Karakter: 4/6
Hip hop-trioen URO kommer snart med nytt album, men gir oss en forsmak med denne singelen med to nye spor (og en instrumental). Denne gangen har de hentet produksjonshjelp fra de dype svenskeskoger og IsItArt?, og det høres. Soundet er merkbart bedre enn deres mest kjente foregående singel, "Snakker så du skjønner", og med Apollo på gjestevokal er resultatet slett ikke så ille. I hvert fall mye bedre enn forrige singel!
Vokalflyten har også forbedret seg, men teksten er ikke ute etter å forandre verden, og som de fleste andre norske rapgrupper har ikke gjengen nok tyngde eller holdning til å verken imponere eller overbevise om sin egen fortreffelighet. Og hvis man drar inn en viss nordnorsk duo inn i bildet kommer URO bare desto verre ut. Men misforstå meg rett, dette er vellykket partymusikk som definitivt har et publikum. Og jeg gleder meg til å høre albumet.
(Osloposten, april 2001)
Cerrato
Ghost (CDM)
Osito
Karakter: 4/6
Jeg har ikke hørt om denne femmanns komboen før, og derfor er det gledelig å melde at debut-EPen deres er fine saker. Sjangeren er akustisk rock med sterke melankolske undertoner, og vokalist og låtskriver Maria Cerrato har en sær og vibrerende stemme som er helt umulig å aldersbestemme. (Trivia: Maria Cerrato er også navnet på en av Anna Nicole Smiths tidligere elskerinner. Hva man kan finne med et søk på nettet!)
Av dem fem sporene på EPen er det nok det rolige og behagelige åpningssporet som besnærer mest, "Places to see", med all sin repetetive og korte skjønnhet. Men også "Forsaken" er hyggelig der den sleper seg sakte og såret avgårde. Med en litt tøffere produksjon og et litt mindre anonymt låtmateriale kan nok et eventuelt album fra disse være interessant lytting, hvis det kommer et.
(Osloposten, april 2001)
Bugge Wesseltoft's New Conception of Jazz
Moving (CD)
Jazzland
Karakter: 4/6
En av de mest profilerte jazzkomponister, -utøvere og -produsenter her i landet slipper sitt tredje album i "New conception of jazz"-serien , og har tatt med seg bandet sitt på en nesten verdensomspennende turné.
Det har gått en stund siden det forrige albumet "Sharing", albumet som slo såpass igjennom at du nå kan risikere å finne en Bugge-skive hos folk fra de mest forskjellige sosiale lag. Hva har skjedd siden sist, spør du? Vel, ikke så mye. Fortsatt er det lange låter, mye leking med temaer og enkle melodier, repetetive grooves og generelle jamming som ligger til grunn for det vi hører. Det finnes noen rolige spor her også, men flesteparten av dem er i klubbtempo.
Nytt av året er kanskje den mer åpenbare flørtingen med housemusikkens grunnelementer slik vi finner den i f.eks mykere vokalgarage og typisk "Skansen"-musikk, men det stemmer allikevel med grunntanken til denne serien, som jeg mener å huske var å fusjonere tradisjonell akustisk jazz med teknologisk estetikk. Eller noe sånt.
Denne skiva har altså muligens mest å gi til de er mest inne i teknologisk musikk og som sporadisk hører på jazz, enn omvendt. Og sånn sett har det blitt en vellykket utgivelse, selv om alle de seks sporene som aktiv lytting nok strekker seg litt vel langt, og tester i hvert fall denne anmelders tålmodighet. Den passer nok bedre som laidback bakgrunnsmusikk på caféer, klubber og andre steder hvor det samtales. Pluss i boka til Håkon Kornstad for ikke bare behagelig saksofonspill, men også utsøkt grafisk design.
(Osloposten, april 2001)
Dadafon
And I can't stand still (CD)
RIM/Tuba
Karakter: 4/6
Hvis du husker bandet Krøyt og deres album "Low", husker du også stemmen til Kristin Asbjørnsen. Hun holder seg dog ikke bare til et band, og sammen med resten av tidligere Coloured Moods har kvintetten tatt på seg nytt navn, dratt til et studio i Trondheim og spilt inn et album løst basert på afroamerikanske negro spirituals og tradisjonelle komposisjoner fra Afrika. Pluss litt annet.
Musikken er helakustisk, og spiller logisk nok mye på det særegne vokaluttrykket til Asbjørnsen. Hun har en slags raspende og intense stemme som ikke kan skjules langt bak i lydbildet eller gjemmes bort med masse klang, og det fører til at hun får mye plass - kanskje litt vel mye, i og med at hun selv har gjort alle de vokale bidragene. Jeg tror nok hele plata hadde hatt godt av litt andre stemmer, f.eks på bakgrunnsvokal, koring og sånt. Men OK, musikerne i bandet gjør en flott jobb, produksjonen passer musikken godt og en del av låtene er ganske så interessante. Bertold Brecht og Kurt Weills "Alabama song" tolkes i stil med prosjektbeskrivelsen og lyder totalt forskjellig fra hvordan f.eks David Bowie eller The Doors har gjort den før. Og det rolige tittelkuttet står godt til f.eks energikicket "Kirsi".
Websidene til bandet foreslår ulike stempler på verdensmusikken deres, hvorav den mest passende av de som er gitt nok er "balafon-bop-hop", litt av det meste og med klar fokus på afrikansk og afro-amerikansk musikk. Over det hele blir det allikevel en litt for ensartet produksjon og rett og slett litt for mye av vokalen til Asbjørnsen til at jeg klarer å høre på hele plata i et løp. Derimot er den ganske så koselig i små doser, kanskje det er en slags anbefaling.
(Osloposten, mai 2001)
Multicyde
Multiplicity (CD)
Warner
Karakter: 2/6
Æsj! Bæsj! Hva fanden? Hvem pokker tror "rap"-gruppa Multicyde de er? Regner de med at det holder å lage en eksakt kopi av den forrige skiva si for å selge like mye? Vel, det kan hende publikum faller for denne også. Men da skal det MYE TV-annonsering til!
Uansett kommer purunge Lars Larssen Naumann og Patrick Hauge aldri til å appelere til folk som er interessert i bra musikk så lenge de gjør noyaktig det samme som forrige gang, nemlig å finne en døll hip hop-beat, legge over noe dårlig og intetsigende rapping og slenge på litt myk jentevokal over et samplet kjent og norsk tema. Det blir hverken fugl eller fisk; ikke i nærheten av kul pop og milevis fra kredibel hip hop.
De har ikke engang tilløp til bra låter, programmeringen og produksjonen til Larssen Naumann er forutsigbar, tam og pinglete, den amatørmessige rappingen er preget av dårlig flow, råtten engelsk uttale og uengasjerende tekster, og den monotone kurringen til Silje "Anèa" Haugum Nymoen går meg etterhvert på nervene. Gutta har riktignok dratt inn litt ekstern produsenthjelp fra Navid Gondal og StarGate på noen av låtene, men det hjelper overhodet ikke, så lenge låtmaterialet er hult og fraværende.
Merkelig nok er Lars Larssen Naumann bror av forfatteren Vetle Lid Larssen og sønn av skuespilleren Lars Andreas Larssen, men det bare beviser at enhver regel ("eplet faller... ") alltid har et unntak. For all del, jeg tviler ikke på at begge to er hyggelige fyrer og sikkert egentlig har god peiling på musikk. Men det de presterer under Multicyde-navnet er og blir illeluktende dritt, og det vet de nok godt, men velger å le hele veien til banken.
Selv får jeg godt betalt for å skrive denne anmeldelsen og såleses måtte høre på dette skvipet. Men hvis du, kjære leser, ikke får penger for å lytte til Multicyde, bør du heller ikke kaste bort mer tid på dem enn du har brukt på å lese disse ordene.
(Osloposten, mai 2001)
Supersilent
5 (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 4/6
Ikke alle virus er slemme. Noen virus er faktisk ganske snille, f.eks Helge Sten. "Audiovirus", Arve Henriksen, Ståle Storløkken og Jarle Vespestad gjør nemlig alltid interessante ting under navnet Supersilent, og nå har de kommet med fem spor fordelt på et nytt album, kanskje deres mest tilgjengelige hittil.
Fortsatt er kjernen i musikken deres eksperimentering og improvisasjon innenfor en vid ramme av elektronika, rock, jazz, samtidsmusikk og prog, men jeg synes å ane en mer målrettet jamming denne gangen. Det kan hende det er fordi alt materialet er tatt opp live, blant annet fra en konsert på Blå i februar 1999 det fortsatt går gjetord om. Og siden det er live foran et publikum, ikke i et studio hvor man alltids kan begynne på nytt, er det kanskje en større spenning blant de fire musikerene som manifesterer seg til opptaket. Uansett hører man at samspillet fungerer ypperlig, komposisjonene utvikler seg naturlig og uanstrengt, og i motsetning til de tidligere utgivelsene "1-3" og "4" er ikke "5" så intens i formen. Det er selvsagt noen utagerende klimaks her og der, men over det hele er albumet ganske så rolig.
Ellers er nok både spor tre og fem ca. fire-fem minutter for lange og kunne vært redigert ned for plateutgivelse, men det er generelt fint lite å klage på her. Så dersom du liker Supersilent fra før, tør jeg gjette at du vil like denne. Dersom du liker Autechre, Swans, Tortoise eller for den saks skyld Motorpsycho på sitt mest eksperimentelle kan det også hende denne kan være interessant. Og dersom du bare er litt søkende kan denne kanskje tilfredsstille behovene dine en stakket stund.
(Osloposten, mai 2001)
Nils Petter Molvær
Recoloured: The remix album (CD)
Universal Jazz
Karakter: 4/6
Her kommer en CD fylt opp av 12 alternative versjoner av fem forskjellige Molvær-spor, gjort av 12 forskjellige norske og internasjonale artister. Nils Petter er, som du sikkert vet, trompetisten bak de høyst suksessfylte "jazz"-albumene "Khmer" og "Solid ether" på ECM.
En kjede er aldri sterkere enn det svakeste ledd, og det finnes ikke så veldig mange vellykkede samlinger av denne typen. Men denne står ganske sterkt, fordi låtene - grunnlaget for all musikk - er utsøkte komposisjoner i seg selv, og det gjør jobben så mye lettere når de skal remikses, og andre folk skal sette sitt preg på Molværs musikk. Og det er ingen store overraskelser her sånn sett, de fleste artistene høres ut som seg selv, selv om noen utmerker seg spesielt godt og fusjonerer så bra med originalmaterialet at det blir noe helt nytt som kommer frem, ikke bare "nok en remiks".
Så hvis du er fan av Cinematic Orchestra, Bill Laswell, Funkstürung, Herbert, Joakim Lone, TeeBee, Mind over MIDI, Illumination, Jan Bang, Deathprod eller Phono - sjekk denne ut. Noe for enhver smak, for å si det mildt!
(Osloposten, mai 2001)
Seven
At the sixes and sevens (CD)
House of Destillery/Tuba
Karakter: 3/6
Disse norske debutantene blir konstant sammenlignet med Briskeby av anmeldere, bare fordi de er fem stykker, har en jente som synger og spiller en hybrid av pop og rock som til forveksling kan ligne på både det ene og andre.
Men den parallellen er nok litt urettferdig, for denne skiva er mye mer lo-fi og høres ut til å ha langt mindre internasjonale ambisjoner enn Briskebys perfekt produserte debut-epos. Den er forsåvidt søt nok, og spiller på referanser til synthlyder fra 80-talls pop, rufsete pop á la Cannonball, The Dandy Warhols og Delaware og en tilsynelatende usikker ungpike-vokal som varierer sterkt, både i kvalitet og stil. Småhittene "Bite" og "Super" er med, og er selvsagt de mest fengende låtene på skiva.
Men alt i alt blir det for kjedelig produsert og ender opp som helt streit poprock som hverken avskrekker eller fenger så veldig. For meg blir det altfor identitetsløst, siden Seven tjuvlåner riff, vokallinjer og låtstrukturer fra altfor mange og lett gjenkjennelige kilder, og gjør seg selv lite spennende på den måten. Og vokalist Annette Gil virker for urutinert til å spille på den merkelige blandingen av hjelpesløshet og tøffhet som hun prøver seg på.
Så derfor blir jeg litt forskrekket når andre anmeldere ukritisk slenger ut superlativer i hytt og pine og hauser denne som "bedre enn Briskeby" - finnes ikke folk kritiske nå til dags? Ikke engang når det er jobben deres?
(Osloposten, mai 2001)
VA
Stress.no (CD)
Stress
Karakter: 4/6
Aller først må jeg si at du ikke trenger å kjøpe denne norske hip hop-samlingen - du kan få den gratis i posten! Se slutten av anmeldelsen for detaljer.
Dette er altså en samleplate med kun norske rappere i aksjon, alt i fra ukjente kids som Louis Cypher til størrelser som Tungtvann har stilt opp og levert låter. Det sier seg selv at ikke alle 16 låtene kan være bra, men det finnes noen stilige ting her, selv om noe av det beste er gitt ut andre steder også. Så i stedet for å slenge dritt om de kjedelige tingene kan jeg nevne noen av de mer etablerte artistene her; Pen Jakkes "2001: En rimodyssé", UROs "Hei lydmann", Madcons "Livin' large", Klovner i Kamps "Rah rah", Gatas Parlaments "La raseriet strømme" og selvsagt Tungtvann med kul ny låt ("Dårlig"), som går ut med stil og avslutter samlingen.
Typisk nok er det de velkjente navnene som lyder mest fett, ikke bare fordi de er mye bedre produsert enn de nye "demogutta", men også fordi de rett og slett er proffere og har bedre flow, stil og ikke minst engelsk uttale, på de låtene det gjelder (litt over halvparten). Men av "nykomlingene" som gjør inntrykk er det verdt å nevne Whimsical, F.EM One, Essence (produsert av Hawk), Apollo og Definite. De to siste har riktignok gjestet litt rundt, men dette er de første solo-låtene jeg hører av dem.
Jeg kan ikke si jeg hadde kjøpt denne for masse penger, men det er definitivt verdt bryet å logge seg på nettet, gå inn på www.stress.no, sende dem en selvadressert konvolutt med frimerke til porto og få den tilbake med en gratis CD i posten. Det kan jo hende de går tomme raskt, og det ville vært dumt å gå glipp av en sjanse til å sjekke ut morgendagens hip hop-navn nesten uten å betale noe.
(Osloposten, mai 2001)
Uro
Sirkus Uro (CD)
RAR/Tuba
Karakter: 3/6
Norskrappende trio fra beste vestkant gir ut sitt debutalbum, og sparker nok ikke helt rompe. Gutta har holdt på siden de var knøttiser, og selv om de bare er rundt 20 har de fått utrettet mye, i hvert fall om man skal tro biografiene deres på uro.no. På debuten får de hjelp av bl.a. Jan Erik Vold, Ingolf Håkon Teigene, Apollo, Definite og teamet Sjur Miljeteig/Peder Kjellsby, og selv om det er mengder av inspirasjonskilder her med referanser til alt fra diverse forfattere til gamle hip hop-helter er det likevel ikke så veldig interessant å lytte til, siden det over det hele er litt for lite variasjon i både tekster, musikk og produksjon.
Litt av mangelen skyldes at gutta faktisk høres ut som puslete kids fra Skillebekk og således av naturlige grunner ikke er benådet med stemmer av f.eks Commons kaliber, men aller mest blir man lei fordi det faktisk er litt vanskelig å høre hva som blir sagt. Gjennom hele skiva ligger vokalen konsekvent for lavt i miksen, og det blir etterhvert veldig kjedelig å måtte nilytte for å få med seg de ellers morsomme og kule tekstene. Dette er et problem, et veldig stort problem, og norske hip hop-produsenter burde forlengst ha lært fra amerikanske produksjoner, hvor man komprimerer vokalen godt så folk kan høre den over beats'ene.
Vel. Dette er ikke et direkte dårlig album, men i likhet med så mye annen norsk rap mangler Uro autoritet, baller og en naturlig flyt, i det hele tatt noe trenger de noe som kan skille dem ut og gi dem særpreg. Sporene med gjester er langt mer interessante enn resten, og f.eks på "Hjelp vi er på plate!" (med bl.a. Pen Jakke, Jester og Alis) er det Gatas Parlament som nær sagt tar over helt låta i løpet av lite vers.
For meg blir altså dette et album som hadde trengt langt mer arbeid i de fleste ledd (bortsett fra Seans piece på det nydelige coveret), og jeg håper andre norske rappere og produsenter hører dette albumet, skjerper kvalitetskontrollen og får deres egne ting til å høres mye bedre ut enn dette før de gir det ut på plate.
(Osloposten, juni 2001)
VA
Lydbok (CD)
Tiden
Karakter: 4/6
En samleskive gitt ut av litteraturtidsskriftet "Vinduet" som vedlegg til deres første nummer i 2001, men ikke hvilken som helst; forskjellige ord- og lydkunstnere har gått sammen for å lage hver sine tolkninger av skjønnlitterære tekster, komplimentert med et lag av lyd. "Dikt med beats", om du vil.
Noen navn som står på omslaget er Stein Mehren/Folk & Røvere, Tore Renberg/Cloroform, Inga Sætre/Kim Hiorthøy, Matt Burt/Deathprod og Sjón/Baldur. Og selv om det er en del poeter og lydmakere jeg har sansen for her, er det vel ikke blitt en plate jeg kommer til å spille ofte. Men for all del, enkelte spor står sterkere frem enn andre, f.eks Silje Vethal/Kolar Goi som maler frem drømmende lydlandskaper.
Redaktøren for samlingen, Steffen R. M. Sørum, gjør en interessant liten beat-tripp ved hjelp av kinkydonkeydjteam (som igjen får massiv hjelp av loops samplet fra engelske Herbaliser). Markus Midré, Peder Kjellsby og Sjur Miljeteig møtes (igjen) over en elektronikafisert tekst fra Midrés "Kom alle mennesker". Og rosinen i pølsa er Xploding Plastix, som har klart å lure med to bidrag, henholdsvis med Jan Erik Vold og John Erik Riley. Volds Dylan-oversetting passer perfekt over Plastix' strenge cinematografi, og selv om jeg liker Rileys tekst, blekner han nødvendigvis mot slik en størrelse.
Jeg kan ikke huske et lignende prosjekt, og sånn sett er dette av stor interesse for alle som liker kombinasjonen lyrikk/lydkunst. Men satt opp mot f.eks engelske og amerikanske spoken word-prosjekter, har ikke hele skiva den samme intensiteten eller gløden man finner i større og mindre homogene miljøer. Allikevel får du tross alt skiva nesten gratis med Vinduet, så konklusjonen er - kjøp. (Er Narvesen utsolgt, bestill hos en god bokhandler, f.eks Tronsmo.)
(Osloposten, juni 2001)
Origami Galaktika
Stjernevandring/Eesti Lilled Silmad Süda (2xCD)
Jester Records
Karakter: 5/6
Benny Braaten, alias B9 og Origami-medlem A07, samler gamle tråder og gir ut to gamle album som tidligere bare har vært ute på vinyl som en dobbel-CD. Utgivelsen skjer på Jester Records, som også gir ut artister som Ulver, When, Bogus Blimp og nye Rotoscope. Sjangeren er "som vanlig" dronete ambiens, og for de som likte hans rolige "Horisont"-album som nylig kom ut er det sikkert interessant å høre tidligere arbeider, kunstferdig pakket inn og presentert, og tilgjengelig for de altfor mange som ikke har platespiller lenger. (Hva skjedde egentlig? Kastet dere dem, eller hva?)
Egentlig er alt her meget bra, bortsett fra det andre av to spor på 1995-albumet "Stjernevandring", som rett og slett varer altfor lenge der det repeterer seg selv i hele 30 minutter, selv om man kanskje kan fade det ut selv hvis man gidder. Men alle sporene på "Eesti Lilled Silmad Süda" (1997) er emosjonelle spor som kan brukes til alt fra meditasjon til nachspielmusikk. Anbefales for de som følger bittelitt med på norsk elektronisk musikk og spesielt ambient.
(Osloposten, juli 2001)
Jazzkammer
Rolex (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 4/6
Jeg kan tenke meg platebutikkene må fortelle folk at "nei, det er ikke noe galt med CDen din, det er meningen at det skal lyde sånn" når de vil bytte den "ødelagte" Jazzkammer-skiva de nettopp har kjøpt. Og visst er det uvant, denne sammensetningen av digitale forvrengninger og glitcher, blandet med støy i absolutt alle varianter og ekstreme dynamiske forskjeller fra transientene til nesten ikke hørbart sus.
Konseptet bak dette albumet er at Lasse Marhaug og John Hegre, begge kjent fra forskjellige bråkete sammenhenger tidligere og ansvarlige for "Timex" på Rune Grammofon tidlig i fjor, ville la seg remikse av heltene sine og gi det ut som et remiksalbum. Dette har altså medført suksess, og av de som har tolket her finner vi blant annet kjente lydkunstnere som Zbigniew Karkowski, Merzbow, Thurston Moore, Tore Honoré Bøe, Francisco Lopez og Maja S.K. Ratkje.
Ikke alt her er interessant, men høydepunktene oppveier langt på vei de svake sporene. Og kjennere vil nok uansett vite sin besøkelsestid, så for alle dere andre kan jeg bare anbefale å lytte med et åpent sinn - dette kan kanskje være en plate som vil få deg interessert i støymusikk og beslektede former.
(Osloposten, juli 2001)
Rotoscope
Great curves (CD)
Jester Records
Karakter: 4/6
Andreas Mjøs fra Jaga Jazzist og Jørgen Træen produserer og er i hovedsak prosjektet Rotoscope, med god hjelp av bl.a. Rune "Sternklang" Brøndbo (som snart kommer med nytt album). Stemningen er ekstremt elektronisk, og går fra digitalstøy-aktige ting til nær-jazz-opplevelser i Jaga Jazzists kjølvann.
Faktisk er det vanskelig å kategorisere denne musikken, siden Mjøs og Træen refererer stort sett mest til seg selv (evnt. til sine Jaga Jazzist-forbindelser), og gjør seg selv til tider ekstremt utilgjengelige med en total mangel på melodier og låter i tradisjonell forstand, og desto mer leking med lyd, loops og effekter i massevis. Men det finnes sanger her også, da med vokalist Christine Sandtorv, kjent fra jentetrioen Ephemera.
Leseren vil dog ikke anskaffe dette albumet pga. dets popappell, snarere fordi produsentene har hoppet bukk over mange av reglene som gjelder for elektronisk musikk og jazz og alt i mellom, og kommet opp med en unik blanding av sære lydleker som sikkert har appell for noen. Selv synes jeg de ti sporene og 40 minuttene lider litt av mangel på gode komposisjoner, og at all effektbruken av og til blir for mye av et mål snarere enn et middel på vei mot genuint god musikk. Men for all del, dette er en djerv utgivelse, og man får håpe d'herrer fortsetter å leke, kanskje med litt mer substans neste gang?
(Osloposten, august 2001)
Rune Lindbæk
Søndag (CD)
repaP/Paper
Karakter: 5/6
Den musikkinteresserte har kanskje hørt om "oldingen" og tromsøværingen Rune Lindbæk i fra f.eks Drum Island, Alanïa, Volcano eller Those Norwegians? Han har vært innom alt fra ambient til house, og i det siste har han fått mye pepper for å være fryktelig sent ute med "debutalbumet" sitt. Det skulle vært ute for år og dag siden, men har altså latt vente på seg, sikkert mye takket være Runes sagnomsuste mangel på orden i sysakene sine. (Jeg vet tilfeldigvis at Rune virkelig kan trenge en personlig sekretær til å hjelpe seg med avtaler og slikt, søte jenter oppfordres antageligvis til å søke.)
Så skulle man kanskje frykte at materialet kanskje lyder noe utdatert, siden noe ble spilt inn for flere år siden? Nei, Lindbæks instrumentale blanding av soul, chillout, ambient og trip hop er faktisk tidløs, og mange av sporene kunne like gjerne vært gitt ut av f.eks A Man Called Adam eller eksentriske Tim 'Love' Lee. Man kan kanskje gi det hedersbetegnelsen "balearic", et slags begrep på (hovedsaklig) engelsk musikk man spilte i chillout-rommene på Ibiza-klubbene i begynnelsen av og midten av 90-tallet.
Lindbæk og hans hjelpere (bl.a. Mikkel Eriksen/StarGate, Gaute Drevdal, Torbjørn Brundtland og Knut Schreiner) har en utsøkt sans for skjønne små melodier og riff, og låtene fyker av sted så altfor fort. Og jeg er nokså sikker på at dette er Norges hittil beste album i sjangeren "soulfylt lytte/chillout-musikk". Ja, det høres lo-fi og til tider nesten skittent ut, men veien til et slikt sound er lang og hard, og det kreves mye peiling for å komme seg dit. Jeg tviler sterkt på at det er noen i Norge som kan hamle opp med denne produksjonens skyhøye nivå innen sin sjanger, og det skyldes i stor grad Lindbæks helt åpenbare fascinasjon for teknologisk musikk fra England og standardene som ventes av en utøver der. Vil nok helt sikkert gjøre det bedre i utlandet enn i Norge, tross både "æ" og "ø" i navn og tittel!
(Osloposten, august 2001)
Lupo
Tiemedownandshagmesensless EP (12")
WTC Recordings
Karakter: 4/6
Rune "WTC" Danielsen er ikke bare DJ WTC, men også headponcho for sitt eget plateselskap (WTC Recordings), og folk med god husk rinner kanskje i hu den første tolvtommeren han ga ut, Elektronische Geists "Transystem EP", en behagelig sak vi ga god kritikk her i Osloposten. Nå er utgivelse nummer to klar, bergenseren Andreas Nordenstam står bak og har spilt inn i det han kaller "Bergen Techno Mafia HQ".
Navnet til tross, det er lite hard techno over denne utgivelsen, men desto mer rolig og melodisk elektronika. Av de fire sporene er det kun ett hardt, mens de tre andre ligner mer på typiske Warp-navn; Plaid, Autechre og Boards of Canada. Ikke dumt i det hele tatt, og det er helt klart at Nordenstam har det i seg til å lage et fett album når tiden er inne. Anbefales, men jeg håper Rune snart skjønner at det faktisk er MANGE der ute uten platespiller, og at målgruppen for disse vinylutgivelsene ville mangedobles hadde han gitt det ut på CD-singel i tillegg til 12". Ja til musikk for folket! Nei til format-apartheid og elitistisk DJ-tankegang!
(Osloposten, august 2001)
VA
dBut: Royal (CD)
dBut
Karakter: 4/6
Det får'n si - det er sjelden Oslos undergrunn markerer seg på denne måten, gitt. Her har man altså samlet inn spor fra forskjellige artister på det lille selskapet dBut, dedisert det til det nygifte kronprinsparet og kaller albumet "dBut: Royal". Ikke riktig så ille som å trykke opp ballonger med bilde av Mette-Marit og selge dem på Karl Johan, men milevis fra å gi ut 7"ere i 50 eksemplarer.
Man finner riktignok ut at musikalsk sett er det intet blått blod til bunns eller noe slikt som binder det hele sammen, det eneste er kanskje en viss uoppdragenhet og en sunn mangel på respekt for sjangere. Men den samme mentaliteten fører til at det blir mye dill og lek her, og det trekker litt ned. Dog lærte moren min meg å fremheve det som er bra fremfor å dvele ved det dårlige, så jeg skal heller nevne noen spor jeg liker. Perculator serverer sexy disco med høy falsett-faktor, og Palace of Pleasure gir oss som vanlig avslappende dub (også med falsett). Nood (eller "Nud" som p4.no kaller dem) disker opp med en krysning mellom Air og "Stairway to heaven", Moon Orchestra har en rolig og dubbete tyskinspirert sak gående (enda mer falsett!), og se om ikke samme mann også remikser Briskebys "Propaganda" - bare synd refrenget ikke er like bra som resten av miksen! En eller annen som kaller seg Stellan har virkelig fin elektronika på gang, og Frost dukker opp fra glemselen med et helt nytt spor med jazzete trommer og Plaid-aktige synther, antageligvis godt hjulpet av kjæresten Per "Mental Overdrive" Martinsen.
Alt i alt en hyggelig plate, for all del. Og en mye bedre bryllupsgave enn masse av skvipet Haakon og Mette-Marit ellers fikk, tenker jeg. Bare synd den ikke kom ut i tide til å bli med i det infamøse og håpløst ukomplette racket med 531 CDer paret fikk fra Regjeringen. Til Norsk Musikkforlag som plukket ut CDene - veldig få unge mennesker er interessert i f.eks gammeldans. Veldig få. Så snakk med noen som har litt mer peiling enn dere på kontemporær musikk og la DEM plukke musikk til neste store gave, når Ari endelig overtaler Harald til å "give up the goods".
(Osloposten, august 2001)
Röyksopp
Melody 3 A.M. (CD)
Wall of Sound/Virgin
Karakter: 5/6
Jeg kan neppe tilføye noe nytt om Torbjørn Brundtland og Svein Berges debutalbum på engelske Wall of Sound som ikke er skrevet annetsteds allerede. Så la meg bare slå fast at hypen stort sett stemmer, det er virkelig varm og vakker musikk innenfor en genre som vel tidligere stort sett har vært forbeholdt Xploding Plastix, altså en slags blanding av orkestrale instrumenter, skitne og småfunky beats, en sinnssykt detaljert og uhørt analoglydende produksjon og en masse, masse lekenhet.
Forskjellen er vel bare at Xploding Plastix er utpreget jazz i uttrykket, mens Röyksopp drar flere influenser fra synth-verdenen, med nesten naive og enkle melodilinjer og et mye mer hel-elektronisk lydbilde. Og det er vel ikke så overraskende, gitt guttas fartstid i f.eks prosjektene Aedena Cycle og Drum Island, som avstedkom med noen av Norges beste elektroniske produksjoner så langt. Og for deg som frykter at dette er en "synthskive" á la Koto, slapp av. Duoen er smarte nok til å ta med seg Anneli Drecker og Erlend Øye fra Kings of Convenience på vokal på noen låter, og det ligger nok mer enn bare to singler begravd her, "radiovennlig" som albumet generelt er.
Så. En smekker debut, med svært lite å klage over. Det eneste måtte være den fullstendige overeksponeringen gutta har fått i alle medier - ja, det er en bra skive, men det kommer ut masse annet bra også som ikke får så mye oppmerksomhet fordi alle er opptatt med disse to. F.eks. Rune Lindbæk, som forøvrig kommer på besøk på mitt radioprogram fredag kveld på Radio NOVA FM 99.3 fra 20-21, "Experimenta".
(Osloposten, september 2001)
Sondre Lerche
Faces down (CD)
Virgin
Karakter: 4/6
19-åringen fra Bergen slipper debutalbum etter to kritikerroste EPer, og møter skyhøye forventninger hos mannen i gata. Lerche skriver alle låtene sine selv, og får produsenthjelp fra veteranen H.P. Gundersen og up-and-coming Jørgen Træen. Arrogant nok en ren Bergen-greie!
Influenser fra klassisk singer/songwriter-tradisjon á la Beatles, Burt Bacharach, Cole Porter og Elvis Costello skinner ganske klart igjennom, men Lerche klarer allikevel å gjøre sin egen personlige vri, og hans gladpop-sanger blir ikke kopier, snarere hyllester. Kløktig nok gjør yndlingen seg aldri utilgjengelig, og holder seg stort sett innenfor et spekter av nynnbar og nesten koselig pop, pop-rock og ballader. Vokalstilen er lett og slentrende, men samtidig ikke slurvete eller for ledig. I det hele tatt er alt på denne platen veldig dyktig og nær sagt uten mangler eller noe åpenbart å kritisere.
Dog, for undertegnede er her altfor få utfordrende elementer, altfor lite å bryne anmelderøret på. Visst er det fin musikk, men den er for generell og mangler det spesielle som hever den over "fin-musikk-som-ligner-på-mye-annet"-nivået. Jeg har en følelse at hans neste plate vil være mye mer spennende, og forhåpentligvis også mer røff og mindre polert enn "Faces down".
(Osloposten, september 2001)
SCN
Inside out (CD)
George Bros Experience
Karakter: 3/6
So Called Negroes, tre brødre med etternavn George - Christer (fotballspiller for Rosenborg), Eric og Michael - gir ut sin andre plate. De har forbedret seg en hel masse siden sitt første album, "Oslonian underdogs", som var en ganske flau affære med en direkte pinlig produksjon, men treffer dessverre fortsatt ikke helt blink.
På deres nye, fortsatt utgitt på eget plateselskap, har rappingen og "flow"-en blitt bedre, og brødrene har begynt å synge en del på refrengene. (For å lage crossover R&B/hip hop-hits?) Men innholdet i tekstene er ikke helt revolusjonerende, og man blir ganske lei av "I'm black and I'm proud"-tematikken de tre stadig vender tilbake til. Allikevel har det jo kommet ut mye fet hip hop med totalt intetsigende tekster, og jeg tror dette kunne vært kulere hadde det vært litt røffere i kantene, á la soundet til f.eks DJ Premier (Gangstarr) eller Erick Sermon (EPMD). Men produsent Tore Ylwizaker og SCN har gått for et slags halv-elektronisk, pseudo-minimalistisk og veldig mørk produksjon som ikke funker i lengden. Spesielt trommeprogrammeringen er håpløst steril og klinisk, og høres mer ut som en håpløs demo enn "orntli" hip hop slik man er vant til. Allikevel - dette er jo milevis bedre enn debutskiva, så jeg håper de kan slå hardt tilbake med album nummer tre.
(Osloposten, september 2001)
VA
Arctic circles 3 (CD)
Beatservice
Karakter: 4/6
Denne samlingen er, om ikke sterkt etterlengtet, så i hvert fall forventet rundt disse tider. Det er tross alt en stund siden nummer to i denne serien nå, og den norske elektroniske etiketten Beatservice har gitt ut mye siden forrige samler fra selskapet.
Så hvordan har så selskapet det? Jo takk, nokså bra. Gamle Beatservice-kjenninger leverer inn greie spor, f.eks Slowpho, Kolar Goi, Upper Rooms og Circular. Men det røsker liksom ikke helt fra noen av disse, det blir stort sett enten for pregløst, for lite komposisjon eller for lite pigger på svinet. Unntakene er Mind over MIDI som igjen viser at han behersker teknologisk Berlin-minimalisme til fingerspissene, Information med en skummel og ambient sak, og ikke minst duoen Xploding Plastix med Rita Knudsen på gjestevokal, som kjører på med et mørkt og utjazza beroligende epos om livet til Jane Fonda. Fantastisk låt!
Men selv om Beatservice-artistene leverer gjennomgående litt for svake spor, finnes det også folk fra andre plateselskaper her, f.eks Flunk (Ulf Nygaard fra Folk & Røvere), Röyksopp, Monlope (ny artist fra Kristiansand), Elektronische Geist og Kim Hiorthøy. Alle disse gir fra seg interessante lyder, og forsvarer et kjøp. Og hvis du i tillegg anskaffer samlingen "dBut: Royal" vet du stort sett hva som rører seg innen norsk elektronisk musikk for tiden.
(Osloposten, september 2001)
Whimsical
Till I drop (12")
Soul Food
Karakter: 4/6
Nytt plateselskap, ny artist. Big K (som faktisk er blind) har produsert denne Tønsberg-rapperen, som kommer ut på Soul Food, et selskap satt opp av folka bak klubben Soul Kitchen og bookingselskapet Tornado. Stilen er relativt New York-influert, og selv om den norske aksenten kan bli litt vel tydelig, er det ganske OK, spesielt til å komme fra en debutant. Merkelig nok er "Off the beaten track" på B-siden mer fengende enn tittelsporet, og med en litt hardere produksjon kan et eventuelt album sikkert bli tøft.
(Osloposten, september 2001)
Eivind Aarset's Electronique Noire
Light extracts (CD)
Jazzland
Karakter: 5/6
Gitaristen Eivind Aarset (ofte feilstavet, gitt) fikk et slags gjennombrudd med sin solodebut "Electronique Noire" i 1998. Her følger stort sett mer av det samme, og det er i dette tilfellet bra.
Nytt av året er at Aarset, akkurat som labelboss Bugge, har tatt tittelen på forrige album som en del av sitt eget bandnavn, og med i bandet er Wetle Holte og Marius Reksjø (sistnevnte også kjent som halvparten av Beady Belle). Siden sist har Aarset ikke sittet inaktiv og tvinnet tomler, men bl.a. vært med på Nils Petter Molværs "Solid ether", og denne influensen kan helt klart høres. Faktisk minner dette albumet flere steder om en evnt. ny Molvær-produksjon, og passer således inn i det tidstypiske ECM/Jazzland-soundet som har vært i emningen de siste årene: litt ambient, litt industrielt, en del tunge beats, veldig mye detaljert perkusjon og ikke så rent lite melodi.
Alt i alt et meget bra elektronisk jazz-album som heldigvis (i følge presseskrivet) kommer ut i over 20 land, og sprer den nye norske jazzlyden rundt om i verden. Anbefales på det varmeste.
(Osloposten, september 2001)
Mari Boine
Remixed (CD)
Lean/Universal
Karakter: 4/6
Alle liker å lage remiksalbum, og etter relativt interessante album fra f.eks Cloroform, Nils Petter Molvær og Jazzkammer blir også samiske Mari Boines låter tatt fra hverandre og rekonstruert av elektroniske artister. Som med de aller fleste remiksalbum varierer kvaliteten og musikkstilene mye, og personlig savner jeg mest de originale tidssignaturene her, siden alle artistene har typisk nok fjernet mye av folkemusikkens særpreg allerede i taktarten og tilpasset miksene sine det "vestlige" formatet 4/4.
Sånn sett kommer vel de kjedeligste sporene fra Mark de Clive-Lowe og Those Norwegians, som binder Boines vokal inn i en house-tvangstrøye som ikke passer. Derimot kjører både Jah Wobble og Bill Laswell på med masse dyp og dubbete bass og beholder mye av egenarten i låtene. Chilluminati gjør en svært behagelig låt tydeligvis skreddersydd for neste "Café del Mar"-samling, Biospheres miks høres ut som ham, men går liksom ikke helt noen steder, Nils Petter Molvær og Jan Bang gjør en velprodusert og litt kjedelig versjon med mye trompet og Future Prophecies (bl.a. sett på Prima Norsk-samleren og diverse d'n'b-tolvtommere) blander ambiens med litt for steril elektro-d'n'b.
Interessant nok er det de to siste låtene som er mest interessante; Ludvigsen/Ellingsen/Sonnenberg (en trio jeg aldri jeg har hørt om) gjør en buldrende, sakte repetetiv og hypnotisk sak, mens Phono legger seg i et slags engelsk elektronika-leie som kan minne om en ambient Mixmaster Morris-låt anno midten av 1990-tallet. Men som vanlig, lytt gjerne før du kjøper, det finnes jo så mange plater å bruke pengene sine på denne høsten.
Og jeg lurer på om det finnes noen litt mer underground og/eller samiske elektronika-folk som burde ha sluppet til på denne platen? Noe å tenke på til "Remixed vol. 2", kjære plateselskap!
(Osloposten, september 2001)
Tom Opdahl
Black smoker (CD)
Biophon
Karakter: 4/6
På Geir "Biosphere" Jenssens egen lille etikett Biophon kommer et nytt album. Det er fortsatt ambient, og denne gang fra en fyr jeg personlig aldri har hørt om før. Litt research avslører dog at han vært med i prosjektene Naut-O-Pilot og Amon RA, for de som har kjennskap til dem. Det har sikkert Geir Jenssen, som i følge presseskrivet "oppdaget" Opdahl, og ble så imponert av det han hørte at han tilbød seg å produsere og gi ut et album.
Det morsomme er at dette kunne uten problemer vært identifisert som et et imaginært Biosphere-album anno ca. 1997, skal man dømme etter produksjonen, komposisjonene og en del av lydene. Eller la meg si det på en annen måte; det er vanskelig å høre hvor Opdahls låter slutter og Geir Jenssens produksjon starter, siden det lyder så "biosphersk". Så soundet er altså ambient fra Tromsø (såkalt "arktisk"), låtene er både veldig korte og veldig lange, og hele tiden basert på repetetive elementer pluss diverse atmosfæriske samples (dog ikke noe dialog, som jo er vanlig på Biosphere-plater), og lener seg mot sjangeren "nyklassisk ambient", som gjort før av f.eks diverse Fax-artister.
Alt i alt et veldig flott lyttealbum, som allikevel til tider sliter litt med identitetsløse komposisjoner. Men - siden dette føles som Biosphere, høres ut som Biosphere og er produsert av Biosphere, anbefaler jeg selvsagt dette albumet til alle fans av nevnte herremann, og gjerne også andre som er interessert i norsk ambient og dyp stemningsmusikk. Og det bør blir interessant å høre neste album fra Opdahl, spesielt hvis han velger å gjøre alt alene og prøve seg uten "storebrors" hjelp.
(Osloposten, september 2001)
Close Erase
Dance this (CD)
bp
Karakter: 4/6
Bak bandnavnet står de tre herrer Christian Wallumrød (tangenter), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer/maskin), og på sitt tredje album har de transcendert utover det akustiske og "gått elektrisk". Tilsammen har de tre erfaring fra grupper og konstellasjoner som The Source, Petter Wettre Trio, Audun Kleive og selvsagt Bugge Wesseltoft. (Alle norske blivende jazzmusikere må jobbe med Bugge i minst tre måneder, det er et slags arbeidstreningstiltak á la Operasjon Dagsverk.)
Så hvordan høres Close Erase ut med elektriske instrumenter kontra kun akustiske? I mine ører ganske så spennende, siden elektriske og elektroniske influenser gjør uttrykket deres uforutsigbart og kanskje litt mer krevende for lytteren. Tittelkuttet er en rytmisk, repetetivt og støyende sak i to deler, mens "Zoo solitude" strekker seg over fire deler, og er en en rolig og til tider nesten rytmeløs jam. Hele tiden binder Håker Flatens bass det sammen, Johansen holder seg stort sett i bakgrunnen med en blanding av live hihats og elektroniske trommer, mens Wallumrød leker seg med forskjellige riff og effekter. Helt klart platens beste "låt", som tilsammen varer i 23 minutter. For undertegnede blir dog platens siste kutt, "Rigid digit", litt for rutine- og solopreget til å holde interessen oppe, i likhet med tittellåta, som den er svært lik i lyd og følelse.
Siden magasiner som The Wire og Jazzpodium har likt de to foregående platene (i følge presseskrivet), skulle det forbause om de ikke tok i mot også dette med åpne armer, siden trioen her inkluderer produksjonen og lyden som et element på lik linje med selve låtene. Dette er mye takket være medprodusent Reidar Skår, som i det siste også har mikset Eivind Aarsets nye plate. Så med litt flaks, gode kritikker de rette stedene og kanskje en turné eller tre burde dette albumet nå langt utover Norges grenser.
(Osloposten, oktober 2001)
VA
Greetings from Oslo (3xCD)
Universal
Karakter: 4/6
Musikkinteresserte Oslofolk har kanskje hørt om den forholdsvise nye platesjappa Batucada som ligger på Olaf Ryes plass midt på Grünerløkka. Vel, Ola og Oscar fra nevnte butikk har klart å få ut en trippel miks-CD, og det fortjener spalteplass, spesielt siden det er så mange norske artister representert her. De tre CDene tar for seg henholdsvis "downtempo", "midtempo" og "uptempo", og det er nok en lur inndeling, siden man bare kan sette på en CD og få tilnærmet lik musikk i den neste timen. Men i likhet med mange av Oslo-DJene som albumet prøver å hylle, blir det fort ganske kjedelig å skulle aktivt LYTTE til musikken, siden den varierer så lite i stilarter, tempo og følelse. Og dette gjelder alle tre CDene.
Men bevares, for den som er glad i loungemusikk og myk house er dette en fest for ørene, med internasjonale navn som Jazzanova, Groove Armada, Sven van Hees, Tosca, Doctor Rockit, Up Bustle & Out, Can 7, Yonderboi og Tösch. Og som sagt er det mange norske kutt her, fra The Athome Project, Bugge Wesseltoft (remikset av Mind over MIDI), Howard Maple, Alanïa, Nils Petter Molvær (remikset av engelske Herbert), Butti 49, Mental Overdrive (sogar tidligere uutgitt), Olav Brekke Mathisen, Illumination og Kahuun.
Batucada Records har lovet å la dette være starten på en rekke utgivelser av norske artister, og allerede på denne samlingen er to representert med fine spor, nemlig Cirrus og Alma. Og det kan bli spennende å se hva de kommer ut med senere, men da håper jeg det blir litt mer skarpe kanter over det enn denne samlingen tilbyr. For dette er perfekt mikset cafémusikk som er designet for å gå i bakgrunnen mens Grünerløkkas nyinnflyttede trendy moteslaver slurper sin latté - og det er ikke et kompliment.
(Osloposten, oktober 2001)
Krøyt
One heart is too small (CD)
Yonada/MNW
Karakter: 4/6
"Ett hjerte er for lite for for sult, kulde, kjærlighet... alt" synger Kristin Asbjørnsen intenst (på engelsk), og Krøyts tredje album er sannelig en blanding av veldig mange idéer og mye tankegods, kanskje mer enn ett enkelt hjerte kan romme. Akkurat nå kan jeg ikke huske eksakt hvordan deres 1999-album "Low" låt, men det rinner meg i hu at det var en nokså eksperimentell plate som mikset kontemporær jazz med sterke elektroniske elementer og en dårlig skjult interesse for avantgarde popmusikk. Men jeg kan ta feil, siden jeg ikke har hørt den på to år.
Uansett, siden debuten "Sub" i 1997 har Asbjørnsen (vokal), Øyvind Brandtsegg (vibrafon/programmering) og Thomas Dahl (gitar) lekt med sjangere på en intelligent måte, og med hjelp av produsent Magnus Torkildsen har deres nyeste utgivelse blitt en spennende affære. Som før er her mye lek med effekter, samples og elektroniske influenser, men ikke så mye at det går utover komposisjonene.
Tekstene har de denne gang i stor grad lånt fra Christina Rossetti (1830-1894, engelsk poet, samtidig med bl.a. Lewis Carroll), og det sier litt om ambisjonsnivået. Man kan kanskje si det fremstår som litt vel intellektuelt, men samtidig er det mye sjel og forførende lyd her.
Dessverre mangler albumet dette "noe" som gjør det til en uunnværlig utgivelse, men blant floraen av "musikkhøyskole-band" (to tredjedeler av bandet er utdannet ved Trøndelag Musikkonservatorium) rager Krøyt høyest, høres klart best ut og har mest potensiale. Til neste gang kan det kanskje være en god idé å dra inn flere folk i innspillingsprosessen og unngå å få for lik lyd over hele albumet? Forøvrig pluss for fantastisk fargebruk på omslaget.
(Osloposten, oktober 2001)
Jaga Jazzist
Airborne/Going down EP (CDM)
Warner
Karakter: 5/6
Ti glade musikanter fra Tønsberg slipper første singel fra deres seneste album, og Jaga Jazzist gir sannelig fansen valuta for pengene. Singelen rir på mentaliteten fra "A Livingroom Hush" og i tillegg til en ganske forskjellig versjon av "Airborne”, byr den på to nye spor og to radikalt omgjorte remikser. Rett og slett slik en singel bør være hvis den skal være verdt over 60 kroner.
En av remiksene kommer fra Kim Hiorthøy, som strekker "Going down" ut i nesten 16 minutter, og leverer det beste jeg har hørt fra ham så langt, med en miks som begynner svært rolig, og beholder ambiensen over frenetiske og digitale industri'n'bass-rytmer. Den andre remiksen av samme låten leveres av Anders Løvlie og Erling Norderud Hansen, og er en orgeldrevet og lo-fi laidback affære med et svært avslappet forhold til originalen. Og de to nye låtene lyder som om de godt kunne ha vært med på albumet, men er altså ikke utgitt før.
Så kjøp denne og dra singelsalget litt opp igjen, ellers vil kanskje plateselskapene slutte med slike tapsprosjekter som norske singler som regel er.
(Osloposten, oktober 2001)
DJ TeeBee
Through the eyes of a scorpion (2xCD)
Certificate 18
Karakter: 5/6
I sitt studio (visstnok i foreldrenes hus rett utenfor Bergen) lager Torgeir Byrknes drum'n'bass som blir spilt av store internasjonale d'n'b-DJer og gitt ut på respekterte selskaper som Audio Couture, Juice og i dette tilfellet Certificate 18, i tillegg til å pleie en svært omfattende og suksessfull DJ-karriere med jobber stort sett over hele verden. Dette er hans andre "ordentlige" album, men han har gitt ut tonnevis med tolvtommere fra før, og er i det hele tatt en av de mest internasjonalt anerkjente produsentene i Norge, for tiden bare sidestilt med Stargate i Trondheim.
Så hvordan lyder det? Vel, sinnssvakt profesjonelt, for det første. Byrknes kjenner sjangeren til fingerspissene, og det du hører på dette albumet er drum'n'bass slik f.eks Fabio eller Grooverider ville spilt det på f.eks Fabric i London en tilfeldig fredag. Ambiente sfærer krysses med knusktørre og frenetiske beats, harde synthlinjer legges over subsoniske basser som mer føles enn høres, og resultatet er iskald, futuristisk og uhyre minimalistisk teknologisk musikk, primært skapt for dansegulv - men hvis man liker sjangeren kan albumet med stor fordel lyttes til hjemme.
Sarte popsjeler vil neppe finne noe her som behager øret, "låter" i tradisjonell forstand finnes ikke, og man kan sikkert innvende at alt lyder relativt likt, noe som jo er sant hvis man ikke har hørt så mye d'n'b. Men over hele albumet ligger altså krispe trommer, skumle synther og rumlende basslinjer, og det hele utføres med en kirurgisk og samtidig groovy presisjon. Så jeg kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale dette som et av de beste drum'b'bass-albumene jeg noensinne har hørt, spesielt når kjøperen får med en ypperlig miks-CD med seks nye Teebee-låter i tillegg til de 11 sporene som ligger på CD1.
(Osloposten, oktober 2001)
Kaada
Thank you for giving me your valuable time (CD)
EMI
Karakter: 4/6
Det mest profilerte medlemmet av "alt-mulig-rart"-gruppen Cloroform slipper til på et soloalbum, og leverer en blanding av gospel, samples, loops, rockabilly, beats og blues. Eller noe sånt.
På sitt beste kan John Erik Kaada høres ut som han egentlig bare bedriver en fantastisk egotripp av en lek, men samtidig viser han også en målbevisst intensitet man sjelden hører på norsk plate. Dessverre når han ikke så høyt hele tiden, mest fordi låtmaterialet kan bli litt vanskelig å skille fra hverandre på det mest jevne. Men gjennom hele albumet ligger samme holdningen til grunn; en veldig sunn og anarkistisk mangel på respekt for hva man kan og ikke kan gjøre i det utvidede poplandskapet han tross alt beveger seg i. Fans av "negro spirituals", gospel og blues vil bli glade for å høre at mesteparten av vokalen på albumet ligger innenfor disse sjangerne, og disse vokalbidragene - bl.a. fra vaskeekte Harlem Gospel Choir-sangere - blandes forøvig ettertrykkelig med samples som høres ut som om de kommer fra 40- og 50-tallet, og bidrar til at noe av materialet kan minne om deler av Mobys "Play".
Selv synes jeg dette er en mye mer interessant plate enn "Play", hovedsaklig fordi Kaada lyder mye freshere og mer skitten enn veggisen Moby, som ofte henger seg opp i kjedelige lyder og dølle looper. Og uansett hva man måtte mene om albumet bør man gi litt respekt til Kaada som har satt sammen noe som ikke er så lett å "ta" ved første lytting. Også det tradisjonelt sett veldig streite multinasjonale EMI skal skryt for å gi ut noe som antageligvis vil gi røde tall i budsjettet, i hvert fall i første omgang. Og skryt skal også byrået Virtual Garden ha for et fantastisk omslag!
(Osloposten, oktober 2001)
Kyd & Kango
High above (CD)
Beatservice
Karakter: 3/6
Denne duoen besto av Raymond Hansen fra Tromsø og Jann Marius Dahle fra Harstad, to ca. 20-åringer som jobbet sammen i løpet av året 2001, og som i England fikk gitt ut det aller meste av det de produserte, før de avsluttet samarbeidet mens de på en måte var på topp. En liten solskinnshistorie, med andre ord.
Dette albumet er en samling av syv spor fra denne perioden, flesteparten innen deephouse-landet. Noen låter er mer discofiserte enn andre, og man kan høre enkelte tribal-elementer her. Produksjonen er for det meste upåklagelig - spesielt til å komme fra så unge mennesker, og noen av låtene er veldig funky (f.eks "Good vibrations"). Men dessverre varer stort sett alle sporene i over ni minutter, noe som er altfor altfor lenge. Denne svakheten forsterkes av at alle sporene består kun av et sample eller tema som repeteres ut hele låta, med forskjellige variasjoner. Og over ni minutter holder ikke det engang for en enkelt spor, langt mindre for et album på over sytti minutter.
Dermed blir dette en dørgende kjedelig houseskive som symboliserer mye av den norske housen - det blir hverken fugl eller fisk, siden monotonien i housebeaten er ikke hard nok til å bli interessant (slik f.eks mye bra techno funker), og låtene kunne vært mye mer interessante hadde de vært litt mindre repetetive og ikke vært dratt så føkkings langt ut. Låtene på dette albumet burde derfor vært mikset sammen som en DJ ville ha gjort det ute på et dansegulv, eller som Trulz & Robin gjorde det på sitt album "Mechanized world". Da hadde man også fått plass til fler låter, som hadde styrket helhetsinntrykket.
(Osloposten, oktober 2001)
Xploding Plastix
Behind the eightball (CDS)
Beatservice
Karakter: 5/6
De aller fleste musikkinteresserte vil nok ha fått med seg at Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen tidligere i år ga ut albumet "Amateur girlfriends go proskirt agents", en sofistikert demonstrasjon i hvordan elektronisk musikk inspirert av bl.a. jazz, breakbeats, elektronika og italiensk filmmusikk kan lyde når man gjør det "orntli" og grundig.
Denne EPen er en forsmak på duoens neste musikalske eskapader, og består av fire nye låter som ikke har vært utgitt før, pluss en ny remix og en radiomix av tittelsporet. Fortsatt leker guttene i et cinematisk landskap få andre befinner seg i, en verden befolket med tallrike samples, fragmenterte riff og oppføkka loops, alt stemplet med ordet "lekelyst" i panna.
Det er mulig at dette er litt for avansert for VG-lista (enn så lenge!), men fans av interessant og nytenkende musikk med fokus på komposisjoner og proper instrumental låtskriving bør absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og for deg som liker dette, sjekk ut Jaga Jazzists siste singel, som er av samme sterke kaliber.
(Osloposten, november 2001)
Alog
Duck-rabbit (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 4/6
Ex-Tromsøværingene Alog debuterte i 1999 med "Red shift swing", og gir nå ut sitt andre album "Duck-rabbit", også det på Rune Grammofon. Fortsatt holder de på med improvisert elektronisk musikk, og sampler forskjellige perkusjons-, blåser- og strykerinstrumenter som de gjør ugjenkjennelige i maskineriet sitt.
Siden sist i 1999 har duoen blitt hakket mer melodiøse og mye mer rytmiske, noe som kanskje kan komme av at albumet (i følge presseskrivet) er improvisert frem i for- og etterkant av diverse spillejobber. Definitivt det mest tilgjengelige av det Espen Sommer Eide har gjort hittil over fire album, både solo som som Phonophani, og sammen med Dag-Are Haugan som Alog. Anbefales for alle elektronika- og Rune Grammofon-fans, selv om noen av sporene mangler litt av nerven fra de beste "Red shift swing"-låtene.
(Osloposten, november 2001)
Arve Henriksen
Sakuteiki (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 5/6
Trompetist og elektronist Arve Henriksen befinner seg på sin debutplate litt i en imaginær japansk ECM-leir, og har fått hjelp fra Supersilent-makker Helge "Deathprod" Sten til å produsere "Sakuteiki", som er tatt opp live uten noen overdubbing i steder som Vigelands-muséet, Sofienberg kirke og Lommedalen kirke. For hifi-fetisjister kan det være interessant å vite at kildematerialet er tatt opp i eksellent lydkvalitet (24 bit/96 kHz), og således sikkert vil bli gitt ut senere på DVD-Audio med bedre lyd enn det denne CDen kan bringe.
Som tittelen hinter mot vil man finne japanskinspirert lyd over disse 15 sporene, og albumet oppleves som en meditativ og kontemplativ reise i en rik klangverden, med en dyp innsikt og respekt for japansk kultur og musikktradisjon, uttrykt i en blanding av subtile vestlige og østlige temaer og melodier. Henriksen får nok en gang vist hvilken fantastisk ekspressiv trompetist han er, og spiller hele tiden med en konsentrasjon og innlevelse få andre musikere er forunt.
Noen burde spille denne platen for den japanske ambassaden, så vår venn kan turnere avanserte konsertscener i Japan til evig tid, støttet av det japanske kulturdepartementet. Anbefales for folk som ikke gidder å se Kurosawa-film på filmklubber, og trenger å roe ned sarte høstnerver.
(Osloposten, november 2001)
Bjørn Torske
Trøbbel (CD)
Tellé Records
Karakter: 5/6
Oldisen Bjørn "ser ut som 22" Torske, enda en av Tromsøs store sønner som har flyttet ut, kommer med sitt andre album, "Trøbbel". Denne gangen gidder han ikke dra til England for å gi ut plate, han bare går rundt hjørnet til suksessfulle Tellé Records og banker pent på der. Alt dette i kulturbyen som lider sterkt av å ha pådratt seg en lei parasitt, nemlig hovedkvarteret til TV2. ("Neida, vi tror ikke publikum vil plages av reklamepause i film, dessuten er det en fin anledning til å gå på do".)
Jeg skal ikke kjede deg med å fortelle f.eks hvordan Torske har jobbet med teknologisk musikk med Tromsø-mafiaen siden tidlig tidlig 90-tall. Eller hvordan hans debutalbum "Nedi myra" (på Russ Gabriels Ferox-selskap) hadde mye fin alternativ lyttemusikk på seg. Derimot er jeg her for å si deg at hans "Trøbbel" er noe for deg som liker klubbmusikk á la discoinspirert, småfunky elektronika og skitten analog downbeat, ikke så langt fra samme gata som f.eks Isolée og Herbert, to av de mest nærliggende å trekke frem.
Dette er et album som gjør seg usedvanlig fett på et stort anlegg med mye bass, men også fin-fint som stuemusikk, dog mest hvis du er fortrolig med musikkstilene den gode torsken opererer med. Ett er sikkert, det er mye mindre polert enn Röyksopps epos og mye mindre house-preget enn hva mange andre anmeldere kommer til å hevde, og deri ligger nesten hele sjarmen. Nok en vinner for musikkhunden Torske (se omslaget for forklaring).
(Osloposten, november 2001)
Salvatore
Fresh (CD)
Racing Junior
Karakter: 4/6
Oslobandet Salvatore har vært svært produktive de siste årene. I tillegg til deres debutalbum "Clingfilm" har de også gitt ut musikk til teatertruppen De Utvalgte ("Jugend - a new hedonism"), og nå er de altså her med deres tredje album, "Fresh". Den tidligere kvartetten består bl.a. av Ola Fløttum (Portrait of David og ex-The White Birch), og i det siste har Jon "Moon Orchestra" Selvigs nærvær gjort dem til en kvintett. For ambientfans kan det være verdt å vite at skiva er co-mikset av Kai Mikaelsen fra Sketch.
Det vi hører er sessions tatt opp samtidig med "Jugend.."-albumet, men som ikke passet inn i det formatet. Det betyr stort sett mer av det samme, men med en definitivt lykkeligere og mer positiv sound over seg. "Mer av det samme" betyr her repetetiv, dronete og instrumental postrock med riff som kommer og går, ikke helt ulikt noe av materialet til f.eks Tortoise og Trans Am - og med alle popinfluensene her, kanskje et instrumentalt Yo La Tengo eller Spiritualized.
Plateselskapet gjør et stort nummer av at Salvatores fjerde album skal spilles inn i regi av John McEntire, postrock-gudfaren fra Tortoise, og det er kanskje en god idé. Det er nemlig mye fint her, men mesteparten av materialet mangler et slags nærvær, en koordinasjon eller en slags profesjonalitet som skal til for å nå nerven f.eks, tja, Tortoise makter å frembringe. Det blir hakket for koselig og fint, og biter ikke slik f.eks "Clingfilm" kunne gjøre. Nå er det riktignok fra bandets side uttalt at dette er mindre mørkt og mer pop, men det er kanskje ikke bare en god ting? Dog, Salvatore er definitivt best i Norge på det de gjør, og dette er faktisk en veldig bra plate. Den kunne bare vært bittelitt bedre.
(Osloposten, november 2001)
Polar
Still moving (CD)
Certificate 18
Karakter: 5/6
Det er ikke mer enn et par uker siden Torgeir "Teebee" Byrknes fra Bergen fikk, med rette, masse lovord for hans nye drum'n'bass-album på London-selskapet Certificate 18. Han har en kamerat og musikalsk makker som nå er klar med sin nye soloskive på samme selskap, og bergenseren Kjetil Dale Sagstad (alias K og Polar) har faktisk gjort en ennå mer spennende skive enn Byrknes.
Hvor Teebee-plata er ekstremt hard og rendyrket d'n'b, er Polar ganske variert, med innslag som Underground Resistance-aktig Detroit-elektro i "Bipolar suns", Kirk Degiorgio-inspirert techno i "Inside the plot", Carl Craig-lånt jazzelektronika i "Near the horizon" og selvsagt en del d'n'b også, dog ikke så hardt som på Teebees plate. Sagstad viser seg (som bevist før) å være en kløpper i både produsentstolen og låtskriversofaen, og dette burde gå hjem hos mange av de som liker f.eks Röyksopp, Teebee, Bjørn Torske og Mind over MIDI. Heia Norge, og hvis det fortsetter slik som dette ser jeg ikke bort i fra at Norge snart vil få enda et plateselskap som spesialiserer seg på techno, elektro, d'n'b, elektronika og breaks - som kan gi ut norske artister så de slipper å dra til London hele tiden.
(Osloposten, november 2001)
Minor Majority
Walking home from Nicole's (CD)
Big Dipper Records
Karakter: 4/6
Melankolikere fra hovedstaden vil antageligvis ha hørt om bandet Reverend Lovejoy (ja, predikanten fra "The Simpsons"), som har gitt ut to plater tidligere på hyperlille Big Dipper Records, lo-fi platebutikk og plateselskap. Hovedpredikant Pål Angelskår har nå teamet opp med venner og andre musikanter, og laget et halvtimes album under navnet Minor Majority.
Det lille jeg har hørt av Reverend Lovejoy fra før ligner egentlig litt på dette albumet, såre sanger om umulig kjærlighet, tapt vennskap og livets uutholdelige letthet. Angelskårs ikke akkurat muntre traller er denne gangen pakket inn med gitar, piano, trommer og strykere i en litt mer produsert akustisk drakt (med enkelte elektriske innslag), og burde således appelere til f.eks St. Thomas' nyvunne fans, siden uttrykket i bunn og grunn er ganske likt. I tillegg kan det nevnes at skjønne Karen Jo Fields synger på to av låtene og gjør en meget god innsats. Så alt i alt anbefales denne, men neste album bør kanskje bli bittelitt lengre?
(Osloposten, desember 2001)
Atomic
Atomic (CD)
Jazzland/Universal
Karakter: 5/6
Det skjer mye i ung norsk jazz for tiden, gitt. F.eks har kvintetten Atomic nettopp kommet ut med sin selvtitulerte debutplate på Jazzland, Bugge og Stens selskap. Söta bror gir oss Fredrik Ljungkvist på tenorsaks og Magnus Broo på trompet, mens "the usual suspects" fra pottitland teller Ingebrigt Flaten på bass, Håvard Wiik på piano og Paal Nilssen-Love på trommer.
For en gangs skyld stemmer en platetittel overens med musikken, og med fare for å drukne i klisjéer må det konstateres at det formelig ryker av denne plata. Atomic er nærmest tankelesere, og både svensker og nordmenn går inn i en musikalsk union vi ikke har hørt maken til på lenge. Både stilarter og tempo varierer, og dersom verden er bittelitt rettferdig vil denne skiva selge litt, siden det står Jazzland på den. Anbefales for alle med et snev av musikalsk nysgjerrighet innabords, og for dem som vil sjekke ut hvem som vil prege fremtiden til skandinavisk jazz.
(Osloposten, desember 2001)
Shining
Where the ragged people go (CD)
bp
Karakter: 4/6
I den svært unge garde finner vi Oslokvartetten Shining, som slapp debutskiva si for en stund siden på Blå-labelen bp, og består av elever fra jazzlinja på Musikkhøgskolen. De to mest kjente er Jørgen Munkeby (Jaga Jazzist) på blåseinstrumenter og Aslak Hartberg (Klovner i Kamp og Oslo Fluid) på ståbass, mens Morten Qvenild trakterer piano og Torstein Lofthus gjør trommer.
Munkeby er vel initiativtageren til prosjektet, og har også skrevet låtene og figurerer i nærbilde på forsiden av omslaget. Men musikalsk er han ikke fullt så i trynet på en, og samspillet mellom de fire er tett og godt, med godt av plass til alle aktørene. Munkebys temaer er ikke så pop som Jaga Jazzist, men han er jo heller ikke en polsk frijazzer, og holder seg innenfor relativt konvensjonelle bop/cool-rammer, dog med rom for improvisasjon. Dette blir altså en stort sett opptempo jazzskive som kan passe for alt fra fans av Coltrane til Baker, fra Miles til Birdy. Og kanskje også Jaga Jazzist.
(Osloposten, desember 2001)
PrOfEsSoR ANARAD
I lOsT mY mInD sOmEwHeRe By Da RiVeRs Of BaByLoN (CD)
dBut
Karakter: 4/6
Her er en av årets særeste plater, i hvert fall hva image og innpakning angår. Konseptet er at den anonyme PrOfEsSoR ANARAD (skrivemåten er visst veldig viktig) ser for seg et åttitall som aldri ble slik han ville det, og derfor har han rettet det opp med denne platen. Mannen har forøvrig drøyet dette albumet i flere år, men har produsert litt her og der i mellomtiden, f.eks et spor på Salvadors album.
Vi snakker om ordentlig old school elektro hip hop, men uten rapping (ANARAD mener han ikke er god nok på mikken, og det er ingen gjester her), og obskure samples fra diverse pornofilmer. Det er ganske kult å høre Man Parrish-inspirerte beats nå i 2001, men det er et eller annet med produksjonen, eller kanskje mangelen på den, som gjør at jeg ikke digger det like mye som jeg digga hip hop på åttitallet, det er litt for rått og uferdig. På den annen side er skiva veldig kort (en snau halvtime), så det rekker ikke å irritere meg så mye. Anbefales for headz som vil støtte opp om norsk hip hop-kultur, og andre som digger instrumental elektro eller hip hop.
(Osloposten, desember 2001)
Warlocks
Afterlife (CD)
Tee Productions/Virgin
Karakter: 4/6
Trioen Warlock lever et bunnsolid fjerde (!) album, en oppvisning i hvor bra tradisjonell hip hop kan bli under norske (og tross alt ganske små) forhold. Hawk produserer ikke bare røffe beats, men leverer også noen halvveis eksperimentelle spor ("Shakedown", "People like us" og instrumentalen "Bird of prey"), og på tekst- og flow-siden gjør Karma og Tech-Rock greia si bedre enn noensinne. Selv om jeg tviler på at livene deres er så røffe og tøffe som de rapper om, kommer man fort inn i en alternativ virkelighet hvor hip hop er en 24-7 livsstil, dissing av wacke rappere og playas er regelen og ikke unntaket, og dårlige folk gjør shady ting fordi de ikke kan noe annet.
Men Warlocks er ikke bare seriøse og harde som dommedag, de klarer også å lure inn litt humør og ironi (som gudene skal vite at de har vært kjemisk renset for i fortiden), og det gjør at skiva får mer av den nødvendige tekstlige variasjonen som den trenger, siden den blir litt lang med sine 14 spor og en litt dryg følelse mot slutten - kanskje det er en idé å programmere favorittspor på CD-spilleren. Men altså, til å være norsk hip hop er dette veldig bra, og et bra vorspiel til Tungtvanns andre album som kommer i februar. Måtte Warlocks alltid leve livene sine i Onkel Politis søkelys!
(Osloposten, desember 2001)
Merzbow/Jazzkammer
Live at Molde International Jazz Festival (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 4/6
Masami Akita er bedre kjent som Merzbow, og Lasse Marhaug og John Hegre er også kjent som Jazzkammer. Molde Internasjonale Jazzfestival ba disse tre samarbeide om et bestillingsverk til årets festival, og presseskrivet beskriver dette konsertopptaket som "en massiv blanding av electronica og støy, ispedd samples av frijazz-trommer, deathmetal gitarer og easy listening piano".
De tre sporene er alle uten navn og relativt ulike, og vi begynner med en 5/4-trommeloop som går og går mens forskjellige lyder, digitale glitcher, reverserte støysamples og andre loops legges over mens original-loopen muterer over 13 minutter. Helt klart platens mest lyttevennlige spor. Spor to og tre er mer over i "tradisjonelt" (hvis man kan si noe sånt) støylandskap, og er ikke så fryktelig spennende med mindre du skrur lyden HØYT opp, konsentrerer deg og tar et mentalt bad i lydbildet, da først får livelyden noen effekt. Nei kæll, man skulli ha vøri der, gitt.
(Osloposten, desember 2001)
Slowpho
Hi-fi sounds for young Norwegians (CD)
Beatservice
Karakter: 6/10
Hilde Drange (vokal) og Christian Watkins (resten) er begge fra Kristiansand, men bor nå i henholdsvis Bergen og Oslo. En slik avstand gjør det litt vanskelig å få jobbet effektivt, og derfor har duoen brukt laaang tid på sitt debutalbum, som er satt sammen på Christians lille Bergens-hybel.
Slowphos blanding av pop, breakbeat, drum'n'bass, downbeat og trip hop er bra produsert og fresh nok for 2002, og kan gjøre stor lykke hos de som liker vokaldrevet musikk med skitne beats og moderne lyd. Lamb er et svært nærliggende eksempel, men i likhet med det engelske bandet mangler Slowpho de helt store låtene som gir dem en egen identitet utover Hildes sterke og jazza vokal. "Would you", "Hotel sleep", "Falling" og "Water" er alle bra nok låter, men resten av kuttene er ikke som dem.
I rettferdighetens navn skal det sies at Slowpho er langt fra alene om å ikke helt fikse låtskriverdelen av musikantjobben. Spesielt innen teknologisk musikk laget på soverommet er det altfor mange (ca. 99%) som er fokusert på lyd fremfor komposisjon, og det er de færreste forunt å kunne skrive de store poplåtene. De fleste av dem som kan det holder dessuten på med akustiske instrumenter og kaller seg singer/songwriters. Kunne det kanskje være en idé for Slowpho å hooke opp med noen slike til neste album?
(Mute 200201)
Monolight
Free music (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 6/10
Det første albumet Rune Kristoffersen ga ut som Monolight kom i 1996, på Nesodden-selskapet Tatra Records. Dengang sprikte han fra ambient til kunstmusikk til techno, men med en djervhet som overrasket og imponerte. Det første albumet (av fem) han ga ut som halvparten av Fra Lippo Lippi kom i 1983 og het "Small mercies", men de fikk ikke noen proper karriere før engelske Virgin plukket dem opp og ga ut "Songs" i 1986. Duoen opphørte å eksistere på begynnelsen av 90-tallet, men selger visstnok fortsatt litt plater i noen deler av Asia.
Uansett, grunnen til at jeg leker historielærer er for å vise at vår venn har en fortid, og også har gjort mye utover å lage musikk selv, f.eks å sette opp plateselskapet Rune Grammofon og lede det til å bli et av verdens mest respekterte selskaper innenfor alternativ lyttemusikk. Og nå gir han altså ut på sitt eget selskap sitt andre album, typisk nok med en stor beskjedenhet og mangel på promotion.
Selv beskriver han albumet som en "serie med impulsive improvisasjoner på meget enkelt utstyr, som ofte resulterer i merkelig, frittflytende og rytmiske abstraksjoner som av og til går uventede veier". Det vi hører på plate er dessverre ikke så spennende som arbeidsmetoden skulle tilsi, men det skyldes mye de fire sporene med varianter av "Duo abstractions". Disse høres ut som et slags elektronikaens svar på endeløs gitarronking - monotont, kjedelig og uten fokus. Og hvis noen skulle påpeke at "men det er jo ment å være en improvisasjonsplate", svarer jeg at "det er ikke hva musikeren har ment med plata, men hva jeg hører på anlegget mitt".
Så da er det opptil de siste seks sporene å redde skiva, og i hvert fall tre av dem gjør en meget god jobb i så måte; "Four invisibles" (Autechre-aktig perkusjon og ambient synth), "Red mystic" (digitale synthmønstre og pulserende bass) og "Still light" (dronete synth). Men jeg er ikke sikker på om det holder for kritiske lyttere som meg selv. "Bibelen" og musikkbladet The Wire kommer helt sikkert til å digge det, men de har blitt altfor gode Norgesvenner og synes å mangle mye av den kritiske sansen de pleide å ha før. Uansett vil jeg anbefale folk å lytte på det i butikken og se om det faller i smak.
(Mute 200201)
Anne Marie Almedal, Jan Bang, Erik Honoré & Nils Chr. Moe-Repstad
Going Nine Ways From Wednesday (CD)
pan m./BMG
Karakter: 8/10
For den som husker halvannet år tilbake i tid, vil de kanskje huske en pen liten plate hvor Jan Bang (som tidligere har produsert bl.a. D'Sound) og Erik Honoré (som er mest kjent for å ha produsert Velvet Belly) hadde tatt lyden fra Christian Wallumrøds piano og Arve Henriksens trompet og prosessert det elektronisk og live gjennom utallige bokser. Den het "Birth wish" og var første plate ut i en serie kalt "Panavizion".
Nå er nummer to i serien her, er 36 minutter lang, heter "Going nine ways from Wednesday" og er en ren Kristiansand-affære, hvor Bang og Honoré denne gangen tar tak i stemmen til Velvet Bellys vokalist Anne Marie Almedal, som leser og synger oversatte tekster av Moe-Repstad. Over 13 kutt (ett er skjult helt på slutten av plata) bruker de altså KUN Almedals stemme som eneste lydkilde, som blir stykket opp, forvridd, pitchet opp og ned, klangbehandlet og satt sammen på nye måter - live i studio. Og det utrolige er ikke bare hvor mye spennende lyd de klarer å komme opp med utifra én enkelt lydkilde, men at det også fungerer som selvstendige komposisjoner og lydsnutter, som minner om både Global Communication og... tja, Velvet Belly. Men egentlig mest om "Birth wish".
Og det er en bra ting, for så lenge Panavizion-serien fortsetter å være så vakker som disse to albumene, må den fortsette til evig tid for min del. Men kan ikke skivene være litt lenger?
(Mute 200201)
Alexander Rishaug
Panorama (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 6/10
Rishaug er kanskje bedre kjent som en tredjedel av ARM, hvor han med Are Mokkelbost og Arne Borgan lager adskillig mindre tilgjengelig lyd enn på denne debutplaten sin. Tall først: 12 spor og 36 minutter, noe som er litt snaut og gir litt lite valuta for pengene.
Som alle andre, har Rishaug også influenser, og plateselskapet nevner Microstoria, Oval og Fennesz som referansepunkter. Rishaugs debut er jevnt over mye roligere enn f.eks Lasse Marhaugs ganske harde "Nothing but sound from now on" på samme plateselskap, men ellers deler de to mye av den samme lydmessige estetiske tilnærmelsen til materialet. Selv synes jeg Marhaugs plate er mye mer interessant fordi den virker mer kompromissløs og mer rendyrket, mens Rishaug lider av å ikke helt kunne bestemme seg for om han vil konsentrere seg om ambient elektronika eller klikkete støy. I utgangspunktet er det selvsagt ikke noe galt i å blande sjangere, men det må gjøres med en viss originalitet eller overbevisning, og det er det vanskelig å høre noe til her.
Personlig foretrekker jeg de mest melodiøse sporene på plata, f.eks "svolvær", "time and place", "rga.bit", "satelites", "food delivery" og "osin", og det er egentlig mest fordi de ligner mest på ambient og elektronika. Flere av de andre sporene synes å mangle kompositorisk mening og idé, og stort sett blir jeg veldig lei av "vinylklikkingen" som ligger over hele plata á la sporet "add", den type lyd bare ødelegger for resten av stemningene og høres mer ut som formålsløs lek med effekter. Forøvrig pluss til Kim Hiorthøy for et meget lekkert omslag utført i samme estetikk som musikken.
(Mute 200201)
Boards of Canada
Geogaddi (CD)
Warp
Karakter: 9/10
Disse skottene sendte gledesbølger gjennom elektronika-verdenen med deres første ordentlige album, "Music has the right to children", som kom i april 1998. Fansen ville ha ny skive med en gang, men fikk nøye seg med en "Peel sessions"-EP i 1999 og EPen "In a beautiful place out in the country" høsten 2000. Så nå har de altså ventet i fire år på dette, Warp-duoens andre album.
Hvorfor all denne viraken? Vel, Boards of Canada har jo aldri gjort noe veldig nytt, men det de gjør er så veldig bra og med så mye skjønnhet. Skimrende melodilinjer over trip-hoppete beats, tilbakelente synth-akkorder med vokoder-stemme - intet nytt under solen, men på sitt beste kunne det virke som om Marcus Eoin og Michael Sandison hadde funnet den genetiske koden for "underbevisst følelsesliv" og trykket akkurat de rette knappene for å påvirke de som lyttet.
Så her er da altså 23 nye spor, og gutta vet fortsatt hva de skal trykke på. Det er så varmt - åh så varmt! - og bærer lydmessige likhetstrekk med alt fra tidlig ambient Aphex Twin til andre Warp-, Rephlex- og Skam-artister som Autechre, Mira Calix og Black Dog/Plaid, og stemningsmessige assosiasjoner med grupper som To Rococo Rot, My Bloody Valentine, Funkstörung og... Sigur Ros?
Uansett, lytteren skjønner umiddelbart at dette ikke er tilfeldig slengt sammen new age med litt bølgeskvulp over, og målet til Eoin og Sandison er som alltid å skape spor som høres svalende og nydelige ut ved første lytt - men som du kan gå tilbake til gang på gang, og hele tiden oppdage noe nytt ved hver eneste lytt, i hver eneste situasjon, om 10 eller 20 år.
Boards of Canada er blant de få som kjenner hemmeligheten med å begrave titusenvis av detaljer og skjulte meninger i lydbildet, akkurat som en god romanforfatter mellom linjene legger inn teksten som virkelig skaper ettertanke. Anbefales selvsagt på det dypeste.
(Mute 200202)
pre-b-s
Argue crockz EP (7")
v-ha records
Karakter: 6/10
Elektronische Geist
6y girl (7")
v-ha records
Karakter: 7/10
Vidar Hanssen er kjent for å være Norges dårligste til å beatmikse plater når han en sjelden gang DJer, og kanskje enda mer kjent for å være hjernen og hånden bak Beatservice Records i Tromsø, Norges mest profilerte elektronika-selskap så langt. Som alle vet vil mye ha mer, og Vidar kunne selvfølgelig ikke si seg fornøyd (tihi) med å gi ut ca. en plate i måneden på Beatservice, men måtte sette opp enda et plateselskap, som skal kun gi ut 7" vinyl med omslag tegnet av Jens K. Styve, begrenset i 300 eksemplarer. Parolen er "weird norwegian electronic stuff".
Så her har vi de første to utgivelsene i serien, begge med hvert sitt rare fuglecover, og vi kan starte med Preben B. Solevåg, som får æren av å være førstemann ut på et nytt plateselskap. Må være stor stas! Han har valgt å dytte inn fire relativt korte låter inn på sin 7", to på hver side. Vi befinner oss i lo-fi-land, og for meg blir det nok altfor lo-fi, med dårlige dårlige synthbasser over enkle midtempo-beats og noen effekterte stemmesamples. Det er mulig det funker hvis man spiller det veldig høyt på en elektronikaklubb rett før alle begynner å danse, men i stuesammenheng gir det lite inntrykk og blir litt for tamt. Men bedre lykke neste gang!
Nummer to er Kjell Gaute Grude, som har ikke gitt ut så veldig mye før, et album ("1v/oct") og en 12" ("Transystem EP"), begge i 2000. Pluss et spor på "Arctic Circles 3"-samleren. På websidene hans omtaler han seg selv som "kanskje Norges fremste electronica act", uten at jeg kan si meg helt enig i det. Men denne lille 7"en er slett ikke dum, og personlig liker jeg baksiden best, siden tittelsporet blir litt for simpelt for meg. Begge låtene er rolig elektro med ambiente sfærer over, men "fla" har et eller annet Board of Canada'sk over seg (kanskje litt overtydelig, dog) som gjør at den sitter litt hardere enn A-siden. Fin single, men allikevel ikke essensiell.
(Mute 200202)
Kalle, Magnus & Daniel
Kryss mitt hjerte (12")
Tamburin/dBut
Karakter: 7/10
Made in Hong Kong
Made in Hong Kong (12")
Tamburin/dBut
Karakter: 7/10
Nok en ny plateetikett ser dagens lys, denne gang under dButs beskyttende vinger. DJen Prince Thomas skal trekke i Tamburins tråder og sørge for kvaliteten, og vinylen er 12 tommer bred og veldig tjukk. Jeg har ikke hørt noe om noen konseptuell plan bak labelen, men jeg tør gjette at Thomas vil gi ut dansbare låter han kan spille på Blå-klubbkveldene han deler med Pål "Strangefruit" Nyhus, "Cosmos Jam Session".
Så. Den første skuta fra det nye rederiet er Kalle, Magnus & Daniel, tre gutter jeg aldri har hørt om. Av en eller annen grunn er B-siden, "Jazz mann, jazz" definitivt best, med et break som går og går, et fett repetetivt synthstab over, sparsom jazza vokal og noe groovy piano. A-siden er ikke dårlig den heller, og fokuserer på et enkelt synthriff over en enkel housebeat med loopa basslinje, og noe dubba vokalkoring i blant. Men det blir litt for simpelt og lite variert for min smak, og skulle jeg DJet noe sted hadde jeg flippa over på B-sida.
Tamburin-utgivelse nummer to er det Thomas selv og PrOfEsSoR ANARAD som står for. "Made in Hong Kong" er navnet på både prosjektet og låta, og det er lett å høre at det er en ANARAD-produksjon vi står ovenfor. Merkelig nok kommer denne vinylen med musikk bare på den ene siden, og som du kan vente deg av den gale professoren er det downtempo-musikk vi utsettes for, nærmere bestemt dub. Fet dub også, med mye bass og stilige vokal-effekter. Det er vel egentlig ikke noen "låt" å snakke om her, men som tidlig kveldsspilling for en eklektisk DJ holder det i massevis. Og det skal bli spennende å se hva som kommer utover på Tamburin - alltid koselig med nye labeler.
(Mute 200202)
The Herbaliser
Something wicked this way comes (CD)
Ninja Tune
Karakter: 8/10
"Wicked" betyr ikke bare "ond", men i slang kan det også være "kult" eller "fett". Og nå som så mange driver med hip hop-loops med jazzete blåsersamples og orkestrale elementer, er det "wicked" å få det fra noen av de som var med på å finne opp og perfeksjonere sjangeren instrumental hip hop. Dette er altså den fjerde skiva fra den engelske gruppa, hvor den harde kjernen består av Jake Wherry og Ollie Teeba, og vi får det vanlige - med noko attåt.
De har (nesten) alltid holdt seg på Ninja Tune, og nå er det faktisk tre år siden deres forrige album kom ut i 1999, "Very mercenary". Før det var det album annethvert år, den litt svake "Blow your headphones" i 1997 og debuten "Remedies" i 1995, så nå var det fanden meg på tide med ny skive. Av bandnavnet skulle man tro gutta er litt forsinket pga. litt for mye "herb-spliffing" i det siste, men nei, de har remikset og jobbet med musikk for film, dataspill og andre MC's og det er ikke måte på. Så da får det være greit.
Men musikken, ja. På kanskje halvparten av låtene kommer en del MC's og vokalister på besøk, hvorav de mest kjente er Blade og Phi Life Cypher. Dilated Peoples representeres av Raaka Iriscience, og (for meg) ukjente Seaming To og Wildflower er også spennende. The Herbaliser klarer kunststykket å få streit hip hop som "Verbal anime" til å passe med mer funkdrevet rap som "Time 2 build" og så etterhvert gli i over i DJ Food-land med downbeat musikalsk tema, koring og komplett blåser-rekke i "Mr Holmes". Og så kjører de på med en slags ragga-greie i "Good girl gone bad", og enda er vi bare på første halvparten av skiva. John Barry-fans vil forresten digge "Worldwide connected", som kunne vært intromusikk til den nye Bond-filmen.
The Herbaliser er mye mer live-orientert på denne skiva enn de tre foregående, men det kunne man forsåvidt ha ventet, siden de i 2000 ga ut "Session one", en instrumental-skive under navnet The Herbaliser Band. Og som alltid i denne teknologiens tidsalder gjør det godt å høre folk som faktisk behersker et instrument. Gutta har alltid spilt f.eks elpiano, bass og trommer live - noen husker kanskje deres fantastiske konsert på Head-On i mai 1997 - det nye er bare at de nå bruker mer instrumenter på skive også. Produksjonen er uhyre kompetent, låtene sitter som et skudd og alle rapperne gjør en sterk innsats, så det ville vært tåpelig å kalle dette noe annet enn en svært vellykket comeback-plate. Og tittelen? Stjålet fra en roman av Ray Bradbury. Fett.
(Mute 200202)
Gatas Parlament
Holdning over underholdning (CD)
RAR/Tee Productions
Karakter: 8/10
Jeg tilhører den klikken som har ventet på debutalbumet til Gatas Parlament siden deres debut-EP i 1994, "Autobahn til union". I løpet av den tiden har det vært en pågående modningsprosess av GP og norsk rap generelt, og det var først da Tungtvann ga ut "Nord og ned" at jeg hadde funnet noe å døyve ventetida med - Jørg-1 og Poppa Lars er de eneste som har gitt ut et helt album med rap på norsk som føles like bra som kicket jeg fikk da jeg hørte Gang Starr for første gang. Der har du meg.
I alle fall har endelig GP-skiva kommet, spilt inn og mikset av Tommy Tee i hans studio, og høyst kompetent produsert av Jester samme sted. Musikalske loops er strødd over alle de 12 sporene, og de venstrevridde brødrene Aslak og Elling har hatt så mange år på seg på å teste ut og finpusse materialet at det knapt finnes en svak eller intetsigende tekst her. Til gjengjeld er skiva litt kort, og savnet av "Stem Gatas Parlament" er påtagelig.
Gutta gjør mer enn å bare rime i takt. De rimer "politiske plasser", "kritiske masser", "rikeste klasser", "hviteste nasser" og "dritredde tasser", og der har du egentlig hele skiva i et nøtteskall. Sjelden har kommunisme fått så bra og verbalt gjennomtenkt reklame, og selv om Aslak Sira Myhre sikkert er en flott mann vil nok Aslak Borgersrud og hans bror Elling gjøre mer for rekrutteringen til Rød Ungdom, i hvert fall i en liten periode etter at denne skiva har kommet ut.
Men du trenger ikke stemme RV for å kjøpe denne plata. Det er mulig du vil få mer lyst til det etter å ha hørt den, men allikevel er dette en rapskive for alle som faktisk bryr seg om norsk rap og politisk poesi med beats fra østkanten. Essensiell.
(Mute 200202)
Cinematic Orchestra
Everyday (CD)
Ninja Tune
Karakter: 7/10
Det er tre år siden 1999 og Jason Swinscoes debutalbum "Motion", som gjorde sterkt inntrykk på Ninja Tune-kjennere, i første omgang. Plata var en stilig blanding av jazz, en vid palett av ekletiske samples, masse intrikat lydbehandling og en avsindig dyp musikalsk forståelse for en debutant. Ikke bare studioronking, men syv ordentlige låter.
Noen år, en del remikser og en datter senere er Jason tilbake, denne gang som et propert seksmanns-band. Med seg har han Patrick Carpenter (PC fra DJ Food) på elektronikk og vinyl, jazztrioen Phil France (ståbass), John Ellis (tangenter) og Luke Flowers (trommer), pluss saksofonisten Tom Chant. All denne oppramsingen bare for å vise at dette ikke er så mye elektronisk musikk, men også organiske saker med masse ordentlige instrumenter.
Men disse instrumentene blir store deler av tiden samplet, tullet med, omarrangert, prosessert og satt sammen til noe nytt, så det er ikke en streit jazz-skive vi får servert. På en time og syv spor får vi lange komposisjoner og to gjestevokalister; Fontella Bass er en jazzsangerske som en gang var med i ærverdige Art Ensemble of Chicago, og synger på to låter her, "All that you give" og "Evolution", spor som formelig oser henholdsvis sorg og sjel. Og Roots Manuva legger ned dype rim på "All things to all men".
Man kan innvende at noe av det mest spennende ved "Motion" i 1999 var nyhetens interesse, og at "Everyday" lett kan oppfattes som mer av det samme. Og kanskje til og med at visse deler av låtene kan være ufokusert, med litt for lange partier. Men allikevel går timen fort unna når du setter på plata, så det kan jo tolkes på forskjellige måter. Uansett bør potensielle og etablerte fans kjenne sin besøkelsestid.
(Mute 200202)
SPUNK
Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 6/10
Kristin Andersen, Hild Sofie Tafjord, Maja Ratkje og Lene Grenager utgjør improvisasjonskvartetten SPUNK, som slapp debuten "Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger" i 1999. Deretter lot de andre prominente norske støyrelaterte mennesker manipulere lyden sin til remix-albumet "Filtered through friends", som kom i 2001.
Nå er de fantastiske fire tilbake med mer musikk og lyd som igjen er vanskelig å kategorisere, eller skrive en anmeldelse om for den saks skyld. Denne gangen har de hatt ni timer mye musikk å velge fra, og har kommet opp med 12 spor som varierer fra stygg støy med prominent vokaljamring fra Maja på "Flagre" til forvrengt hornmusikk i "Epleslang" til en slags jazzpastisj i "Sing a-long" til droner og trompetjamming i "Strøm" til... jeg vetta pokker.
SPUNK er ikke musikk du enten hater eller elsker, for man kan fint ha et likegyldig forhold til dem også. Og de appellerer til en begrenset gruppe med deres nokså anarkistiske blanding av musique concrete, god gammal noise, elektronikk og akustiske opptak. På den annen side har de sikkert ekstremt dedikerte fans. Og SPUNK selv har dedisert platen til Astrid Lindgrens minne.
(Mute 200202)
Jon Balke & Magnetic North Orchestra
Kyanos (CD)
ECM
Karakter: 7/10
Balke har gjort mye nybrott i sitt musikalske liv, og etter en pause fra Manfred Eichers ECM er han nå tilbake på gamle trakter, i første omgang for å fullføre sitt tiårs-prosjekt med Magnetic North Orchestra.
Bandet: Per Jørgensen (trompet og vokal), Morten Halle (saksofon og fløyte), Arve Henriksen (trompet), Svante Henryson (cello), Anders Jormin (ståbass), Audun Kleive (trommer og perkusjon) og Jon Balke selv på piano og keyboards.
Som i mye annet han har gjort befinner vi oss i improvisert land, hvor utgangspunktet for låtene kanskje er et motiv eller en linje fra Balke, som ensemblet så jobber med i fellesskap, samtidig som hver musiker skal få plass til å boltre seg. Det er ikke alltid denne arbeidsmetoden fungerer, men med så dyktige deltakere skal det mye til for å kjøre det i grøfta, og det skjer da heller ikke her. Blant mine favorittspor er den rolige "Zygotos" og kontemplative "Katabolic", begge låter hvor samspillet mellom musikerne fungerer prikkfritt og uanstrengt.
Stort sett er albumet behagelig og rolig, men ikke alle komposisjonene blir like spennende. Det blir aldri kjedelig eller uinteressant, men jeg aner en viss mangel på glød eller fokus enkelte steder. Dette er allikevel bare småplukk, og fans av ensemblets tidligere utgivelser (f.eks "Solarized", "Further" og "Nonsentration") skylder seg selv å ta en lytt.
(Mute 200202)
Antibalas
Talkatif (CD)
Ninja Tune
Karakter: 7/10
Tre sensasjoner her; dette er ny afrobeat, den er spilt av stort sett vestlige musikere og den er utgitt på Ninja Tune. Ensemblet teller i hvert fall over 15 personer pluss en masse gjestemusikere (må være et helvete å booke!), men det høres allikevel ikke rotete ut på plate.
Siden sjangeren kommer delvis fra Fela Kutis blanding av funk og jazz, er det sjelden man hører en kort og konsis afrobeat-låt, og denne skiva er stort sett ikke noe unntak. Halvparten av de syv låtene er stort sett over fem og syv minutter, som gjør at det kanskje muligens kan bli litt ensformig hvis man ikke liker akkurat den låta. Men det høres at musikerne har hatt det kjempegøy, og nesten hele skiva sitrer av spilleglede og energi, med med alle sine blåserriff og lekne perkusjon.
Midtpartiet er litt svakt, men ellers kan denne skiva anbefales til alle som liker Fela eller Femi Kuti og som er interessert i å sjekke ut hva som produseres av kontemporær afrobeat. Vil sikkert spilles ute av afficiando-DJer.
(Mute 200202)
Jazzanova
In between (CD)
Jazzanova Compost
Karakter: 7/10
Man skulle ikke tro det, men dette er faktisk Berlin-kollektivets debutalbum. Dobbeltalbumet "The Remixes 1997-2000" samlet og gjorde soundet deres tydelig for menigmann, men altså ikke noe "eget" albumprodukt før nå. Dette er forøvrig litt av et samarbeidsprosjekt, med gjesteartister på 11 av de 13 sporene.
Soundet, ja. Ta en dæsj brasiliansk samba, litt nu-soul, organisk hip hop og en stor mengde spilleglede, og vi nærmer oss. Dette er sinnssykt bra produsert klubbjazz, stort sett spilt på ekte instrumenter, men med akkurat nok syntetiske elementer til at musikken antar flere dimensjoner; den kan spilles ute av DJer som trenger noe som lyder fett og får folk ut på dansegulvet, den kan lyttes til på en gjennomsnittlig kafé på kveldstid og den kan faktisk spilles i en stue også.
Alt burde dermed være fryd og gammen, spesielt med gjesteartister som Valerie Etienne, Ursula Rucker og Vikter Duplaix, men som på så mange andre nujazz-relaterte utgivelser er her rett og slett for mye fin lyd og ikke mange nok minneverdige låter. Man kan for all del argumentere at mye av låtene er soundet og produksjonen, men samtidig presenteres albumet som en slags pop/klubbjazz-affære.
Men hei, i motsetning til så mye annen middelmådig klubbjazz er dette mer av et moderne fusionalbum og definitivt verdt en lytt for alle som liker lyden av ekte instrumenter. Jeg hadde liksom bare ventet meg mere?
(Mute 200202)
Recloose
Cardiology (CD)
Planet E/!K7
Karakter: 6/10
Debutalbum fra Detroit og en fyr som kaller seg Matthew Chicoine. Detroit, sier du? Techno, da? Og er Carl Craig involvert? Klart han er! Planet E er jo hans plateselskap, og han har passet på produksjonen ("executive producer"). Men det lyder ikke spesielt klassisk Detroit-techno, men mer house, preget av en relativt liberal holdning til hvor kompliserte melodiske innfall man kan legge over en intrikat dunkedunk 4/4-beat og fortsatt få det til å funke på et dansegulv.
Jeg sier "house", men man kan like gjerne kalle det futuristisk jazz. Dessuten er det flere låter som ikke har streit 4/4 basstromme, men er mer breakbeat-pregede (f.eks "Up and up", med fet elbass) og noen downtempo-greier (f.eks melankolske "Absence of one"). Men allikevel sitter ikke låtene godt nok etter gjentatt lytting, og selv om flere av låtene ville ha funket bra på Jazid en lørdag kveld blir det i det store og det hele litt for anonymt. Ikke sjelløst, bare anonymt.
For de som har fulgt Recloose siden hans første tolvtommer på Planet E i 1998 vil nok dette være fest for øregangene, men for andre interessert i futuristiske lydbilder er det ikke sikkert dette er spennende nok.
(Mute 200202)
Ursula 1000
Kinda' kinky (CD)
Eighteen Street Lounge Music
Karakter: 6/10
Tja. Ikke så veldig interessant egentlig? For de som husker amerikaneren Alex Gimenos debutskive "The now sound" er dette egentlig bare mer av det samme - breakbeat-orientert exotica-inspirert loungemusikk som liksom ikke går noen steder. Joda, han er signet på samme label som Thievery Corporation og Nicola Conte, men det hjelper nok ikke så lenge han disker opp med så forglemmelig dilldall som på denne skiva.
I rettferdighetens navn skal det sies jeg snakker utifra et lytteperspektiv. På et dansegulv etter litt godt forarbeid fra DJens side skal man ikke se bort i fra at 90% av sporene her funker brillefint, siden de er hyperenkle breakbeat-konstruksjoner spedd på med et og annet samplet riff eller ledemotiv som repeteres.
Og noe her er faktisk ganske fett, f.eks "Les techniques de l'amour", som smaker litt av elektro og ekletiske cabaret-samples, og downtempo-saken "The girl from N.O.W.H.E.R.E" er svært koselig og fusjonerer det beste fra det psykedeliske 60-tallet med 90-tallets produksjon og beats.
Så. Lytte til hjemme? Næhei. Danse til ute? Kult, god idé.
(Mute 200202)
Super_Collider
Raw digits (CD)
Rise Robots Rise/No Future
Karakter: 5/10
Både Christian Vogel og Jamie Lidell har laget bøttevis med hard og stram techno hver for seg, men når de møtes skjer det noe rart. Akkurat som i Trond Viggos "Det var en gang" blir noe hardt til bløtt, og det som kommer ut av studio er en slags blanding av elektro, mye 70-talls funkvokal á la Prince eller Sly & the Family Stone, en masse lydprosessering (antageligvis også med lydverktøyet SuperCollider) - og en kjempestor dose humor.
Men tross alle studioanstrengelsene er det vanskelig å la seg bevege noe særlig, som vanlig fordi det er så fryktelig lite musikk her. Javisst er det mye fete Berlin-lydbilder og minimalistiske elektrobeats her, men ikke én nynnbar låt jeg kan huske, muligens bortsett fra "Gravity rearrangin", som også var singelen i forkant av skiva.
Nei, hvis det har vært et mål for duoen å påminne om 70-tallets funkhelter, har de glemt at de beste fra den perioden faktisk ikke bare lagde fet funk, men også store poplåter. Og det gjør dessverre ikke Super_Collider.
(Mute 200202)
Burnt Friedman & Jaki Liebezeit
Secret rhythms (CD)
Nonplace
Karakter: 7/10
Presseskrivet slår fast at målgruppen for denne platen er "Ensomme jenter uten inntekt som ikke er så nøye på stereoanlegget sitt." Hvis ikke det er den beste og mest presise definisjonen jeg noensinne har hørt fra et plateselskap, heter faren min Sven O. Høiby. Den observante leser vil skjønne at dette er et annerledes plateselskap, og dette er sannelig meg også en annerledes plate.
Burnt Friedman er et ikke spesielt komplisert pseudonym for Bernd Friedmann, en tysker som har stått bak bl.a. prosjektene Nonplace Urban Fields, Drome og Flanger (med Atom Heart). Hvis ingen av disse navnene ringer en bjelle, blir jeg nødt til å kategorisere musikken, noe jeg egentlig ikke vil, men siden leseren nøder får jeg bite i det sure eplet og kalle det en bastard av rolig nujazz, dub og tja... elektronika? Men jeg grisebanker den som kaller det "chillout"!
På dette prosjektet har spøkefuglen fått med en annen tysker, nemlig Jaki Liebezeit, ekletisk trommeslager kjent fra Can på 70-tallet, og også dansken Morten Grønvad på vibrafon samt enda en tysker, gitaristen Josef Suchy. De fire lager fin lyd og til dels også ganske fine låter sammen, selvsagt kontinuerlig oppføkka og skrudd av herr Friedmann. De fleste komposisjonene blir dog for like hverandre, og sånn sett er dette aller mest interessant for gamle Friedmann-fans. (Tør gjette at de fleste av dem er i Tyskland?)
(Mute 200203)
Moonflowers
All watched over by the machines of loving grace (CD)
Drum Island/Universal
Karakter: 7/10
Denne duoen består av Rune Lindbæk og Gaute Drevdal, redaktør av Natt&Dag. Tilsammen utgjør de to også Those Norwegians, men det vedkommer ikke oss nå.
Det siste vi hørte fra Rune Lindbæk var hans relativt undervurderte "slappav"-debutskive på Paper i fjor, "Søndag". Her bidro Gaute Drevdal på fire spor, og skiva var generelt preget av en smakfull blanding av soul, chillout, ambiente stemninger og lette trip hop-beats. Noe av det samme finner vi også på "All watched over..", men med et distinkt nikk til åttitallet, med alle synth- og trommemaskin-lydene som preget det tiåret. For meg som ektefødt barn av den perioden er dette en bra ting, men jeg kan godt tenke meg at folk som av en eller grunn hater musikk med synth i vil sky dette albumet som pesten.
Men selv om det er kos å høre igjen slike nostalgiske lyder, kan ikke produksjonen dekke over at det mangler en slags nerve i låtene, et eller annet som gjør at de setter seg bedre. Lindbæks tidligere prosjekter Alanïa og Drum Island, og forsåvidt også "Søndag", hadde dette "noe" som gjorde at du ikke ble lei av låtene (stort sett) etter x antall gjennomhøringer. Og det har dessverre ikke denne skiva; låtene og det melodiske er enten for overtydelige eller for anonyme, og den svale "Where are you" (med Anne Marie Almedal på vokal) har så markant mye mer og sterkere identitet enn de andre låtene, at jeg tror en eventuell oppfølgerskive bør rett og slett være en popskive med massevis av synging og samme type lyd. Det hadde vært noe, det!
(Mute 200203)
Nuspirit Helsinki
Nuspirit Helsinki (CD)
Guidance
Karakter: 8/10
Aller først - dette finske førstealbumet kommer garantert til å bli sammenlignet med tyske Jazzanovas debutskive fra noen måneder tilbake, "In between". Og spør du meg? 1-0 til Finland.
Kjernen i kollektivet teller fem personer, en produsent, to DJer/produsenter og to DJer. Jo flere kokker, jo mere søl? Nei, faktisk ikke. Skiva har et overraskende unisont sound, og litt som Jazzanova er dette stort sett moderne klubbjazz, men med adskillig større bruk av akustiske instrumenter som hovedlydkilde. Og i motsetning til tyskerne har de gale finnene en mer organisk produksjon, fetere og mer levende lyd (strykerseksjoner er en bra ting) - og mye bedre låter. Utsøkte melodilinjer, intrikate riff og et perkussivt preg over det meste holder det levende og friskt, og 65 minutter går fort.
Det er vanskelig å tro, men bortsett fra et amerikansk plateselskap og noen gjestevokalister, er dette et 100% finsk produkt, laget av, med og for finner. Og alle andre som liker fet lytte- og dansemusikk. Så hvis du bare skal kjøpe én klubbete jazzskive i år er du skikkelig dust, for det finnes jo så mye bra musikk, og Jaga Jazzist kommer dessuten med sin andreskive til høsten en gang. Men kan du strekke deg til å kjøpe to, hadde jeg tatt med meg denne nå, og deretter lagt inn forhåndsbestilling på Jagas.
(Mute 200203)
Nils Petter Molvær
NP3 (CD)
Sula/Universal
Karakter: 8/10
Han har ikke vært på Skavlan ennå (såvidt jeg vet!), men ellers er den godeste Molvær ganske kjent utover det ganske land, etter suksessene "Khmer" (1998, ECM) og "Solid Ether" (2000, ECM). Begge to elektronifiserte jazz-begrepet og dyttet både industrielle og cinematiske elementer inn i musikken, og var relativt ukjent kost for ECM den gangen.
Nå følger han opp sin toårs-syklus, og slipper "NP3", denne gangen hakket mindre industriell og med litt færre frenetiske forvrengte beats. Her finnes litt mer rom for sonisk eksperimentering og sunn lek med lyd, men også et fravær av de helt sterke linjene som gjorde låtene fra de to første albumene til allemannseie. Dermed er det ikke sagt at plata er utilgjengelig, men det kreves i tillegg andre ting fra komposisjonene for at de skal sette seg.
Og Molvær lykkes på lang vei med denne strategien, med god hjelp fra bandet, bl.a. Eivind Aarset på gitar, Raymond C. "Phono" Pellicer på elektronikk og Pål "DJ Strangefruit" Nyhus på vinyl. Det er så mye vellyd og stilige eksperimenter her at de ikke bare teller som improvisasjonselementer, men også er en bærebjelke i albumets generelle følelse. Kort sagt, Molvær vet nøyaktig hva han gjør, og lyder definitivt mer djerv utenfor ECMs fire vegger.
(Mute 200203)
VA
DJ-Kicks: Playgroup (CD)
!K7
Karakter: 8/10
Trevor Jackson heter London-mannen bak et av fjorårets friskeste pust når det gjaldt dansemusikk, albumet "Playgroup". Her blandet man punk, disco, hip hop, funk, new wave og satte få merkelapper på det, og de fleste likte da også den ekletiske miksen. Han er forresten også mannen bak pseudonymet The Underdog, som har gjort MANGE bra remikser, blant annet av Massive Attack.
Så har altså vår mann valgt ut sine favorittspor, gått i studio og mikset det hele finurlig sammen til en nesten 70 minutters miks som inkluderer Maurice Fulton, I:Cube, Material, Salt City Orchestra, Chicken Lips, Human League, Bobby O, Wanda Dee og Flying Lizards. Stilartene varierer fra disco til dub til new wave, og som ventet er alt uhyre profesjonelt satt sammen, men ikke så proft at det mister sjarmen. Så hvis du synes "Playgroup"-albumet var interessant er dette midt i din gate - en av de beste platene i "DJ-Kicks"-serien.
(Mute 200203)
X-Press 2
Muzikizum (CD)
Skint/Sony
Karakter: 7/10
Trioen Rocky, Diesel og Ashley Beedle er X-Press 2, og hadde for et par år siden en monster-klubbhit med "AC/DC", som førte til at Brighton-selskapet Skint Records (som blant andre har Fatboy Slim) ba dem hoste opp med et album fort som fanden. Dessverre kom DJing i helger og generelt familieliv i veien, så de tre rundt de 35 brukte relativt lang tid på å bli ferdig, nesten to år.
Men heldigvis for Skint har gutta fått nok en monsterhit, og ikke bare på klubber, men også i mainstream-markedet. "Lazy" med David Byrne på vokal er en fin klubblåt i Everything but the Girl-land, og kommer sikkert til å selge inn albumet til de store massene. Men det spørs om "The Average Joe" får det han tror, siden resten av skiva er utpreget klubbmusikk beregnet på festivalsommer, Ibiza og typiske engelske klubber som Ministry of Sound, med digre trommelyder, store oppbygninger, lange breakdowns og monotone "repetetive beats", som det så pent heter i "The Criminal Justice Bill" (søk på nettet hvis du ikke vet hva det er). Litt Hex Hector-aktig, når jeg tenker meg om.
Uansett, dette er forsåvidt et helstøpt og kompetent klubbalbum, med effektive spor som "Supasong", "Smoke machine", og selvsagt "AC/DC". Men, og det er alltid et men, noen av de andre sporene er direkte kjedelige og/eller anonyme, og drar litt for mye ned til at man gidder å faktisk høre på hele smæla i et kjør. Så man plukker seg ut en tre-fire spor som er bedre enn de andre - jeg vet ikke om det er så veldig vellykket, sånn sett?
(Mute 200203)
DJ Shadow
The private press (CD)
Island/Universal
Karakter: 7/10
1996. Joshua Davis slipper "Endtroducing" på Mo Wax under navnet DJ Shadow. Måten han bruker lag på lag med oppkuttede samples imponerer en hel generasjon med musikkmakere og -elskere, og albumet setter en ny standard for hvordan instrumental hip hop kan lyde på sitt beste.
2002. Samme mann er tilbake med en oppfølger som er annerledes, både på godt og vondt. Hvis man sammenligner direkte med "Endtroducing" er denne på langt nær så nyskapende eller innovativ, men for å være ærlig tror jeg neppe det kunne vært mulig i dagens fortettede musikklima. Uansett er selve musikken denne gang ikke fullt så preget av hip hop-bakgrunnen til Davis, og selv om han fortsatt benytter lappeteppe-teknikken for å sette sammen sitt rike utvalg av samples, er det en annen tilnærmelse som ligger til grunn. Resultatet blir liksom mer elektronisk eller rockete eller kanskje mer folk, med akustiske gitarer og det hele, uansett hvor mange hip hop-beats som brukes.
Må definitivt sjekkes ut av tidligere fans, men bare vær klar over DJ Shadow ikke lenger oppfinner kruttet, og at andre har tatt over fra hvor han slapp. Men det trenger ikke å forhindre noen å like skiva, selvsagt!
(Mute 200203)
El-P
Fantastic damage (CD)
Definitive Jux
Karakter: 7/10
En av hovedarkitektene bak smått legendariske Company Flow er tilbake, og hip hop-fans over hele kloden har ventet på denne soloskiva. Den godeste herr Meline har gjort det aller meste selv på relativt sparsommelig utstyr, men man skulle ikke tro det utifra det kaoset som råder her.
Jeg har lest anmeldelser som hevder at "hvis man tok hip hop, låste den inne i seks måneder, sultet den ut og terget den" ville dette albumet komme i nærheten av lyden av noe slikt i det man åpnet dørene igjen. Fin beskrivelse, men mye mer passende på f.eks Public Enemys "Apocalypse '91: The enemy strikes black" eller Ice Cubes "AmeriKKKa's most wanted", plater som ikke bare låt aggressivt, men faktisk hadde tekster med en viss dybde og autoritet.
Ikke at El-P snakker viss-vass en hel plate igjennom, men jeg klarer ikke å la meg engasjere, mye fordi han mangler autoritet på store deler av skiva. Han vil, han vil, men han får det virkelig ikke til. Derfor blir dette mest en skive for folk som liker både elektronika og hip hop og er ute etter soniske eksperimenter. Men på det planet funker den utmerket!
(Mute 200203)
Trygve Seim, Øyvind Brække & Per Oddvar Johansen
The Source and different Cikadas (CD)
ECM
Karakter: 8/10
Etter den kritikerroste "Different rivers" er saksofonist Trygve Seim tilbake på ECM, denne gang med hjelp fra bandet sitt The Source og Cikada Strykekvartett. (Derav tittelen.)
The Source er kjent for å legge sine musikalske ekskursjoner til ganske vide landskap, og denne gangen utvider Seim paletten altså med strykere, som legger til en dimensjon jeg ikke har hørt hos ham før. Det gjør faktisk albumet enda vanskeligere å kategorisere - her er alt fra "streit" frijazz, romlig improvisasjon, uvanlig tango til et utdrag fra Lutoslawskis "2nd movement of the string quartet".
Noen vil kanskje hevde at platen spriker litt vel mye, men det er vel også poenget. Og etter noen gjennomlyttinger er det få spor jeg ville ha programmert vekk, selv med materialets variasjon og spennvidde. Nok en vinner fra Seim og hans forskjellige kilder av musikere.
(Mute 200203)
Biosphere
Shenzhou (CD)
Beatservice
Karakter: 9/10
To år etter "Cirque" slipper Geir Jenssen sitt sjette soloalbum som Biosphere, og som du har hørt av ryktene stemmer det at han har fullstendig droppet alt som heter beats og perkussive lyder denne gangen.
Vi er altså 11 år og fem album unna "Microgravity" fra 1991, men interessant nok ligner de to på en måte allikevel, og det er mye av det samme som skjer i de vareste partiene fra 1991 som nå blomstrer i fullt monn i 2002. De ti første av tolv spor er prosesserte og elektronisk behandlede orkestersamples og loops av Debussys verker, og som den gamle impresjonisten er Jenssen opptatt av stemninger, klanger og følelser musikken skaper. Merkelig nok blir de to siste "rene" Biosphere-sporene ikke helt kompatible med stemningen lagt ned av de ti første Debussy-pregede, og selv om de er ypperlige spor i seg selv trekker de faktisk litt ned helhetsinntrykket, siden de lydmessig ikke har noen hørbare orkesterklanger i seg og ikke hører helt hjemme.
For de som ennå er opphengt i "Patashnik" og savner den mer arktiske eller technofiserte Jenssen, blir nok denne varme og hypnotiske platen i det stilleste laget. Vi andre får bare synes synd på dem, og selv nyte dette mesterverket av norsk ambient lydkunst. Tittelen er forresten også navnet på en kinesisk romfartsstasjon og kan oversettes som "guddommelig farkost"... sannelig.
(Mute 200203)
Polar
Out of the blue (CD)
Certificate 18
Karakter: 8/10
Bergenseren Kjetil Dale Sagstad (alias K og Polar) er kamerat av og gir ut plater på samme plateselskap som Torgeir "Teebee" Byrknes, men lager ikke så rendyrket drum'n'bass som sin venn.
På denne platen, oppfølgeren til fjorårets "Still moving", følger han stort sett samme oppskriften som forrige gang, men har kuttet ned på antall spor med fire, og har bare ni spor med denne gang. Og denne gangen ligger soundet litt mer over i d'n'b-land, men med elektro-lyder, om leseren skjønner. Uansett, det er fortsatt seriøst bra saker vi får servert, med et sterkt melodisk og syntetisk fokus og en musikalsk nerve mange andre i gamet mangler. Downtempo-sporene glir uanstrengt inn med de hardere dansetingene, og jeg kan bare konstatere at Polars tredje album viser en fin utvikling som låtskriver og produsent. Og kan jeg ytre et lite ønske om flere spor neste gang?
(Mute 200203)
Kaptein Kaliber
Pop ultra (CD)
Tellé
Karakter: 8/10
Streit pop er det ihvertfall ikke. Heldigvis. Denne picturedisk-LPen kommer fra bergensduoen David Aasheim og John Hegre (som forøvrig også er med i Jazzkammer), begge lydteknikere, og er en avsindig merkelig mosaikk av stilarter, naturlig nok gitt ut på Tellé Records.
De er faktisk Roskilde-aktuelle, og det kan bli litt av en morsom konsert, dersom den er i nærheten av hva vi får på denne skiva. Jeg gidder faktisk ikke ramse opp alle musikalske avarter duoen er innom i løpet av de 12 sporene, men sjekk ut denne plata dersom du liker ekletisk og variert musikk, gjerne med en humoristisk, nesten sarkastisk, innfallsvinkel. OK da, en stilart eller to: elektro, droning, musique concrete, acid, breakbeat, rockabilly... alt krydret med ville og uforutsigbare samples. Og nei, selv om det på papiret ser ut som nok et "ironisk" moroprosjekt, er dette faktisk en høyst musikalsk plate.
Noen ting slutter å være interessante etter noen få takter, f.eks den enerverende opp-pitchede vokalen på "I'm easy", men sjarmen i resten av materialet gjør slike småting fullstendig uviktige. Dessverre er den for øyeblikket bare tilgjengelig på LP, men jeg håper vinylfetisjistene i Tellé nedverdiger seg til å gi den ut på det simple CD-formatet - da er nemlig sjansen litt større for at flere kan sjekke ut denne meget interessante plata.
(Mute 200203)
Amorphous Androgynous
The isness (CD)
Future Sound Of London Recordings
Karakter: 8/10
Dette er faktisk et nytt album fra The Future Sound of London (= FSOL), men under "eksperiment"-pseudonymet Amorphous Androgynous, som tidligere har gitt ut det smått geniale "Tales of ephidrina" (1993). Garry Cobain og Brian Dougans utgjør fortsatt duoen, og selv om har vært stille fra dem siden "Dead cities", snek de ifjor et album med nye tolkninger eller snarere "oversettinger" av deres største hit. Plata het "Papua New Guinea translations", og var et skjønt frampeik på "The isness".
Så hva har vi her? "Stakker humanoid"? Nei. Er det "Papua New Guinea"? Nei. Er det "Lifeforms"? Nei og atter nei. Presseskrivet kategoriserer det slikt: "samplerdelic cosmic rock opera - galactic space music - sitar breaks - psychedelic orchestral glam folk raga - wobbly oozescapes = progtronica". Mye av grunnen til denne overgangen til melodibasert og mer tilgjengelig musikk kommer av at Cobain, etter tendenser til alvorlig sykdom, bestemte seg for å reise rundt i verden for å møte healere og andre spirituelle figurer, og var borte i måneder av gangen, opptatt med fasting, meditasjon og yoga.
Så dette er i stor grad et varmt låtbasert akustisk album med fullt band, riktignok med masse elektroniske elementer, hvor Cobain synger positive tekster på ca. halvparten av låtene. Litt av en overgang fra det iskalde og fremmedgjorte lydbildet vi har vært vant til, men også en naturlig følge av Cobains spirituelle utvikling, får man anta. Selv om noen av låtene kan bli litt for naivistiske eller enkle er det få kjedelige eller uinteressante øyeblikk her, og sanne FSOL-fans vil antageligvis kjenne sin besøkelsestid, bare den får norsk distribusjon. Hvis ikke får man bestille den over nettet, og da kan man forresten også ta med "Papua New Guinea translations" med det samme...
(Mute 200203)
VA
Keep music evil: Blitz techno compilation (CD)
Punishment
Karakter: 7/10
Bra tiltak! Til Blitz' 20-årsjubileum for et par måneder siden satte man sammen en miks-CD hvor bl.a. mange av Norges ledende technofolk bidro gratis med spor, til inntekt for Blitz og "Rebirth"-technofestene som har blitt arrangert sporadisk på huset.
Stilen er som ventet variert techno representert av blant annet Trulz & Robin, Audibelle (med Roland Lifjell), Rune Lindbæk (under navnet Altalab), Jeroen fra Nederland, Bjørn Torske (under Krisp-navnet), Ozy (fra Island) og Robert Leiner (som The Source Experience). Ikke alt er fryktelig spennende, men siden alt er mesterlig mikset sammen av Trulz & Robin tolerer man glatt de svakere øyeblikkene.
Spesielle favoritter kommer fra duoen Oslo Athletico (bestående av sønnen til sentralbanksjefen og nevøen til Se & Hør-redaktøren!), som spiller intelligent og luftig techno, og Erik Skodvins alias Xhale, som leverer skjønn Warp-kompatibel elektronika. Og i omslaget finner du en masse tekst og artikler om Blitz, technoen på huset og informasjon om artistene. Som sagt, veldig bra tiltak og et sterkt kort for Blitz-husets videre eksistens - dette er nemlig kultur.
(Mute 200203)
Bobby Hughes Combination
Nhu golden era (CD)
Stereo Deluxe
Karakter: 7/10
Bobby Hughes er tilbake - forrige gang var det tredje ordet "Experience", nå er det "Combination" som gjelder. Muligens er det kanskje av kontraktsmessige årsaker, fordi bruddet med det engelske plateselskapet Ultimate Dilemma ikke var helt pent? Uansett, bergenseren Espen Horne er ute med sin andre fullengder.
Vår mann er utdannet designer, og foruten å lage klær, kunne lage en ypperlig elg-middag og vite mye om skandinavisk interiør fra 60-tallet (som presseskrivet sier), har han vissnok spilt fotball på et profesjonelt nivå. Om det er sant eller ikke vites ikke, men poenget er at disse elementene høres i musikken og gjør den frisk og levende. Som på "Fusa riot" blander Horne jazz og funk med hip hop-inspirerte beats, men denne gang er det flere levende musikere involvert enn på forrigeskiva. Nevnes kan bl.a. Jørgen Munkeby (Jaga Jazzist), Erik Holm og Marius Reksjø (Beady Belle/Bugge Wesseltoft), David Wallumrød, Per Willy Aaserud og Celio de Cahvallo - musikere som bidrar til platas kompleksitet.
Ikke at det er vanskelig tilgjengelig, men det er definitivt en sofistikert skive og en helt klar utvikling siden "Fusa riot" for tre år siden. E're jazz? Nei, men det er kanskje nu jazz, og har mer til felles med Butti 21 og Nuspirit Helsinki enn med ren funk eller ren jazz. (Selvsagt!) Noen av låtene slår ikke helt an i min stue, men stort sett er dette en oppfølger som er sterkere på alle måter og som viser at Horne igjen er en viktig figur på den norske musikkscenen.
(Mute 200204)
Moon Orchestra
You'll know when you get there (CD)
dBut
Karakter: 8/10
Hvem har vært med i Perculator og er nå med i Salvatore? Jo, det er Jon Platou Selvig, som har brukt avsindig lang tid på å få ferdig denne solodebuten under navnet Moon Orchestra.
Som på titommeren "Departure lounge" fra ganske nøyaktig to år siden, er det instrumental lyttemusikk som gjelder. På titommeren lekte han med 70-talls easylistening-tendenser og beats, denne gangen har han mer av det samme ("Sorcery") og i tillegg tatt med det beste fra Perculator-perioden ("Eastern lights") og dæsja inn litt Salvatore-droning ("Moving on by").
Selv om det er mye elektronikk tilstede er lydbildet organisk, live og varmt som fy, og i motsetning til Perculator-albumet fra ifjor er det noe fint eller interessant ved nesten alle de ni låtene, siden Jon aldri lar ting gå for langt og bli kjedelig. Fin plate, som fortjener å få en del oppmerksomhet, ikke bare fra fans av Perculator og Salvatore.
(Mute 200204)
Mr. Scruff
Trouser jazz (CD)
Ninja Tune
Karakter: 6/10
Hvis du er litt fysen og sliten etter en hard natt på fylla er du "scruffy". Andy Carthy har selvsagt begått en genistrek allerede bare med pseudonymet han gir ut plater under, og mange er de som mener at "Keep it unreal"-skiva fra 1999 (på samme selskap) er genial. Fyren viste på debuten til fulle sitt talent for å mikse eklektisisme med dansbarhet, og kjørte oppkutta samples over fete breakbeats og discobeats (på noen låter, i hvert fall). Ikke alt var like spennende, men det var friskt og feiende flott. Da.
Nå er han tilbake med stort sett mer av det samme, kanskje med litt større jazzinfluenser denne gangen. I tillegg til å DJ'e og produsere kan han faktisk traktere et og annet instrument, og nytt av året er mange flere vokallåter, med kvinnelige jazzister på tre spor og rap-duoen Braintax på skivas beste spor, "Vibrate", en fet raplåt. Men ellers er det litt kjedelig. Det lød dritfett i 1999, men for å slå hardt i 2002 må man ha kraftigere og mer avansert lut på lager enn dette.
Et eller to av opptempo-sporene ville sikkert ha funket dødsfett på dansegulv á la avdøde Jazid (f.eks sparker "Sweetsmoke" rompe), men resten av lavtempo-låtene lyder for slappe og inneholder for lite musikalsk substans til å fenge noe særlig. Så selv om det er noen koselige saker her også som beviser at han kan når han vil (f.eks "Shelf wobbler", "Ug" og "Ahoy there!"), bør han rett og slett komme opp med bedre musikk til sitt neste album.
(Mute 200204)
Nightmares on Wax
Mind elevation (CD)
Warp
Karakter: 7/10
George Evelyn er hovedmannen bak Nightmares on Wax. På Warp drev han allerede i 1991 med tidlig techno og ga ut "A word of science", som skaffet ham et navn. I 1995 var han adskillig mer chilla, og "Smokers delight" var mer en del av trip hop-bølgen enn elektronika eller techno. Det var også her han samplet Quincy Jones for åpningssporet, som til og med de streiteste av de streite vil ha hørt på forskjellige TV-reklamer. Etter nye fire år var han tilbake i 1999 med "Carboot soul", og brukte faktisk samme Quincy-samplet på nytt til åpningssporet. Rammen var fortsatt mer instrumental hip hop, men lød mistenkelig likt 1995 og imponerte ikke undertegnede så veldig.
Nå har det gått tre år siden sist, og "Mind elevation" må vel som "Carboot soul" sies å være en skive for late søndager. Fortsatt finner vi ultrasløye beats med oppkutta vokalsamples, men det er mange flere "orntlie" låter her, som f.eks "Date with destiny", "Environment" og singelen "Know my name", alle låter med fet crossover-appell for R&B/soul-mennesker som aldri har hørt om NoW før. Det resterende materialet er stort sett fin og rolig lytte "chillout", men intetsigende låter som "Bleu my mind", "Humble" og "BBH" drar ned helhetsinntrykket. Men generelt sett er dette en fin, om enn noe forutsigbar, retur fra vår venn, som godt kan bruke litt kortere tid på neste plate.
(Mute 200204)
Underworld
A hundred days off (CD)
Junior Boys Own/V2
Karakter: 5/10
De to musketerer Rick Smith og Karl Hyde har mistet Darren Emerson siden 1999 og "Beaucoup fish", men fortsetter ufortrødent. Og det er mulig de ikke trenger den unge jyplingen, siden dette låter umiskjennelig Underworld.
Men det er allikevel noe som mangler, en eller annen magi eller "touch" av noe udefinerbart. Man kan si det er så enkelt som at låtene i seg selv ikke er så sterke lenger. Eller kanskje at det er mindre episk trance-preg over lydbildet. Sikkert er det i hvert fall at Underworld anno 1997 eller 1999 aldri ville tatt med på en plate så mange dølle lavtempo låter som "Sola sistim", "Trim", "Ballet lane" eller avslutningsporet. Og selv om noen av de raskere låtene som f.eks "Little speaker", "Dinosaur adventure 3D" er OK, lyder de for flate til å gi noe inntrykk. Så da er det egentlig bare noen få låter igjen til å holde fortet, nemlig noen småspor, knallsingelen "Two months off" og åpningssporet. Og det holder jo ikke.
Underworld live er riktignok alltid en fantastisk opplevelse, men det skyldes i stor grad gamle låter fra "dubnobasswithmyheadman" (1994), "Second toughest in the infants" (1997) og "Beaucoup fish" (1999). Så den dynamiske duoen må skjerpe seg noe jævlig til neste album, ellers står de i fare for å virkelig forsvinne under jorden. De trenger ikke 100 dagers ferie, snarere 100 dagers intens jobbing.
(Mute 200204)
Amon Tobin
Out from out where (CD)
Ninja Tune
Karakter: 9/10
Femteskiva til den brasilianske engelskmannen begynner dritbra, og blir bare bedre. Det har vært en stund siden sist, og mange har nok vært redde for at denne skiva skulle lyde "gammel mann prøver forgjeves å ta igjen yngre krefter", og at Tobin har blitt akterutseilt av en ny generasjon teknologikere og beatbreakere.
Men heldigvis har ikke den gamle magikeren glemt sine trylleformler, og "Out from out where" er kanskje høstens bænkers, den eneste skiva du garantert ikke kommer til å angre på å ha kjøpt, spesielt hvis du likte "Supermodified" fra 2000. Det ligner ikke så mye på "Permutation" fra 1998 eller "Brickolage" fra 1997, men det er egentlig OK, siden tidene har forandret seg. Og det har Tobins musikk også gjort. Før hadde han rykte på seg for å være en utilgjengelig rytme-radbrekker som kun nerder likte, men med "Supermodified" og i hvert fall denne, må det sies at han jobber hardt for å forbedre imaget sitt.
Dette er en bra ting. For all del, her er det oppkuttede breakbeats i mengder, men det er også så mye mer. Intrikate men lyttbare melodier, skumle ambienser og en helt usannsynlig avant garde tankemåte når det gjelder samples og lydbehandling. Hvis man skal snakke om skiver som redefinerer sjangere, ville dette være en av platene som kom nærmest målet når det gjelder elektronisk musikk (hvis det fortsatt er mulig).
Med dette verket nærmer Tobin seg det utvidede elektronika-publikummet med stormskritt, men heldigvis ikke på en slik måte at det lukter kompromissløsninger eller sellout. Det er rett og slett bare en latterlig velprodusert maktdemonstrasjon som, hvis det finnes et snev av rettferdighet igjen i verden, burde nå både gamle fans og nye potensielle. Forslag til A-liste låt på Petre: "Cosmo Retro Intro Outro".
(Mute 200204)
Sir Dupermann
Sir Dupermann (CD)
Smalltown Supersound
Karakter: 8/10
Fra Bergen kommer "superprodusenten" Jørgen Træen, og foruten å ha klådd på Jaga Jazzist, Sondre Lerche, Kaizers Orchestra, Sister Sonny, Monopot, Helén Eriksen og Magnet, lager han også sin egen musikk. Men her er det ikke mye "You know so well", gitt, snarere en kakafoni av støy, elektronika, lo-fi og glitch/click.
Noen fikk kanskje med seg Rotoscope-albumet "Great curves" fra fjoråret, hvor Træen jobbet med Andreas Mjøs (fra Jaga Jazzist). Det er litt feil å sammenligne direkte, men det er kanskje halvveis riktig å si at Rotoscope høres ut som en slags demo på Sir Dupermann-plata, all den tid det soniske uttrykket ligner nokså mye. Uansett, på denne soloskiva har altså Træen jobbet i seks måneder i London, og plateselskapet skriver nokså presist at "ut av det komplette kaos av lyd og rytmer har Træen skapt et popalbum. Dog meget komprosmissløs pop." Eller pop slik den kanskje vil høres ut dersom alle verdens Dupermenn fikk gitt ut sin tolkning av begrepet.
For mange vil dette være ganske støyfullt og for oppstykket til å gi noen musikalsk mening. Men bak kaoset ligger det lag på lag med detaljer som viser seg å ha en struktur, bare man hører etter. Derimot vil nok ikke glitch/laptop-entusiaster synes dette er en spesielt kompleks skive, siden det er relativt mange melodiske elementer som binder låtene sammen. Så det virker som Træen har på en måte henvendt seg til begge lag - sikkert et lurt trekk.
All verdens duppeditter og studioutstyr kan altså brukes til å komme opp med noe helhetlig, og burde appelere til et bredt spekter av musikkfans, siden det f.eks ikke er så sært som Alexander Rishaugs "Panorama" på samme selskap. Til slutt skal jeg igjen stjele litt fra presseskrivet og nevne noen grupper musikkfans skiva kan passe for; pop á la Cornelius og Plaid, abstrakt kontemporær elektronikk á la Fennez og Jim O`Rourkes, moderne elektronika á la Autechre og Aphex Twin, digital støy á la Merzbow, glitch/klikk á la Mille Plateaux, samt fristil elektronikk og vinylisering á la Q-Bert og Kid 606.
(Mute 200204)
Athome Project
Athome Project (CD)
Beatservice
Karakter: 5/10
I Bergen sitter det en fyr som heter Stian Jacobsen. Han kan ikke bedrive hard fysisk jobbing pga. en litt dårlig rygg, men han er heldigvis ikke så dårlig at han ikke får laget elektronisk musikk på soverommet sitt, noe han har holdt på med i noen år nå, med utgivelser på f.eks Stereo Deluxe i Tyskland og en masse samleplater.
På det selvtitulerte debutalbumet sitt serverer han en smakfull blanding av rolig breaksorientert og rytmisk elektronika og tja - mer av det samme? Noen av låtene har vi hørt før, bl.a. dramatiske "Heaven & hell", men det er et passende gjenhør og passer fint inn i formatet. Mer av et problem er at vi har hørt selve soundet før, kanskje en gang for noen år siden rundt f.eks Morcheebas "Rome wasn't built in a day". Det trenger dog ikke bli noe problem, så lenge det er sterke låter over en bra produksjon.
Og det er kanskje her det skorter mest - selv etter å ha hørt plata mange ganger er det ikke noen spesielle låter som peker seg ut som fulltreffere. Alle er de ganske jevne, muligens bortsett fra åpnings- og avslutningskuttet, som har en nerve over seg de fleste andre sporene mangler. Men det skal sies at vokalisten Caitlin Simpson gjør en god jobb med materialet hun får tildelt.
Allikevel blir det en ganske skuffende debut, et album uten de helt store høydepunktene. Egentlig ganske likt en annen plate på samme selskap, Slowphos "Hi-fi sounds for young Norwegians", som også led av svake låter. Mye (dog litt datert) vellyd, men lite å huske etter endt lytting.
(Mute 200205)
David Holmes
David Holmes presents The Free Association (CD)
13 Amp
Karakter: 8/10
Fra techno til cinematisk funk, det er veien Belfast-gutten David Holmes har gått, siden han jobbet med streng teknologisk musikk tidlig på 90-tallet under masse forskjellige navn. Senere fikk han albumdeal med Go! Discs (plateselskapet til Portishead) og via masse remikser og over tre egne album fra 1995 til 2000 utviklet han det særegne "skitten elektronisk funk"-soundet som menigmann har hørt bl.a. på soundtracket til Sodenbergh-filmene "Out of Sight" i 1998 og "Ocean's 11" av i år.
Nå er det 2002, og Holmes - "Belfast's funk soul brother" - er tilbake med nytt album på nytt selskap. Riktignok er det ikke bare ham og maskiner denne gangen, men derimot et firemanns-prosjekt også bestående av Steve Hilton (bl.a. programmerer for Craig Armstrong og David Arnold) og to amerikanske vokalister, Petra Jean Phillipson (som minner om en krysning av Nicolette og Billie Holiday) og den autoritære rapperen Sean Reveron. Sonisk sett må samarbeidet med Hilton ha gjort vår mann godt, for denne skiva er en ekstremt bra produsert blanding av mange forskjellige stilarter. Hvilke, sier du? Det er her det blir vanskelig å beskrive ting, for Holmes er en av de som lager en slags ny type musikk hvor maskineri og digital funk og sjel ligger godt forankret i bånn, men hvor vokal og spilte instrumenter spiller en like så stor rolle.
Så jeg veit da pokker. Er "Don't rhyme no mo'" rap? Breakbeat? Techfunk? Eller "Paper underwear", er det psykedelia-folk? Er "Le Baggage" et samarbeid mellom Bernard Herrmann og Lalo Schifrin fra 1972, transportert 30 år inn i fremtiden og så bearbeidet av Holmes? Svarene er uinteressante så lenge skiva er så grunnleggende fet og så fylt av moderne funk. Og etter noen gjennomlyttinger sitter faktisk låtene også, selv om hele lydbildet kan synes veldig uvant til å begynne med.
(Mute 200205)
De-Phazz
Daily lama (CD)
Universal Jazz
Karakter: 4/10
I episenteret av denne cocktailmusikk-eksplosjonen står en mann som lyder det noe rare navnet Pit Baumgartner. Dette er hans fjerde album siden 1997 under De-Phazz-navnet, og hans andre på Universal Jazz. I tillegg har han en egen liten label som heter Phazz-a-delic. Selvsagt.
Noen caféjazz-fans vil utvilsomt ha hørt om prosjektet før, f.eks med fjorårets album "Death of chocolate", som gjorde det relativt bra og sørget for en del nye lyttere. De samme lytterne vil nok like dette, for her finner vi i grunn mer av det samme; latin-inspirert loungemusikk ispedd elementer av soul, jazz og dub. Baumgartner får hjelp av fire-fem andre tyskere som bidrar med akustiske instrumenter og vokal, blant annet en halvkjente trompetist og jazzmann fra 70-tallet, Joo Kraus. Men de 16 sangene (pluss fire mellomspill) er i bunn og grunn ganske kjedelige og intetsigende, og selv om produksjonen er luftig og lett, bruker vår mann de samme åpenbare dub- og glitch-triksene over hele linja.
De-Phazz-prosjektet har en gylden sjanse til å for alvor slå i gjennom med dette viktige fjerdealbumet, men jeg tviler på at det kommer til å skje, all den tid Baumgartner roter seg bort i kjedelige låter og arrangementer igjen og igjen, kanskje fordi han ville ha ut albumet så tidlig som mulig og ikke jobbet lenge nok med den. Dermed blir skiva redusert til koselig bakgrunnsmusikk på krampehippe kaffebarer, og det var vel ikke meningen?
(Mute 200205)
Jakatta
Visions (CD)
Rulin'
Karakter: 7/10
Har du hørt om discofile Joey Negro? Eller houseprosjektet The Hed Boys? De og noen andre pseudonymer står engelskmannen Dave Lee bak, og nå har han sannelig også fått ut debutalbumet til sitt nyeste hjertebarn, Jakatta. I fjor samplet han Thomas Newmans tema til storfilmen "American Beauty", la en (riktignok veldig bra) housebeat under, og kalte instrumental-singelen for "American dream". Ikke fullt så originalt, men veldig effektivt og kommersielt, og i hvert fall nok til å sikre Jakatta-prosjektet videre liv i et albumformat.
Til å være et elektronisk prosjekt-album som "Visions" i det ytre jo faktisk er, finner man mange bra og varierte spor her. Et eksempel kan være f.eks rolige "One fine day" med Beth Hirsh, sakte rap i "I don't know" med Ty, filminspirerte "My vision" med Seal, cinematiske "So lonely" med Sheila Chandra og den energiske "Ride the storm" med Linda Clifford som lekser opp hvorfor en mann bør verdsette familielivet. I tillegg finnes flere andre fine spor, og "American dream" er jo alltid en moderne ambient house-klassiker.
Så selv om lydbildet selvsagt er polert til døde og det ikke finnes en unote igjen, må konklusjonen bli at Dave Lee er en kløpper til å lage OK musikk for massene, som også andre kan verdsette. Definitivt et album du kan kjøpe til kjæresten din. Da blir hun sikkert glad.
(Mute 200205)
Maja Ratkje
Voice (CD)
Rune Grammofon
Karakter: 6/10
Det finnes visse typer mennesker som tilsynelatende alltid jobber med noe, og samtidskomponisten og -utøveren Maja Ratkje er antageligvis en slik person. Noen husker kanskje improvisasjonskvartetten SPUNK, hvor Ratkje er å finne, og litt på samme måte som i kvartetten er hennes soloplate "Voice" en reise i lyd, støy og fri improvisasjon. Denne gangen kanskje sukret med litt mer melodi enn vanlig.
På sin solodebut har Ratkje valgt å jobbe med duoen Jazzkammer, ikke helt ukjente støyere (skøyere?) med plater på bl.a. Rune Grammofon og Smalltown Supersound på samvittigheten. Det medfører at plata får et mye mer elektronisk lydbilde enn SPUNK-platene, og det er nok spennende for mange. Og som tittelen antyder kommer all lyd på plata fra Ratkjes stemme, tatt opp på mange forskjellige måter og steder. Deretter er den kjørt gjennom maskineriet til både Ratkje og Jazzkammer, og mang en lydfil har elektronisk funnet veien fra Oslo til Trondheim og tilbake i løpet av arbeidsprosessen. (Les: De tre har samarbeidet over Internett.)
Det kan høres ut som et tullete konsept, men plata er spennende av tre grunner. For det første er Ratkje utdannet vokalist, og vet å bruke instrumentet sitt, som spenner fra aggressiv og forvrengt skriking til silkemyk nynning. For det andre er det veldig mye fet elektronisk lyd her, blandet med det obligatoriske utvalget av støyøvelser, siden det er Jazzkammer vi snakker om. For det tredje er det et nokså unikt album, mye hardere og skarpere enn (de forøvrig ypperlige!) platene til Jan Bangs plateselskap pan M., som bygger på noe av det samme konseptet, nemlig elektronisk prosessering av akustiske opptak. Så selv om ikke alt er interessant må platen kunne anbefales for lyttere med et åpent sinn.
(Mute 200205)
Lemon Jelly
Lost horizons (CD)
XL Recordings
Karakter: 8/10
Duoen bestående av britiske Fred Deakin og Nick Franglen slapp nylig sitt andre album, og i likhet med det første ("lemonjelly.ky") er det en skjønn blanding av akustisk og elektronisk musikk vi får servert, ikke ulikt soundet til landsmennene Zero 7, men uten vokalen og de helt åpenbare poplåtene.
På en måte er det allikevel poplåter Lemon Jelly - så fint navn! - holder på med, men altså uten en fremtredende vokalist, men dog med tallrike samples av engelske film- og radiosamples. Flere låter domineres av nydelig og varmt akustisk gitarspill blandet med ditto synther og lett oppkuttede beats, mens f.eks "Return to Patagonia" er mer i Mr Scruff-landskap, m.a.o. et slags jazza og opptempo lite nummer, komplett med samplet korsang og alt-saksofon. Og alt er upåklagelig produsert og skrudd sammen.
Duoen har perfeksjonert håndverket sitt og for alvor vokst opp med denne andreplata, men fortsatt beholdt det sjarmerende, rufsete og glad-melankolske soundet som de gjør så bra. Og egentlig hater jeg å anmelde plater som denne, fordi det er så meningsløst å skulle beskrive musikken på en rasjonell og klar måte. Men la meg si det rasjonelt og klart allikevel: En av årets beste plater. Kjøp den nå, du vil neppe angre. Og hvis du mot formodning skulle mislike plata, send meg en mail og forklar hvorfor, så skal jeg sende deg noe hyggelig i posten. OK?
(Mute 200205)
Trulz & Robin
Kaosmatisk (2xCD)
Electronic Be/Grill
Karakter: 6/10
Duoen Trulz & Robin (fra henholdsvis Norge og Sverige) er ute med sitt andre album, "Kaosmatisk". Førstealbumet "Mechanized world" kom ut for rundt to år siden, og var en renskåret techno-affære mikset sammen som et DJ-sett. Og selv om denne også er mikset sammen er den langt mer variert, ikke minst fordi den er dobbel. Den selges derimot til sympatisk enkeltpris.
Hvis det er noe konsept bak skiva må det vel være at den er kaotisk satt sammen av forskjellige stilarter og tempi, men alt henger forsåvidt sammen, uansett hvor utspeisa lydbildet kan bli til tider. Fans av den progressive technoen vi fikk på forrigeskiva skal få lete langt etter mer av det samme, all den tid duoen har latt seg inspirere av klassisk elektro, elektroklæsj, d'n'b, elektronika... et cetera! Det er faktisk en del forskjellige sjangere her, og på mange av låtene er det vokal. Skjønt "vokal", det er mer rytmisk snakking, ofte forvrengt, pitchet og generelt fucka opp. Og generelt irriterende, selv om all vokalen selvsagt også har effekt som vitamininnsprøyting på de mer anonyme sporene.
Problemet er at det er for mange spor som ikke går noen vei, og i dette litt mindre miksede formatet, hvor sporene stort sett er enkeltstående enheter, merkes det veldig godt at skitten elektronisk punk stort sett ikke er så veldig spennende å høre på i lengden uten gode låter (som med all annen musikk), og et dobbeltalbum er faktisk ganske langt. Som så mange andre doble album kunne dette med en strammere redigering blitt et spennende enkeltalbum, men det er faktisk en CD for mye her. Dog koster den jo det samme som en enkel-CD pluss at du får med en musikkvideo på CD2, så den kan være verdt penga dine hvis du er fan av duoen og/eller ny norsk teknologisk musikk.
(Mute 200301)
Cordion
Cordion (CD)
Beatservice
Karakter: 5/10
Tommy Jansen står for musikken og Christopher Johansen for vokalen på debutplata til duoen Cordion, som i diverse anmeldelser av plata har blitt beskyldt for å høre for mye på både Matmos, Opiate og islendingene Björk, Sigur Rós og Múm. Det er lov å være uenig med meg i dette, men av de nevnte musikanter er det egentlig bare Björk og Sigur Rós som faktisk driver med låtbasert musikk. Múm prøver seg, men forblir kjedelige, og hvis man skal holde seg til disse referansene blir Cordion for meg som en slags halvvellykket blanding av Opiate og Múm - med andre ord at lydbildet er til dels knitret ned slik f.eks Aleksander Rishaug og Fennesz gjør det, men i tillegg har Cordion veldig konkrete elementer som strykere, trekkspill, orgel og diverse lo-fi perkusjon. For å nevne noe.
I alle fall, lydbildet er en smule ensformig i lengden, men allikevel stort sett spennende og fint. Dette er flott eksemplifisert på f.eks introsporet og "Sepilok", rolige og vakre saker. Dog, og som vanlig på debutplatene til norske soveromsprosjekter, blir Cordion forrådt av svake låter som drar ned helhetsinntrykket sterkt. Men vokalist Johansen drar det litt opp igjen med sin såre og nesten malmfulle røst, og på spor som "Sleeper masterpiece" redder han hele låta. "Home" er slett ikke dum, og på platas beste spor ("Comedown queen") funker alt for duoen. Men dessverre er den resterende halvparten av albumet dørgende uinteressant, mest av alt fordi sporene ofte begrenser seg til korte "interludes"/småsnutter og fordi det ikke finnes komposisjoner å spore. Tilbake til soveromsstudioet, gutter, og bli der til dere har kommet opp med bedre låter.
(Mute 200302)
Tricky
Vulnerable (CD)
Anti/Epitaph
Karakter: 2/10
Nei og nei, gamle gutt. Jeg skjønner at du ble litt trist da du fikk fyken fra det gamle plateselskapet ditt og ikke fikk lov til å gi ut nedrøyka "eposer" som du helt sikkert likte selv, men når folk ikke kjøper platene dine må du da snart ta et hint. OK, så var du slett ikke dum da du jobba sammen med Massive Attack, og debutplata di "Maxinquaye" fra 1995 er vel ikke SÅ døll, men ærlig talt - de fem platene etterpå kunne du ha spart deg. Og nå skal du prakke på oss enda mer av det samme?
Dette går rett og slett ikke lenger, og det må du nå forstå. Og jeg har sagt det til deg før, men du lærer jo aldri, eller hva? Du veit godt at de såkalte "låtene" dine er patetiske greier skrevet ned klokka fire om natta mens du røyker musikertobakk og tror du er kul, og hva pokker mener du med å produsere og skrive alt selv? Ikke bare lyder det datert og trist, men det har jo ikke vært en sjel tilstede som har kunne hindret deg i å spille inn en hel SKIVE med denne dritten. Og hvem fanden er hun irriterende gnåleberta du har fått med deg denne gangen?
Nei, jeg setter en stopp her, og hvis du prøver deg igjen sender jeg noen kjipe bad bwoys fra Brixton for å knee-cappe deg. Forstått? OK, stikk nå. Her skal du få en rev av meg, men da vil jeg ikke se deg luskende rundt her igjen.
(Mute 200302)
Jester
Beautiful decay (CD)
Rhythm and Rhymes/Tuba
Karakter: 7/10
Alex Molkom er virkelig en av de eldste old school-kara på den norske hip hop-scenen, og burde ha fått like mye respect som Sean og Tommy Tee, men blir av en eller grunn konstant forbigått av alle verdens Paperboys. Men sånn er det å være ekte og tro mot røttene, folk flest vil til slutt synes man er teit og bakstreversk uansett hvor god sak en har og hva en prøver å forkjempe.
Så når Jester - rapper, graffitti-kunstner, produsent og generell bakmann - nå slipper sitt andre album er det kanskje ikke en samlet hip hop-nasjon som venter spent på å høre om "skjønt forfall". Og man kan vel ikke klandre dem, all den tid debuten "Science and friction" fra 1998 ikke var noe særlig til nybrottsarbeid eller så fryktelig spennende produksjonsmessig. Men old school-ånden lå tungt over skiva, og siden det har vår mann i all stillhet produsert debutplatene til DonMartin og Gatas Parlament og driver også plateselskapet RAR, så han har aldri falt av norsk hip hop.
På den nye skiva rapper Jester fortsatt på engelsk med en ikke så rent liten norsk aksent, og det er jo ikke helt bra, spesielt siden han er mye mye bedre på norsk, spesielt når han fristiler. Men tekstene (forøvrig lagt med omslaget! veldig bra!) flyter godt og handler stort sett om Alex' nære verden - dvs. om slitet med å få endene til å møtes, og proper dissing av f.eks MC's som er moteslaver og folk som bare snakker om forandring og ikke gjør noe med det.
Produksjonen er som vanlig... eh... sparsom? Det er i hvert fall langt fra Tungtvann-tyngde eller Tommy Tee-slickness. Jesters egne plater høres vel mer ut som en bra demo, men det er jo på en måte poenget med det også - her tar'u hip hop'en som du får'n, ikke noe R&B-shit her, nei. Men alt i alt en sterk andreplate til å være norsk hip hop på engelsk, og selv om det er positive låter her også (men ingen bangere, ikke misforstå) er det platas seriøsitet som fester seg til minnet. Et utdrag fra "November", skivas best spor: "November ain't a month no more, it's a state of mind".
(Mute 200302)
D'Sound
Doublehearted (CD)
Da Works/BMG
Karakter: 7/10
"Flinkis"-trioen er tilbake, med enda mer av deres blanding av pop, R&B, soul, funk, jazz og - rock? Kanskje bare litt, i så fall. Men uansett er det ikke noe spesielt nytt ved D'Sounds agenda, kongeriket skal fortsatt overtas ved smygende P1/P4/kjøpesenter-musikk, og denne plata burde styrke ferden mot målet, akkurat på samme måte som deres forrige plater på en eller annen måte har vært soundtracket til frisørsalonger, kaffebarer, Meny-butikker og alle andre steder hvor hvite ressurssterke mennesker ferdes. D'Sound er Norges polerte svar på Brand New Heavies, bare sånn ca. seks-syv år etter.
Men alt dette forhindrer ikke at dette faktisk er en bra lytteplate for målgruppen, med sval Simone-vokal, en snedig og transparent produksjon (av Espen Berg og Chris Sansom) og avsindig gode og stødige musikerprestasjoner. Dette er rett og slett en plate hvor innbydende og intelligent popmusikk og fengende låter står i sentrum, og selv om trioen får mye tyn i selvhøytidelige kred-miljøer tror jeg ikke et øyeblikk at de lar seg affisere av det, men fortsetter å gjøre greia si med stor overbevisning.
Måtte de leve lenge i kongeriket (evnt. republikken), bare de luker ut kjipe P4-låter som "Give myself away" i fremtiden. Og sann mine ord; hadde groupies blitt like imponert av musikalske prestasjoner som av utseende, ville både trommis Kim Ofstad og bassist Jonny Sjo for lengst ha overgått Jarl Goli i antall one night stands.
(Mute 200302)
The Cinematic Orchestra
The Man with the Movie Camera (CD)
Ninja Tune/VME
Karakter: 6/10
Dziga Vertovs stumfilm "The Man with the Movie Camera" fra 1929 står fortsatt som en milepæl, selv om den stort sett består av utendørsfilming av vanlige mennesker som gjør dagligdagse ting, et virkemiddel som senere er gjentatt i forskjellige variasjoner bl.a. av regissør Godfrey Reggio og komponist Philip Glass i filmene "Koyaanisqatsi", "Powaqqatsi", "Anima Mundi" og "Naqoyqatsi". Når det gjelder denne russiske filmen aner jeg ikke hvor mange som har laget musikk til den, men det e'kke få. De siste kjente som prøvde seg var vel kanskje Biosphere og Mental Overdrive i 1996, og det soundtracket kan du forøvrig få kjøpt fra plateselskapet Touch.
På denne plata finnes altså versjonen til engelske Jason Swinscoe og hans nå faste fem-manns band, bl.a. bestående av Patrick Carpenter (PC fra DJ Food) på elektronikk og vinyl. I tillegg bidrar en strykertrio og en ekstra perkusjonist. Og selv om denne innspillingen ble gjort over to dager i fjor, ble flesteparten av sporene komponert og arrangert i 1999, da bandet ble bedt om å komme opp med et soundtrack til en stumfilm som skulle vises i Porto i forbindelse med en kulturfestival der. Flere av sporene influerte og endte senere opp på 2002-albumet "Every day", og denne filmmusikken kan således sees på som en slags "betaversjon" av den plata.
Nuvel. Innspillingen skjedde altså "live" over to dager, og bærer naturlig nok preg av dette, i forhold til Cinematic Orchestra-platene "Motion" og "Every day" som lyder langt mer komponerte, gjennomarbeidede og "produserte". Men dette er jo et soundtrack, og i følge den gyldne regelen om at musikk ikke skal komme i veien for handlingen i en film passer den sikkert brillefint. Nå har jeg ikke sett filmen med Cinematic Orchestra-soundtracket ennå, men det skal endres på straks jeg får tak i DVD-utgivelsen Ninja Tune slipper.
Uansett, en helt grei organisk jazz/soundtrack plate med masse ordentlige instrumenter og stilige komposisjoner, men det er sikkert best å skaffe seg DVDen, så man kan se filmen samtidig. Musikken bør komme bedre til sin rett da.
(Mute 200302)
Tungtvann
III: Folket bak nordavind (CD)
C+C/Sonet/Universal
Karakter: 7/10
Norges raplokomotiv er tilbake med ny plate, og siden "Mørketid" i 2002 har de holdt med med stadig mer reggae- og ragga-orienterte partykonsepter, noe enkelte fryktet ville gi utslag i en ny plate mer i Busta Ofte-stil og ikke et reinspikka Tungtvannprodukt.
Men fans av duoen trenger ikke frykte. Riktignok er reggae-hybriden "Vampyra" platas klart svakeste låt, men over det hele er plata (som "Mørketid") en utvikling av party/alvor-dualismen de traff på kornet med debuten "Nord og ned" for fire år siden. Men denne gangen er beatsene saktere, influensene videre og lydbildet mer variert. Samtidig er ikke gjestene så knyttet til rap-scenen som på førsteskiva, og de store publikumsfrieriene kommer på langt nær så tett som før. Det er sikkert meningen, men det gjør at denne skiva føles mye mindre hip hop enn de to foregående og alle EPene.
For all del, Jørg-1 er fortsatt en førsteklasses rimsmed og leverer vokalen hardt, autoritativt og med en flyt kanskje ingen kan matche her til lands. Og Poppa Lars utvikler stadig sine produsentevner, men lenger og lenger vekk fra lydbildet og den røffe sjarmen de to startet med. Og det er kanskje litt sårt for hip hop-huer som gjerne ville hatt en skive tettpakket med bangere á la "Hoda", "Ubudne gjesta", "Æ E", "Bransjehora" og for den saks skyld "Hold kjeft".
Allikevel er det knallåter her, f.eks "Hip hop (don't stop)", "Du får det du sår" (med bondeknølene Jaa9 og OnklP) og "Landet ligg"-trilogien, med Jørg-1 i en sår og nesten Geto Boys-lignende beskrivelse av gamle trakter. Men alt i alt føles Tungtvanns tredje album langt mindre nødvendig for norsk hip hop enn det ultrafriske pustet "Nord og ned" var i 2000, da duoen nærmest alene ga rappere den endelige overbevisningen om at rap på norsk faktisk lar seg gjennomføre.
(Mute 2004)
Fatboy Slim
Palookaville (CD)
Skint
Karakter: 4/10
Gode gamle Norman Cook er tilbake, fire år etter forrige album, "Halfway Between The Gutter And The Stars". DJ'ingen verden rundt har nok mye av skylda for at det har tatt så lang tid å få ræva i gir, og i likhet med kollega Liam Howlett i The Prodigy har Norman visstnok hatt idétørke og ikke visst helt hva han skal finne på, når en hel verden av fans venter på noe nytt, hva det enn pokker er.
Så hva gjør man da? Jo, man beholder litt av grunnlyden fra tidligere album (samplede "store" beats og halvfunky basslinjer á la gammel Propellerheads), samarbeider med noen kjente musikkfolk med store navn (f.eks Lateef, Damon Albarn og Bootsy Collins) og håper at en eller form for magi skal oppstå. Og kanskje hvis man er heldig kommer en gjeng med nummer én-singler på løpende bånd.
Men - nei gitt, god musikk har sjelden med flaks å gjøre, og her mangler alt som har gjort Fatboy Slim-album spiselige i fortiden. Denne gangen prøver han seg på enda flere "orntlie" låter, men det finnes ikke engang tilløp til kvaliteter i den leiren, gitarriffene er ikke rocka nok til å være rock og samtidig for rocka til å funke som klubbmusikk, beatsene høres ut som om ubrukte produksjoner fra 1997, og ingen av de gamle klipp/kutt-triksene fremstår som nye og friske lenger. En eneste låt er litt kul, en oppdatert versjon av latin-klassikeren "Jingo", mens en annen begredelig coverversjon av "The joker" bare trekker ned helhetsinntrykket ytterligere.
De som har møtt Norman vet at han er en fordømt hyggelig fyr, men dét alene holder ikke når man skal lage bra plater. Hvem vet, kanskje barnefar-tilværelsen har gjort ham til et sunnere og friskere menneske - men en døllere produsent?
(Mute 2004)
Jaa9 & OnklP
Sjåre brymæ (CD)
C+C
Karakter: 6/10
Fra Lillehammer-kollektivet Dirty Oppland kommer endelig duoen med debutskiva, og til å være så alkofiserte og utrøyka som de hevder i tekstene sine, lyder plata overraskende duggfrisk og funky. Det har sikkert noe med produsent/DJ Nasty Kutt å gjøre, som holder produksjonen i tradisjonelt vestkyst-land á la DJ Premier, men også blander inn visse synth- og elektroniske elementer der det trengs.
Jaa9 (Jonny Engdal Silseth) og OnklP (Pål Tøien) har ikke forandret seg nevneverdig siden "Bondegrammatikk mixtape" i fjor, hvor de to og resten av Dirty Oppland-kollektivet la ned frekke rim over stjålne beats fra forskjellige kjente hip hop- og R&B-låter. Og det som var kulest med den skiva - i likhet med Tungtvanns "Nord og ned" - var at de tilsynelatende ga f i hva som liksom skal være riktig og galt i norsk hip hop, og vokalist Jørg-1 er selvsagt gjest på både "Bondegrammatikk mixtape" og "Sjåre brymæ".
Men selv om gutta er deilig respektløse og slenger velformulert dritt i alle retninger med en usedvanlig fet flyt, blir det likevel en smule ensformig når de ikke har særlig å melde. Det er jo ikke politisk eller systemkritisk hip hop de bedriver, men allikevel savner jeg noe, noen historier, skildringer eller fortellinger som kunne gjort det mer interessant å høre på et helt album igjennom. Men herregud, det er fest-hip hop vi snakker om her, og til å være et debutalbum lyder det ganske så fett, selv om det altså er få låter som stikker seg ut.
Men noen høydepunkter er helt klart søkende "Sånn er livet" med Jørg-1, belærende "Alle barna", utrolig hardtslående "Viser hvor landet ligger" og det skjulte melodiske bonussporet hvor gutta demonstrerer hva hip hop også kan handle om - en pornotekst om å sjekke opp og pule jenter. (Med noen knallfete samples fra gammel norsk film!)
Sannsynligvis driter gutta sikkert i de stort sett lunkne kritikkene de har fått så langt, men jeg håper de klarer å få til flere feite låter til neste gang, og lar fyllstoffet ligge. For det som skjemmer denne skiva er altfor mange anonyme låter som lyder helt OK, men som man hverken husker eller får spesielt lyst til å høre igjen.
(Mute 2004)
Trulz & Robin feat. Baseman
Intersexual (CD)
Planet Noise
Karakter: 5/10
Snuten & Friends
We are the future (CD)
C+C
Karakter: 4/10
To norske skiver kommer ut samtidig og lyder ganske likt. Nå er det mulig jeg er surmaget og døll, men jeg synes fortsatt at det å skrive bra låter er en greie man enten kan eller ikke, og altfor mange elektroniske artister skjønner ikke dette. (Jfr. Miss Kitten, Pleasure, Chicks on Speed og Felix da Housecat.) Nei, de mekker et groove som høres litt elektro/80-talls ut, slenger sammen en eller annen tekst som de snakker/synger/brøler over, og vips tror de at dritten kan gis ut på plate? Feil.
La oss begynne med norske Truls Kvam og svenske Robin Craaford, som jeg tror egentlig er best på techno og repetetiv musikk, f.eks sånn de gjorde på sitt første album "Mechanized world" fra 2001. Deretter begynte å leke med mer synthpop- og elektrofiserte saker på dobbelskiva "Kaosmatisk", som inneholdt altfor mange anonyme og grå spor (selv om den riktignok ikke kostet mer enn en enkelt-CD).
På denne nye plata har duoen fortsatt i stort sett samme lydleie som den forrige utgivelsen, og som så mange andre elektroniske artister har de prøvd å lage en slags mutasjon av elektronisk- og populærmusikk. Det vil si, Trulz & Robin bruker stort sett vokal som høres ut som den har gått igjennom masse effekter og/eller vokodere. Men uansett hva de gjør med vokalen kan ingenting skjule at de - som så mange andre elektroniske artister - ikke vet hvordan man lager låter med tekster. Tekstmaterialet er tynt og svakt, og de mest funky låtene kommer når de driter i vokalen og bare konsentrerer seg om synthriff og elektrobeats.
Hvis man skal sammenligne med de beste klubbtingene fra resten av Europa imponerer allikevel ikke duoen så stort, og mesteparten av låtene på plata høres veldig like ut, i tillegg til at de bruker mange av de samme triksene rent programmeringsmessig (f.eks basslinjene blir veldig like). Det er OK spor her, men få som virkelig skiller seg ut på noen måte. Og det er synd, for jeg er ganske sikker på at gutta har mye bedre ting inne, hadde de bare skjerpet kvalitetskontrollen en del hakk, fjernet 99% av vokalen og rendyrket det som tross alt gjør dette enkelte spor på dette albumet lytt- og dansbare - groove, riff og fete beats.
I nesten samme sjanger finner vi Snuten, som består av to skribenter i Natt & Dag, Ivar Winther og Martin Bjørnesen. (Martin har i tillegg en aldri så liten hip hop-karriere bak seg i Ellers Det.) Dette er deres andre album etter "Welcome To The Jungle" fra i fjor, og som på forrigeskiva er det fortsatt skitten låtbasert elektropunk som gjelder.
Jeg har vært på noen Snuten-konserter tidligere, og live er det alltid underholdende nok, det. På scenen får bandet en ekstra humoristisk dimensjon når de tar av seg på overkroppen og brøler "Hey, we want some pussy", men det aspektet lar seg vanskelig overføre til plate. Og på denne skiva har de tatt den vokale delen helt ut, og kjører så det holder, med gjester som Darkside of the Force, Fox n'Wolf, Tore Jazztobakk - og Christer Falck, som er med på en helt grønnjævlig versjon av Destiny's Childs "Survivor".
Jeg er ikke sikker på om 80-tallslyden er ironisk eller ikke, men sikkert er det at gutta tilstreber en slags tidlig elektrofølelse á la f.eks Afrika Bambaataa og tidlig Prince. Og det kan være fint det, men nå for tiden kan enhver nerd med tilgang til en datamaskin og software-synther lage musikk som høres slik ut. Og det er her jeg virkelig lurer på om gutta er ironiske eller ikke - for over denne produksjonen ligger det tekster som er enten barnslige og umodne (f.eks på "Bajs i fittan"), eller bare useriøse og innholdsløse. Pluss at all engelsken fremføres med en gigantisk norsk aksent.
Så jeg spør meg selv - hva er poenget? Hvis det er ment å være morsomt forsvinner interessen etter to-tre låter. Skal det være ironisk overlesses man med det samme om og om igjen så man blir gal av mindre. Hvis det skal være funky er produksjonen altfor klumpete, grøtete og lite fokusert.
Snuten kan være litt morsomt live med allsang og greier, men på plate er det fullstendig poengløst, og de kunne godt ha gitt seg etter den forrige plata. Gode skribenter betyr ikke nødvendigvis gode musikere. Hva med å bruke energien på noe mer samfunnsnyttig, gutter? Helsesektoren trenger jo alltids folk.
(Mute 2004)
Kleen Cut
Rookie of the year (CD)
Get Down Music/Sonet
Karakter: 1/10
Husker du han håpløse rap-fyren i klassen din? Han som alltid brukte hele ukelønna og alt han tjente på avisbud-ruta på et arsenal av caps, boksfriske sneakers, vide olabukser, amerikanske t-skjorter, dyre klokker og gull rundt halsen og lankene? Han som hele tiden skrev flaue amerikanske rap-rim han dro uansett om noen ville eller ei, han som snakket om hvor fett det skulle bli når han "blowa" og alle de kule folka han kjente skulle komme på slippfesten hans?
Et eksempel på en sånn fyr heter Joachim Alte, kanskje bedre kjent som Kleen Cut. På debutskiva "Rookie of the year" poserer han i det pinlige omslaget bl.a. som dealer, og ser ut som om han vil bli tatt på alvor som den røffeste gutten i klassen dette året. Det kan han bare glemme, for denne skiva er hjernedød og døll på alle måter. Alte skriver repeterende og fullstendig uinteressante tekster uten antydning til selvironi, snert eller humor, og produksjonen (av Rumblin) er håpløst amatørmessig og fislete. Beatsene er veike og flate, mens de musikalske lydene tilsynelatende kommer fra den billigste Casio-synthen gutta kunne få tak i. De prøver å lyde vestkyst, men det høres så begredelig ut at til og med Oral Bee gjorde det soundet bedre på sin skive. Kunne det kanskje vært en idé å få inn flere produsenter, som amerikanske rappere gjør på sine skiver for å få lydmessig variasjon?
Hovedproblemet er allikevel at Alte både i tekstene og det amatørmessige omslaget forsøker å fremstå som en player á la Jay-Z, men dette faller på sin egen urimelighet - vi lever i Norge, og en bling bling-virkelighet som beskrives på denne møkkaskiva finnes kun i Altes oppblåste ego. Og rent rapfaglig vil han aldri komme i nærheten av å prestere noe som minner om de idolene han forsøker å strekke seg mot. Jeg mener, det er mulig hans monotone og stakkato stil kan kalles "rap" rent teknisk sett, men det er så langt unna hip hop som det går an å komme.
At slike skiver i det hele tatt kommer ut er et problem, og Sonet burde vise mer gangsyn enn å distribuere dette skvipet. Men det tristeste at kanskje at Karen Jo Fields låner bort stemmen sin og lar Alte legge misogyne rim over hennes nydelige "Embrace me". Hva var dét godt for, Karen?
(Mute 200501)
Simone
Last days and nights (CD)
Passasjen/daWorks
Karakter: 5/10
Simone Larsen fra D'Sound slipper sin annonserte soloplate, og du tenker kanskje at den sikkert høres ut som D'Sound uten noe særlig R&B eller funky elementer? Det er faktisk ikke det så langt unna sannheten, min venn.
Med Simen M. Eriksrud på produksjon og miks, har Simones 10 låter blitt til noe som glir rett inn på P4-spillelister, men for D'Sound-kjennere kan det være vanskelig å akseptere at dette har adskillig mer akustisk og nesten country-aktig lyd over seg, med slidegitar og det hele. Noe av det lyder forsåvidt tidsriktig nok, men appellerer nok mer til fans av Odd Nordstoga (som bidrar med trekkspill på to låter).
Ikke noe galt med det, og på låter som "In my hands" og "Hello hello" kommer Simones svale og sensuelle stemme til sin rett. Men over det hele blir det for mange anonyme sanger som lyder for likt, og derfor blir aldri "Last days and nights" den platen den burde ha vært. Synd, siden hun visstnok har satset mye på dette prosjektet. Forøvrig er dette en av de første platene som først selges nedlastbare på nettet før de kommer i butikken, men jeg tviler på at akkurat denne skiva vil være med på å banke spiker i kista til CDen.
(Mute 200501)
Spetakkel
Presenterer Slaglinjelaget (CD)
Port Azur/Tuba
Karakter: 6/10
Jeg aner ikke hvor mange som er med i crewet, men på omslaget ser vi syv unge bergensergutter sitte på en betongstolpe manipulert inn over Bergen (regner jeg med), akkurat som på de gamle bildene av bygningsarbeiderne skyhøyt over New York. Veldig stilig!
Spetakkel markerte seg for alvor i 2003 med sitt selvtitulerte debutalbum, som dessverre ikke var spesielt imponerende. Produksjonen var døll og hørtes mer ut som H.P. Gundersen-pop enn vestkyst-hip hop, og tekstene - fremført altfor fort - gjorde heller ikke jobben. Helhetsinntrykket var at plata var uferdig, men at gutta hadde potensiale.
Vel, nå i 2005 har faktisk gutta hevet ambisjonene og kvalitetsnivået betraktelig, og med "Presenterer Slaglinjelaget" er plutselig Bergen en rap-by å regne (sic!) med når hip hop-Norge skal vurderes. Ikke bare har produsent TomTom tighta opp beatsene, han har også fetet opp lydbildet med litt keyboards/samples der det trengs, rent bortsett fra til tider litt billige synthlyder. Musikken funker stort sett bra i forhold til vokalen, men det er riktignok ikke så fett som det i teorien burde ha vært. Vi kan like godt forsone oss med at vi nok aldri vil få noen Premier/Timbaland/Neptunes her til lands.
Når det gjelder tekster og rapping er det faktisk slett ikke verst denne gangen. I likhet med 90% av annen norsk hip hop er Spetakkel sjelden refsende samfunnskritiske, snarere navle-, party- og sex- orienterte - men de gjør det med fet flow og kule rim, alle som en. Freakshows gjesterap på amerikansk kunne derimot vært kuttet ut, det samme med kvinne/R&B-gjestevokalen (f.eks på "Skyggen av ditt smil"), men ellers funker skarrerappen overraskende bra. Men som sagt, forvent ikke spesielt intelligente "budskap".
Jeg ser for meg at Spetakkel kan levere et helstøpt tredjealbum, bare de klarer å skrive om litt mer interessante ting, kvitter seg med en del amerikanske fraser, slutter med barnslig homodisse- og fitte-prat og gjør produksjonen enda mer tight. Men de blir bedre og bedre, og tja... har fortsatt potensiale.
(Mute 200502)
Side Brok
Side Brooklyn (EP) (CDM)
PinaDGreitt/Playground
Karakter: 5/10
Side Brok er fra Ørsta og rapper på kav Hovde-dialekt, som de fleste sikkert har fått med seg. De solgte faktisk overraskende mye av debutalbumet "Høge brelle", tatt i betrakning av hvor surrealistisk og retningsløst det var, og i påvente av nytt album får vi denne EPen med fem spor.
Her har Thorstein Hyl III fått tak i forbildet Thirstin Howl III fra Brooklyn på tittelsporet, og låta er faktisk ganske kul - dersom du er komfortabel med rockerap-låter som f.eks Tungtvanns "Hold kjeft" (noe jeg er). Fra Danmark gjester Per Vers og Rent Mel på den helt OK "Ein krysning flykta sitt spor", og forøvrig er "Meina alt ei sei" en underholdende liten dings. Men "Å-å" er skikkelig traurig og døll!
Side Broks hovedproblem er at de fortsatt mangler retning og kanskje også en hensikt med det de gjør, i likhet med andre hobbyprosjekter som f.eks Snuten. Når det gjelder Ørstagutta er de ekstremt lite selvhøytidelige og konseptet er ganske kult, men Thorstein Hyl III blir enerverende i lengden, siden rapstilen hans definitivt er noe for seg selv, kanskje for mye.
Tekstmessig er det veldig mye prat om Oslo her og lite om hjembygda deres, det er kanskje en globaliseringsforsmak på albumet som kommer. Men på plata bør Side Brok ha en mye klarere tekstlig misjon og et mer definert lydbilde enn på denne EPen og "Høge brelle".
(Mute 200502)
Whimsical
The glow (CD)
Alphabet City/Tuba
Karakter: 3/10
Tønsberg-gutt Jo Morten Weider er bedre kjent som rapperen Whimsical. Han ga ut to middelmådige tolvere for noen år siden som ikke førte til noe spesielt, men fikk nylig kommersiell suksessen med EPen "Coming home". Og nå er langspilleren ute.
Ordet "whimsical" betyr forskjellige ting, fra uberegnelig og lunefull til leken og vimsete, men på denne skiva er det lite å spore av disse fire adjektivene. Alt er profesjonelt pakket inn, både omslaget og musikken, og lite er overlatt til tilfeldighetene. Produksjonen er ved "Isak Swing" og "Rockstar Ken" (hvem enn det er), som gjør greia si effektivt, om enn noe sjelløst og med litt kjedelig og repetetiv programmering. Vokalt sett er Weider forsåvidt en teknisk dyktig rapper, men har litt lys og irriterende stemme, samtidig som han nesten ikke varierer tonefallet sitt. Dette gjør det vanskelig å skulle høre på hele plata i ett strekk. Og til slutt det visuelle; Bjørn Opsahl har tatt bildene til omslaget og også regissert "Coming home"-musikkvideoen, som har fått mye tyn for å eksponere litt for mye ungpike-hud.
Men uansett hvor proft hele pakka er satt sammen kommer man ikke unna følelsen av at Weider virker som en skikkelig kjip fyr. Tekstene hans er svært repetetive og handler nesten utelukkende om hans egen påståtte fortreffelighet, hvor bra han er til å fikse damer, hvor mye damene digger ham, hvor mye bling bling han har, hvor fett han lever - og alt dette presenteres uten et fnugg av selvironi eller evne til å ta seg selv uhøytidelig. Tekstlig blir det derfor enormt kjedelig å høre låt etter låt med samme skvipet, og man blir bare irritert og får lyst til å gi denne ufordragelige drittungen en på trynet så han holder kjeft.
Nå kjenner jo ikke jeg Weider, og det er mulig han er en kjernekar. Men skiva hans er selvforherligende, selvhøytidelig, negativ og kvinnefiendtlig, og i intervjuer fremstår han som akkurat den type fyr som kan lage en slik plate. Og dersom ingen kjøper denne skiten, kan vi alltids håpe at Weider følger opp hva han sa i et intervju med Spirit: "Hvis albumet mot all formodning skulle gå til helvete, så vet jeg liksom ikke om jeg gidder å lage et til. Det er ikke vits i å fortsette å lage musikk for folket hvis folket ikke digger det."
(Mute 200502)
The Herbaliser
Take London (CD)
Ninja Tune/VME
Karakter: 7/10
Denne duoen slapp sitt forrige album i 2002, og for å gjøre det litt enkelt for meg selv skal jeg basere meg på anmeldelsen jeg skrev da. Hvorfor? Fordi denne skiva er i bunn og grunn mye av det samme som "Something wicked this way comes" er, bare enda mer og enda bedre.
"Take London" er Jake Wherry og Ollie Teebas femte plate, og som på foregående utgivelser er det funky beats med jazzete blåsere og orkestrale elementer det går i. De to var med på å finne opp og perfeksjonere sjangeren instrumental hip hop, og som vanlig bidrar et stort antall gjestevokalister, blant annet Jean Grae (ex-What What) og Roots Manuva. Nytt av året er forøvrig litt flere jazza/orkestrale instrumental spor enn tidligere, som meget godt kunne vært inkludert på soundtracket til alle slags gangsterfilmer, fra "Be Cool" (2005) til "Get Carter" (1971).
Som på forrige album er The Herbaliser nå nærmest for et ordentlig liveband å regne, og skiva renner over av proper instrumentering, arrangering og snedige detaljer, som tilsammen blir låter som er veldig underholdende å lytte til, men kanskje litt for anonyme til å huske. Men det betyr ikke så mye, og jeg er bombesikker på at bandet er noe av det feteste man kan oppleve live på en scene nå for tiden! Og jeg håper jeg får sjansen til å finne ut av dette selv i år på en festival nær meg.
(Mute 200502)
William Orbit
Hello waveforms (CD)
Sanctuary
Karakter: 9/10
Nesten 11 år etter forrige soloalbum er superprodusenten og -remikseren William Orbit tilbake med en ordentlig samling egne låter. ("Pieces in a modern style" fra 2000 telles ikke helt, fordi den er en lett endret reutgivelse fra 1995.)
På mange måter dominerte Orbit mesteparten av 90-tallet; han produserte tre egne elektroniske album og også Beth Ortons førstealbum "Superpinkymandy", Madonnas "Ray of light" og Blurs "13". I tillegg gjorde han en mengde legendariske remikser, bl.a. for Wendy & Lisa, One Dove, Peter Gabriel, Depeche Mode, The Human League, Seal, Prince, The Cure - og han var den første eksterne noensinne til å remikse Kraftwerk. Denne oppramsingen bare for å vise hvilken influens Orbit har hatt på samtiden og andre artister.
Etter flere storproduksjoner på 2000-tallet er han tilbake solo med en ny samling stort sett instrumentale elektroniske godbiter, spekket med hans signaturlyder og -harmonier. Som vanlig er låtene er ekstremt melodiske, ganske så rolige og downtempo, og nesten modulært oppbygget; med andre ord at mye av strukturen består av repetetive riff, melodilinjer og akkorder som legges til og trekkes fra.
Dette gir en lett dagdrømmende effekt og er en bra ting, som lenge har vært en del av attraksjonen med William Orbits musikk. Og for deg som liker rene poplåter, her finnes også den beste Sugababes-låta ("Spiral") på år og dag, en pur popperle i samme lydlandskap som All Saints' "Pure shores" (som Orbit produserte).
Ellers må vi få med at gamle kollaboratører som Rico Conning og Laurie Mayer (som jo med Orbit dannet Torch Song) og for så vidt Caroline Lavelle også er med (samt en mengde andre folk), men det lyder fremdeles 100% Orbit. Albumet anbefales altså på det varmeste av Orbit-fans, deriblant meg, og hvis du liker dette rolige og ambiente albumet kan du glede deg til et uptempo-album i mai, som Orbit selv sier er antitesen til "Hello waveforms".
P.S. Noe av det mest sensasjonelle her, er at flere uker før platen kom i butikkene var alle låtene (og mange andre) tilgjengelig i flersporsutgaver på www.williamorbit.com som "Orbitmixers". Altså kan hvem som helst laste ned alle låtene og lage egne remikser og alternative versjoner ved f.eks. å fjerne vokalen eller deler av musikken. Dette er hittil uhørt i musikkhistorien, og man kan jo bare håpe at andre store artister følger Orbits eksempel og deler musikken sin på samme måten.
(Mute 200601)
