Very Random Streams: Mine musikkanmeldelser fra 1995 til 1999: Puls Furore

Jeg heter Per Christian Frankplads, og fra 1995 til 2006 skrev jeg mange hundre musikkanmeldelser av norske og internasjonale utgivelser. Jeg dekket pop, elektronika, ambient, glitch, house, techno, trance, hip-hop, rock, soul, funk og mange andre sjangere.

Jeg tror få andre i Norge har anmeldt så mange elektroniske utgivelser som meg, og jeg spilte også masse dritbra musikk på Radio Nova-programmet mitt "Experimenta" - sjekk lydarkivet og spillelistene her.

I mange år har jeg hatt lyst til å legge ut disse musikkanmeldelsene på min egen webside. Men det har aldri blitt tid til å gjøre det på den måten jeg kunne ønske, med cover og egen side for hver utgivelse.

Derfor slenger jeg nå ut alt sammen, og her er altså alle musikkanmeldelsene jeg har skrevet:
* 1995 til 1999: Puls Furore
* 2000 til 2006: Osloposten og Mute

Sjekk ut dette arkivet for viktig musikkhistorie, spesielt "gullalderen" i norsk elektronisk musikk.

Man finner sikkert utslag av ungdommelig overmot og noen ortografiske feil, men det får bare være.

______________________

New Composers & Bob Stoute

Magnitola (CD)

Parabola Records

Fra et for meg helt ukjent nederlandsk selskap kommer dette rolige og ganske så ambiente albumet. Et nokså hyggelig nederlandsk og russisk samprosjekt, som er det er delt opp i tre hoveddeler: "Somnabola", "Hyperbola" og "Parabola", hver fordelt over fem spor.

Veldig flytende og meditativ musikk, med en glimrende produksjon. Sporene er kanskje litt vel korte, og det høres veldig "riktig" ut. Det er kanskje prosjektets fremste svakhet; de går aldri særlig dypt i materien, som f.eks ting på Beyond, Fax, Recycle or Die eller SSR gjør. Men det er kanskje heller ikke meningen. Kan med fordel spilles til innsovning og meditasjon.

(Puls Furore 199522)

Vangelis

Voices (CD)

East West/Warner

Det er med litt blandede følelser jeg skriver dette, men sannheten må frem: Vangelis har laget et muzakalbum, et lydteppe som kan spilles på f.eks Gunerius og Prix. Hva har skjedd? Denne grekeren har laget så geniale album som "L'apocalypse des Animeux", "Albedo 0.39", "Chariots of Fire", "Soil Festivities" og ikke minst "Blade Runner", og nå gir han oss dette? Vi snakker om virkelige pompøse saker, med mannskor en masse, plystring, skarptrommer, svulstige synther med masse klang og forutsigbare melodilinjer og akkorder.

Men selv om hoveddelen av albumet er ganske så kjedelig, er det to spor som faktisk er bra; "Come To Me" med Caroline Lavelle på vokal og cello er nydelig og "Ask the Mountain" med Stine Nordenstam er svært bra og er nesten verdt pengene alene. Jeg anbefaler nesten Stine å la Vangelis produsere hennes neste album, for dette var en briljant kombinasjon. Paul Young er forøvrig også med på "Losing Sleep", men gjør ikke noenting bedre, snarere tvert imot.

Over det hele en skuffelse dette altså, særlig for oss som etter den nylige "Blade Runner"-reutgivelsen trodde mannen var inne på riktig spor igjen, men det var jo gammelt materiale. Dette er Vangelis anno 1995 - en crooner som stoler blindt på sine gamle triks.

(Puls Furore 199522)

Trancylvania

Compromise (CD)

Rotor Oil/EMI

Etter en lang ventetid og to singler, kommer endelig Albumet. Silvany Bricen (som jeg spår en lysende fremtid innen media generelt) på vokal og Njaal F. Lie og Svenna Mohaugen på instrumenter, godt hjulpet av Espen Berg, Paul Simm, Peer

Osmundsvaag og andre.

Altså er det mange mennesker som har vært med i forskjellige ledd, som gjør det til en nokså variert plate. Det er i all hovedsak en elektronisk skive beregnet på unge mennesker med forkjærlighet for technomusikk, antar jeg utifra

lydbildet. Og det skal de ha, her finnes slett ingen patetiske virkemidler fra den dårlige delen av dance, og produksjonen er stort sett førsteklasses. Den eneste innvendingen jeg har er at låtene kan ha en tendens til å bli litt kjedelige, men det er egentlig ikke noe stort problem, siden produksjonen og drivet i det hele tatt er spennende nok.

For jeg innrømmer gjerne at en del av dette har en god porsjon groove. Og det er også befriende og se at de ikke er redde for å la låtene ta sin naturlige tid, istedetfor å 'tenke radio', som mange andre artister innenfor samme felt gjør. Anbefalte spor er (den nye singelen) "Reach Out" (både del 1 og 2), "Start Feeling Better", "I'll Leave it up to

You" (med opptak av mannlig kor i Uranienborg kirke) og "The rhythm inside" (som egentlig er en remix av "Colour of love", gjort av briten Paul Brogden/POB som også har remixet bl.a Sasha og D:Ream og også driver ypperlige Seismic Records).

Alt i alt et verdig første album som også burde slå an i andre land (f.eks Sverige og Danmark i første omgang) enn "bare" Norge, med riktig markedsføring. Så skal du bare kjøpe en norsk dance-skive i år...

(Puls Furore 199522)

Nightcrawlers

Let's push it (CD)

Final Vinyl/Arista

John Reid har holdt på i mange år, men jeg tror dette er hans første virkelige store internasjonale suksess. "Push the feeling on" har vært ute i over tre år, men han trengte et stort selskap som Arista for å få eksponert seg over hele verden. For deg som

har hørt singlene "Surrender your love", "Don't let the feeling go" og tidligere nevnte "Push the feeling on" er det rett og slett bare mer av det samme, bare uendelig mer kjedelige låter.

For nye lyttere; helt grei, men veldig kommersiell house fra New

York med masse vokal. Problemet er hovedsaklig at alt høres helt likt og at låtene er usigelig intetsigende. Ikke engang Mark Kinchens produksjons- og remiks-hjelp kan redde dette albumet.

(Puls Furore 199522)

Party Zone 5 (CD)

Pitch Control

Hva var det som skjedde for en to-tre år siden, da samleplatene plutselig fikk slik suksess? Og mer viktig, sett utifra en markedføringssjefs synspunkt; Hva kan man gjøre for få en suksesserie i et slikt tøft marked? Jo, la nordens største platebutikk og postordreselskap for DJer sette sammen serien, slik at den alltid er i forkant av markedet.

Og her har de lykkes nok en gang. Og kan det slå feil, med artister som N-Trance, Herbie, Deepika, De'Lacy, The Original, Cappella, Clubland, Alex Party, Corona, Dr. Alban, Infinite Mass, The Prodigy og Technohead (hvor den ene halvparten, Lee Newman, døde i august)? Antakeligvis ikke.

Selvsagt er det listepop alt sammen, og satt sammen for å tjene masse penger, men det FUNGERER, og det er hovedpoenget. Og da blir små detaljer som at selskapet ikke har skrevet opp hvilke versjoner av låtene de har tatt med og at de ikke følger den internasjonale CD-standarden og går over maksimal CD-lengde med over seks og et halvt minutt helt uvesentlige.

(Puls Furore 199522)

Hype

Provocative (CD)

Hype/Arcade

Jeg er litt i tvil om hva jeg skal skrive om dette, men jeg kan gi følgende stikkord. Bolegutter + halvpornomodell + grådighet = dritt. Absolutt alt er dårlig, fra "låtene" til Linda Johansens vokal (ja, hun er veldig dyktig på sitt felt, men hun kan ikke synge) til LéCreams "produksjon", som er det mest patetiske jeg har hørt noensinne på en dance plate.

Måtte de alle gå tilbake til sine egentlige jobber, spesielt LéCream som burde få

studiokarantene til han kommer på bedre tanker. For finnes det ikke enklere måter å få Linda Johansen til å ta på tissen din enn å lage et helt album? (For leseren som ikke aner hva jeg prater om, sjekk coveret.) Vil bli kjøpt av pubertale gutter som ikke tør kjøpe Lek og tenåringer som synes annen dancemusikk er litt for komplisert.

(Puls Furore 199522)

Regina Belle

Reachin' back (CD)

Columbia

Den amerikanske souldivaen Regina har tilbrakt mange år i bransjen, og et nytt album fra henne er ikke lenger noen stor begivenhet. Men denne gangen har hun valgt å gjøre en cover- og hyllestplate til... Philadelphia. Og produsentene Keith Thomas, Gerald Levert, Denzil Foster og Thomas McElroy gjør alle sammen en god jobb.

Klassikere som "Could it be I'm Falling in Love", "Love T.K.O.", "You Make Me Feel Brand New", "You Are Everything" og "Didn't I (Blow Your Mind This Time)" er tolket meget dyktig og med stor innlevelse. Det kan høres ut som en dårlig klisjé, men med så dyktige produsenter skal det mye til for å lage en dårlig skive. Det er nesten bare ballader her, og Regina kan nok en gang være fornøyd med en meget bra skive.

Det vil nok være ganske få som kjøper denne her i Norge, men for deg som liker amerikansk soul, ikke hvite surrogatvarer som f.eks Celine Dion og Amy Grant, er dette et godt kjøp. Og ikke minst for de som liker god, gammel Philadelphia!

(Puls Furore 199522)

Smartfloor (2xCD)

Mega

Gjengen bak Smart Records i Danmark har etterhvert begynt å få grepet på dette med samleplater, og denne måneden slipper de to nye dobbel-CDer. En tar for seg tomrommet mellom dance og techno, og den andre passer vel best inn under betegnelsen "Goa"-transe.

"Smartfloor" er en dobbel-CD som antageligvis tar for seg det danske dancemarkedet de siste to-tre månedene. Den første CDen er umikset og inneholder 18 låter, f.eks O.T. Quartets "Hold that sucker down", Gypsys "Funk de fino", Ace of Bases "Living in danger" (totalt bortmikset av Armand Van Helden), Winx' "Don't laugh" (remikset av Vasquez) og en som fortsatt er populær; "I can do it better myself" av Porno. Helt grei skuring for deg som vil danse hjemme.

Smart fyller faktisk de to store kategoriene samlere for tiden, siden den andre CDen er delvis mikset sammen. Det første sporet består av låter fra CD1, og det andre er en Goa mix med meget kjente og bra låter. Dette sporet er nesten verdt CDen alene. I tillegg har de tilogmed lagt med samples, så du kan sette sammen låter selv. (Hvis du har sampler, da.)

Trust in Trance (2xCD)

Trust in Trance/Mega

"Trust in trance I+II" er som navnet tilsier en kombinasjon av to samlere fra det israelske plateselskapet Trust in Trance. Goa er i India, hvor det i løpet av den verste dopbølgen på 60- og 70-tallet samlet seg masse freakere, ofte musikere. De begynte å holde store arrangementer på strendene, hvor psykedelisk, repetetiv og transeskapende musikk ble spilt. I dag er Goa-bølgen definitivt global, og musikken lages over hele verden.

Denne CDen er med sine 18 spor en grei introduksjon i musikken, som er basert hovedsaklig på monotone synthriff i indiske skalaer som filtreres over tunge basstrommer og svært raske og piskende symbaler. Det er også problemet med mye av denne musikken, det blir for monotont og likt det andre. Her kan det muligens komme av at det er de samme fem israelerne som står bak alle låtene, men også generelt mener lider sjangeren av dette syndromet. For vordende Goa-musikere: Hold deg langt unna "LatelyBass"!

(Puls Furore 199522)

The Original

B 2 gether (CDM)

Ore/XL

Italiensk sak dette, og oppfølgeren til "I Luv U Baby", som jo hadde en viss suksess også her i Norge. Har de lykkes med å lage nok en radiohit? Nei. For kjedelig låt, rett og slett. En helt OK singel, men den har ikke det samme potensialet som forgjengeren.

Du vil nok høre singelversjonen på oppegående diskoteker og remiksene på noen houseklubber, men... nei.

(Puls Furore 199522)

DeDe

Party (CDM)

Columbia/Sony

En veldig pen svensk jente, som har blitt spilt en måneds tid nå med denne singelen. Litt G-funk aktig, litt lette soultakter og et meget fengende refreng burde nesten garantere en sommerhit. Bare synd vi skriver november. Hyggelig låt, men dårlig timing, Sony!

(Puls Furore 199522)

Dionne Farris

Passion (CDM)

Columbia/Sony

Denne gangen litt mer rockete og hvitt enn forrige singel, men allikevel en bra og hyggelig låt. Vi får også med liveversjoner av tittelsporet og "Blackbird" av Lennon/McCartney, som fungerer helt OK. Ikke noen enorm singel dette, du bør kanskje heller kjøpe albumet "Wild seed - wild flower" som gir et dypere inntrykk av denne talentfulle negressen.

(Puls Furore 199522)

Empirion

Jesus Christ (CDM)

Wanted/XL

Noen vil kanskje huske Empirion fra "Narcotic Influence" fra et par år siden, og de gjør nesten det samme nå som da; veldig monoton techno med atypiske, nesten industrielle trommelyder. Ikke særlig sjelfullt, inntil "New Religion" kommer inn som siste og tredje spor og redder singelen med sine hyggelige akkorder og sitt lave tempo. Men også den blir litt for støyende mot slutten. Forøvrig virker det som om XL er inne i en identitetskrise for tiden, og ikke vet helt hva de vil gi ut.

(Puls Furore 199522)

Groove Theory

Tell me (CDM)

Epic/Sony

En duo fra statene som gjør det bra på amerikanske listene for tiden, med god grunn. En besnærende enkel låt, og dessuten et særdeles hyggelig refreng gir meg lyst til å starte et eget utested hvor man kan spille litt lettere soul, som dette. De har også skjønt nytten av remikser, og her får vi hele seks forskjellige mikser i tillegg til albumversjonen. Charles Roane har dratt med seg Lord Jamar og Sadat X fra Brand Nubian på sin "6 Karat hip hop mix", som er den beste. Og han sampler "What I Am" av Edie Brickell & the New Bohemiams på en veldig bra måte.

(Puls Furore 199522)

Technohead

Headsex (CD)

Dataflow/Mokum

Dette albumet ble nylig avdøde Lee Newmans siste verk. Hun og hennes partner Michael Wells var en viktig brikke i å få den hardere technomusikken akseptert i England (som GTO, Technohead, John+Julie osv.), men gjorde større suksess i Be-Ne-Lux landene, hvor det bare finnes nynazister og snauskaller som liker å hoppe opp og ned til hjernedød gabber - det tror ihvertfall mange.

Albumet ledes an av singlene "I Want to be a Hippy" og "Headsex", som begge to er SKIKKELIG dårlige og intetsigende 170+ bpm gabber-trudelutter. Og resten av albumet er egentlig ikke noe særlig bedre. Noen få OK spor finnes, som "Accelerator #2" og "The Passion #1", men stort sett er dette slett ikke noe verdig ettermæle for Lee. Allikevel, hvil i fred.

(Puls Furore 199523)

Node

Node (CD)

Deviant/Volume

I dataterminologi er en node et tilknytningspunkt i et nettverk, internt eller eksternt, og denne "mini-supergruppen" består av de høyst begavede musikerne og teknikerne Dave Bessell, Gary Stout, Ed Buller og Flood. En del vil nok ha hørt om sistemann, noen få om nummer tre, mens nesten ingen kjenner til de to første. Men slapp av, dette er helt normalt og ingenting å uroe seg for.

Faktum er at svært mange vil ha hørt et eller annet produkt disse fire har vært med på å lage (f.eks U2 eller Eno), enten som teknikere, studiomusikere eller produsenter. Nå har de bestemt seg for å stjele litt rampelys selv, og i prosessen har de kommet opp med fem komposisjoner som lyder veldig improvisert, men også svært strukturert. Det kan minne litt om tidligere verker av tyske Tangerine Dream til tider, men om det kommer av at Node bruker et tyskt komposisjons-dataprogram (en sequencer som heter Cubase) eller om de fire rett og slett har latt seg inspirere som så mange andre vites ikke. Uansett finner man både en del forsiktige rytmer og synth-motiver på de fem sporene, men først og fremst følelser og atmosfære. Anbefales varmt, og hvis du har en liten synth-fetisjist i deg (som meg), må du ha den uansett.

(Puls Furore 199523)

Juno Reactor

Beyond the Infinite (CD)

Blue Room Released

Etter to høyst forskjellige album, returnerer det internasjonale prosjektet til sine trance-influenser. Juno Reactor består av seks samarbeidspartnere, hvorav både Nederland, Tyskland og England er representert. Det første albumet de kom med het

"Transmissions" (NovaMute), og satt tonen for en del Goa-trance. Deretter skiftet de selskap til Alex Patersons Inter, og ga ut "Luciana", som var et rent ambient-album uten en rytme i sikte. Fansen var forvirret, for å si det mildt.

Men nå har de altså satt opp sitt eget selskap, og med dette albumet er tilbake på det de gjør så bra; meget bra programmert trance med "etniske" (med andre ord alt annet enn vestlig 12-toners) skalaer. Kall det Goa om du absolutt må, men jeg synes denne musikken bare burde lyttes (og danses!) til, ikke beskrives og analyseres opp og ned. Noen av de beste sporene er "Magnetic", "Silver" og "Mars".

Interessant faktum 1: "Samurai" har vært gitt ut før som "Fire of Love" (Logic) med Durga McBroom fra Blue Pearl.

Interessant faktum 2: Blue Room er et underselskap av ærverdige B&W Loudspeakers! Rekk opp handa alle som vet hvilket merke Juno Reactor har på studiomonitorene sine...

(Puls Furore 199523)

Electronic Eye

The idea of justice (CD)

Beyond

Richard H. Kirk (ex-Cabaret Voltaire) er en virkelig luring, og gir ut skiver i øst og vest under forskjellige pseudonymer (f.eks Sandoz), men hvis du følger med er det ikke så vanskelig å få has på mannen. På dette albumet virker det som om han har prøvd og få med en million inflytelser på en gang, men siden han som tidligere nevnt er litt av en luring kunne han klart det uten problemer i søvne.

Så vi har altså fått et litt småfunky, av og til samplebasert, ganske ofte riff-preget og hele tiden syntetisk album å hygge oss med denne gangen. Bør selvsagt lyttes til før du liksom bare kjøper det, men er du Cabaret Voltaire fan og har likt det han har gjort i løpet av de siste årene, er det bare å dra frem VISA-kortet. Liksom.

(Puls Furore 199523)

Forbidden paradise 4: High as a kite (CD)

Guardian Angel

Nummer fire i denne serien viser seg å være et samlealbum med ganske myk, melodiøs og hyggelig trance. Av de mest kjente sporene kan nevnes Quenchs "Dreams" og Humates "3.1", og resten av albumet holder en jevn standard. De 17 sporene er mikset av en nederlender, DJ Tiesto, og etter å ha hørt denne er jeg egentlig litt nysgjerrig på hvordan de andre i serien er. Anbefales.

(Puls Furore 199523)

Organism 03 (CD)

Dossier

Denne CDen er sannelig min hatt litt mystisk. Ikke bare fordi det ikke står noe om hvem som har skrevet låtene, men også fordi den er lisensiert fra et ikke oppgitt kanadisk selskap. Dessuten er den virkelig nydelig, og da blir fraværet av informasjon enda mer irriterende.

Det virker som om man rett og slett har samlet inn teknologisk musikk og ikke brydd seg om sjangere eller tempo, så her finnes alt fra rolig ambient uten rytmer, trance i forholdsvis raskt tempo, ambient med hip-hop rytmer a la Scorns "Gyral" til litt mer mystiske housesaker som bare går og går. Og det beste er at alt virker som det har en sammenheng, og at ingen av sporene er direkte dårlige eller kjedelige. Denne bør du unne deg sånn på tampen av året. Hvis du kan finne den da!

(Puls Furore 199523)

Mental Overdrive

Plugged (CD)

Love OD Communications

Det har tatt Per Martinsen noen år å få samlet sammen sakene sine, men han lar oss slett ikke i stikken. Det er mange som har fulgt med og kjøpt remiksene (bl.a. Seigmen og Bel Canto), Illumination og ikke minst tolvtommerne på R&S, og jeg er sikker på at veldig få av disse faktisk ble skuffet når de fikk hendene sine på skiva.

For å være et technoalbum er det faktisk ganske mange låter, 11 i alt, og bare for å være kjip har Per tatt med tre bonusspor på CDen som ikke finnes på dobbel-LPen. Men høres egentlig det sannsynlig ut, når man tar med i betrakningen at Per er fra Tromsø, og dermed har nordnorsk lynne? Nei, hvorfor disse tre ikke finnes på vinyl er vel heller for å kunne få bedre lyd og stappe mer informasjon i rillene. Og det er jo hyggelig nok for DJer, som heller spiser vinyl enn CDer.

Albumet åpner med "Spoing", med flytende symfoniske akkorder over frenetiske trommer og aggressive synther. Deretter følger en (i forhold til R&S 12"en ihvertfall) litt for kort versjon av "Disto Disco", og så en låt som jeg synes ikke helt går noen

steder, "Piano". Men neste, "Higher", groover sinnssykt, enda den har meget sterile lyder.

Jeg skal ikke gå igjennom alle sporene, bare konstatere at Pers "debut"-skive er meget godt gjennomarbeidet, og den virker selvsikker uten å være pretensiøs. Når det er melodiøst er det virkelig pent, og når Per slipper løs alle 808 og 909ene sine er det vanskelig å ikke hoppe litt rundt. En bitteliten innsigelse allikevel: Det er litt gøy med forvrengning på alle trommene, men ikke så VELDIG gøy.

Ironisk er det at den sikkert kommer til å selge mer i utlandet enn i Norge. Men som så mange andre har funnet ut før; man blir ikke profet i eget land. (Bortsett fra Morten Harket, men jeg kan liksom ikke helt se for meg Per med bar overkropp på coveret... )

(Puls Furore 199523)

Illumination

Hope to God (CDM)

Internal

Nicholas Sillitoe og Per Martinsens andre singel sammen (?) ble endelig plukket opp av engelske Internal (som også har Orbital), hvor Nick har gitt ut ting tidligere som United Sound System (med Cisco Ferreira) og Enterprise. Den ble gitt ut på duoens selskap +47 for circa et halvt år siden, men kommer nå med to nye mikser, hvorav en av Geir Jenssen.

Personlig finner jeg "Concept #1" (som begynner veldig rolig, før den blir meget hektisk) interessant, men ikke så bra som "Biosphere", som altså Geir har melankolert ned til en SKIKKELIG dyster sak, selv til ham å være. Essensiell singel denne vinteren.

(Puls Furore 199523)

Silly Symphonies - The sound of Remy (CD)

Essential Dance Music

Personlig synes jeg det kommer ut altfor mange samle-CDer. Og særlig de som er Disc Jockey-mikset, det vil mikset sammen av en eller annen DJ med et stort navn, slik at man kan selge mange CDer til fans av DJen, ikke nødvendigvis musikken som er på platen. Det som lønner seg mest er selvsagt å få en kjent DJ til å mikse kjente plater, da tjener man straks inn det latterlig høye beløpet DJen krevde for å mikse sammen skivene.

Med den innstillingen har jeg lyttet til mange triste samleskiver de siste årene, og blitt skuffet gang på gang. Tilogmed "Psychotrance"-bidraget til Darren Emerson (på Moonshine) var langt fra bra nok.

Men denne samleren fra Nederland har for det første veldig bra låter, bl.a. fra Kamasutra ("Nightwalk"), Lil Louis ("French Kiss remix"), Humate ("Love Stimulation" remikset av Paul van Dyk), Sven van Hees ("Belly Dancer"), Underworld ("Born Slippy") og L.S.G. ("My Time is Yours"), for å nevne de mest kjente. Den nederlandske DJen Remy (som har eget plateselskap, selvsagt) viser seg i tillegg å være meget god til å mikse, med en fin evne til å gjøre avansert acid kompatibelt med hoppete house og tysk myk trance.

Et album som har stått lenge i CD-spilleren min og som passer til de fleste anledninger. Det eneste irriterende er at plateselskapet ikke har klart å oppføre originalt plateselskap eller årstall på noen av låtene.

(Puls Furore 199601)

B.T.

Ima (CD)

Music Now/Perfecto/Warner

Etter å ha overrasket mange med sine to singler ("Embracing the future" og "Loving you more") på Perfecto ifjor, kom et helt album av amerikanske Brian Tranceau. På CD-versjonen finner man en nesten 43 minutter lang miks av Sasha, som består av alle sporene på albumet, samt singelsporene, som IKKE foreligger som separate kutt. Vil du ha disse, er du nok pent nødt til å kjøpe singlene. Men det burde du jo allikevel.

For nye lyttere kan det nok virke som dette er en debut fra Brian, men han har gitt ut plater lenge på sitt eget selskap, Music Now. Musikkstilen hans er ganske lik Sashas (løp ut og kjøp "Qat Collection v2"!), og kan vel best beskrives som GRUNDIG.

Dvs. uhyre velprodusert og melodisk house med "oppkuttede" (gatede) synther, latterlig bra programmerte trommer og faktisk også en del piano og orgellyder, som rettferdiggjøres fordi Brian er en skolert pianist. Forskjellige perkussive lyder vaker i

lydbildet i det jeg skriver dette, og jeg kan med trygghet si at dette albumet slett ikke kan skade noen med litt musikalsk nysgjerrighet og nytenkning.

Det eneste som virkelig irriterer meg er at "Sasha's Voyage of Ima" er mikset fra VINYL! Når det skal gis ut på CD! Med dagens teknologi burde det ikke være noe problem og gjøre dette digitalt. Men kanskje jeg bare desperat prøver å lete etter feil,

siden dette albumet er så gjennomført bra?

(Puls Furore 199601)

Cyberspace level 4 (CD)

Cammo/Pitch Control

Bortsett fra å lide av et LATTERLIG navn, har ikke denne serien utmerket seg noe særlig før, spesielt fordi man plutselig kunne finne ostete (har DU noen bedre oversettelse på "cheesy", kanskje?) og kommersielle ting som Prodigy og slikt. Slikt drar jo kredibilitetsnivået langt ned, må vite.

Men her blir vi sannelig servert litt av en lunch! Respekterte selskaper som Platipus, Phantasm, Step 2 House, Harthouse og Industrial Strength dukker opp, med navn som The Art of Trance (remikset av Man with no Name), DJ Misjah og Eternal Basement.

Stikkordet er hovedsaklig Goa og litt acid, og har du vært ute på mer enn et par houseparties (kan ikke Språkrådet snart finne en bra oversettelse snart?) i løpet av de siste to eller tre månedene har du garantert hørt en god del av disse allerede.

De fleste er ganske bra, med unntak av Technoheads "Headsex" (se egen album-anmeldelse) og Lucky People Centers "Liquid fire", og som helhet kan albumet anbefales. Men du burde kjøpe deg dobbel-CDen "Return to the Source" (Pyramid/Volume) først.

(Puls Furore 199601)

Remotion: The Global Communication remix album (CD)

Dedicated

Engelske Tom Middleton og Mark Pritchard har lagd musikk sammen siden 1991, da de dannet det legendariske plateselskapet Evolution, som ga ut hovedsaklig deres eget materiale i årene som fulgte under bl.a. navnene Reload, E621, Rebus og... Global

Communication.

Senere skrev de kontrakt med Creation/Infonet og ga ut det elegante og høyst elektroniske albumet "A collection of short stories" under navnet Reload. Også på slutten av 1994 kom det brilliante ambientalbumet "76:14", da de knyttet seg til det

engelske indieselskapet Dedicated.

Tom og Mark har for lengst blitt genierklærte (ihvertfall av meg!), og har etterhvert lagd så mye musikk at det er blitt vanskelig å følge deres arbeid, selv for ihuga fans.

Derfor er det desto mer gledelig at de gir ut denne samle-CDen med remikser de har gjort under navnet Global Communication. Det er altså ikke deres egne låter (bortsett fra et spor av Reload), men andre artisters låter de har rekonstruert. Her finner en ganske nye ting, som deres versjon av Jon Andersons "Amoral", til to låter fra Chapterhouse-prosjektet "Pentamorous Metamorphosis" til deres nedchillede versjon av Nav Katzes "Wild horses".

Skulle du ha fått tak i disse remiksene selv, måtte du ha skaffet deg en tolvtommer, en CD-singel og to CDer! Og de to Chapterhouse-låtene hadde du aldri fått tak i, siden den originale utgivelsen var latterlig begrenset.

Musikken: Fra meget flytende (Chapterhouse, Nav Katze og Grid) til lett jazzete (Warp 69) til forsiktig breakbeat med tingelinglyder over (Reload). Alltid ambient, melodiøst, suggerende og med en enorm evne til å vekke følelser hos de aller fleste. Og ikke minst: mye bedre enn fattigmannssamleren "Theory of Evolution" som kom på Warp ifjor.

(Puls Furore 199601)

Underground London (2xCD)

Kickin

London har tydeligvis tatt seg opp igjen som Europas teknohovedstad nummer en. For denne samlingen fra Kickin (som jo nærmest spyr ut samle-CDer i samme tempo som Pete Namlooks konseptalbum) er bevis for at det går an å lage hard techno med melodi og samtidig beholde drivet. Blant artistene finner vi Mark Broom, Space DJ'z (= Bandulu), The Advent og Spira, som alle bidrar med bra ting.

Du bør ha sansen for litt teknologiske lyder (en "blipp" her og en "tvoing" der), siden du finner svært lite "organisk" house her, så og si.

Det er en dobbel-CD, og på CD 2 finner du de samme låtene som på CD 1, mikset av Dave Angel, som også bidrar med sitt Sound Enforcer-prosjekt. Det er jo et veldig bra konsept egentlig - hvis man på død og liv må gi ut miksede samlealbum - å la alle sporene ligge umikset på en CD og mikset på en annen! Slikt vil vi se mer av.

Konklusjonen må derfor bli at jeg kan uten problem anbefale denne CDen til de som liker den litt harde, sterile og ikke minst engelske teknoen. For de har sitt eget sound, disse regnværsmenneskene i London.

Morsomt og irrelevant sluttpoeng; Dave Angel ga ut to tolvtommere på Rising High under navnet Sound Enforcer. Låtskriver på prosjektet er "Van Da Glee"...

(Puls Furore 199601)

Total Eclipse

Delta aquarids (CD)

Blue Room Released

Etnica

The Juggeling Alchemists Under the Black Light (CD)

High Society

Electric Universe

One Love (CD)

Spirit Zone

Det synes å være greit å kalle denne type musikk "Goa" i disse dager, så jeg kan like godt bruke begrepet. Eller alternativt "psykedelisk transe".

Stefan Holweck og hans to kumpaner i Total Eclipse har god erfaring, Holweck bl.a. fra Juno Reactor, og har gjort en helt "korrekt" produksjon, i henhold til den allmenne oppfatning om hvordan slik musikk bør lyde. Så hvor er sjelen? Jeg hører tegn til originalitet, lekelyst og nytenkning i "Age of Reason", "Ms Frankenstein" og delvis også "Delta 9", men generelt brukes de samme grepene hele tiden. Litt for monotont,

litt for mye av de samme lydene og alt for lite interessant og høre aktivt på i 74 minutter og 48 sekunder. (Hvis du sjekket lengden på din egen CD nå, er du uhelbredelig NERD!)

Etnica er fra Italia og gir ut musikk på flere selskaper, bl.a. er de aktuelle med en ny tolvtommer på Blue Room. Musikken deres er egentlig ikke så veldig forskjellig fra

Total Eclipse, men det er allikevel håret mer interessant, siden de har et mer variert lydbilde og dermed makter og holde interessen lenger. Men ikke så veldig mye lenger.

Etter å ha hørt gjennom to av de mest hypede albumene innen Goa-verdenen, er det dessverre en skuffelse å høre gjennom Electric Universes album. Her finnes ni spor, hvorav de siste to var interessante, "Visiting Venus" og "Nexus". Og det er fordi de

er i et ganske rolig tempo og inneholder noen fantastisk vakre kaskader av lyd, slik at det nesten blir ambient (særlig i forhold til de foregående syv frenetiske Goa-øktene).

Spørsmålet blir derfor hvorfor de ikke lager mer a la "Nexus", når de tydelig har evne for det?

(Puls Furore 199601)

Essential Elements 6 (CD)

Essential Dance Music

Av og til er det befriende og høre samle-CDer med spor som er valgt ut rett og slett fordi de er steinbra. (Kontra alle utgivelser fra Eva, K-Tel, Arcade etc.) Så her har altså noen glupe nederlendere plukket ut 16 housespor med varme, idealisme og livsenergi og mikset det sammen. Vi finner få store navn blant artistene; Model 500, Kenlou, Secret Cinema og Trancesetters gir lyd fra seg, men de inngår som en del av den store helheten som gir deg lyst å danse. Bare så synd man kan ikke stappe mer enn 77 minutter inn på en CD. Og enda mer synd jeg ikke ikke har de foregående fem.

(Puls Furore 199601)

The Infinity Project

Mystical Experiences (CD)

Blue Room Releases

Du som er i besittelse av samlealbumet "Return to the source" vil allerede ha hørt noe lignende dette. Men ikke helt. Faktisk har jeg aldri hørt noe helt som dette før. Det kan være introduksjonen til en Goa-låt - men det kommer aldri noen virkelige trommer å snakke om, det kan være ambient - men det er altfor mye som skjer i lydbildet. Faktisk må jeg bare sitere fra omslaget: "Underground ambient", "Ultra cool-out zone", "Close your eyes, disappear, merge".

Graham Wood er ansvarlig for dette mesterverket, med Raja Ram på fløyter og Simon Posford som hjelper på de første fem sporene. Den eneste reelle sammenligningen jeg kan gi er som da jeg hørte The Orbs "Adventures Beyond the Ultraworld" for første gang: Nytenkende, unikt og krevende føde for hjernen. Dette gjennomført rolige mesterverket må du ha.

(Puls Furore 199601)

Grid

Diablo (CDM)

deconstruction/BMG

De fleste har et forhold til Grid gjennom deres banjolandeplage ifjor sommer, "Swamp Thing". Men Grid har gitt veldig mye bra musikk helt siden 1990, og "Electric Head", som jeg tror var deres første album. Og deres siste album "Evolver" (hvis en ser bort

ifra samlealbumet "Music for Dancing", som nettopp kom) var et fint stykke elektronisk musikk, med noen meget bra rolige spor i tillegg. Ikke helt Leftfield, men heller ikke langt ifra.

Så hvorfor har de gått tilbake til meksikansk ørkengitar på denne singelen? Nokså kompetent dansemusikk med altså en forrykende gitar er riktignok ikke til å kimse av, men dog melker de en ku som egentlig var tom. Heldigvis reddes singelen delvis av de siste tre remiksene, hvorav Secret Knowledges (Kris Needs) miks er klart best. Masse meksikansk sexy kvinneprat om "Diablo" over energiske houserytmer med episke akkorder er lett å danse til!

(Puls Furore 199601)

M People

Itchycoo Park (CDM)

deconstruction/BMG

For en gangs skyld er presseskrivet korrekt: "God låt, heftige rytmer og fengende melodi". Og ta i tillegg med miksene av David Morales (klassisk pianobasert house med Heather Smalls vokal intakt pluss en instrumental versjon med fløyte) og Hed Boys (energisk house med deler av vokalen og helt nye akkorder). Ikke helt ny, men definitivt verdt å skaffe seg for M People-fans.

(Puls Furore 199601)

Schematix

Contradictions EP (CDM) + Discrepancies EP (CDM)

Deviant/Volume

Jeg vet ikke helt hvor nære hverandre disse sluppet (i tid altså), men jeg kan jo ta begge med det samme. Phil Holmberg står bak begge to, men får produsent- og mikshjelp av R. Simeon Bowring, bedre kjent som Pentatonik, på den første EPen. Passe intelligent og steril dansemusikk, som høres mer ut som et forsøk på å gjøre alt riktig enn å legge ned litt sjel i selve musikken.

På EP nummer to derimot, finner vi godbitene. Her snakker vi om litt mer fyldig materiale med nesten Orbitalsk kvalitet over seg, særlig i trommeprogrammeringen. Meget spennende akkorder og melodier med sterile breakbeats over. Vi kan nok vente oss mer bra fra Holmberg.

(Puls Furore 199601)

Information

Artifact 1-3 (12")

Mind Over MIDI

Elektrical aktivity EP 2 (12")

Implosion

The vivid mind EP (12")

Beatservice Records

Min ex-kollega Vidar Hanssen slår til, og dropper tre EPer nesten samtidig. Og det er slett ikke bare nordlendinger heller som får gi ut!

Information består av Per Henrik Svalastog (ambient-DJen E-C-T) og Jørgen Knudsen, og deres EP er definitivt den roligste av de tre. Ved første lytt kjedet jeg meg egentlig, men ved gjentatt lytting ble den mye bedre. Vi snakker altså om en ambient 12" med lange partier og lyder som går igjen på forskjellige måter. Ganske annerledes enn en del annen norsk tekno, og definitivt ingen sløsing av vinyl.

Mind Over MIDI gir oss avanserte sequencermønstre, filtrerte synther og sære skalaer med overtoner og melodier som kan gi deg litt gåsehud, hvis du er av den typen. Definitivt den beste av de tre.

Beskjedne Arne Kaupang ynder tydeligvis å kalle seg Implosion, og hans "Vivid Mind EP" er mer tradisjonell tekno/acid-/hardtrance. Ikke akkurat den største oppfinnelsen siden hjulet, men helt akseptabelt og veldig fengende. Bare ikke så veldig originalt, men 2,75 ut av tre EPer i et slipp er ikke dårlig, Vidar.

(Puls Furore 199601)

The Ragga Twins

Money (CDM)

Positiva

Produsert av Us3s Mel Simpson og Geoff Wilkinson, som gjør det til en blanding av reggae, jazz og hip hop. Fengende refreng med et morsomt brass-sample og generelt dansevennlig komp kan gjøre dette til en hit, til og med i Norge.

(Puls Furore 199601)

Samleanmeldelser 12"ere:

Mouse on Mars - "Saturday Night Worldcup Fieber" (12") (Too Pure)
Skikkelig RAR sak. Litt house, litt ambient... Anbefales de litt eventyrlystne. (Språkrådet ville sikkert godtatt "adventurøse".)

Dub War - Nations/Pain (jungle mixes) (12") (Earache)
Ganske nær tradisjonell jungle. Aphrodite leverer de beste remiksvarene på side A.

VA - Yoshi Toshi artists (12") (Tribal UK/VoW)
Fallout Shelter - What do you want (12") (Tribal UK/VoW)
Meget kompetent og ikke bare stupid amerikansk house.

Mode 4 - EP (Soma)
Chaser - Slides of Iron (Soma)
Envoy - Heart of the soul EP (Soma)
Alle litt sære, må jeg si. Og desto mer (ihvertfall for meg) interessante. Litt house, litt ambient, litt funk... ikke lette å kategorisere (heldigvis!).

(Puls Furore 199602)

DJ Marco Bailey

Planet Goa (CD)

Dance Opera/Antler Subway

Etter min skittkasting forrige uke om Goa hadde det vært hyggelig å kunne skrive noe positivt om en utgivelse innen sjangeren - særlig når skiva HETER Goa. Men hva er dette? En dårlig kloning Lazerdance og Jean-Michel Jarre? Hovedsaklig framstår albumet som en blanding av kjedelige og dårlige Casiolyder, forutsigbare akkorder, simple melodier og fremfor alt MANGEL PÅ IDEER. OK å ha i bakgrunnen, men med en gang du begynner å høre etter, får du lyst til å skru av. Sorry Marco, men du er nok bedre som DJ.

(Puls Furore 199602)

Dubnology - Journeys Into Outer Bass (2xCD)

Middle Earth/Jungle Records

Dette dobbeltalbumet er et særdeles vellykket forsøk på å vise dub'ens innrykk inn i 90-årene, og hvordan utviklingen har foregått. Artister som Dread Zone, Zion Train, System 7, Astralasia, Renegade Soundwave, Timeshard, Eat Static, Meat Beat Manifesto, Trans-Global Underground, Banco de Gaia, Loop Guru og Underworld er med, og alle har sin rolle. Et fremragende album som viser hvilken rolle dub'en har akkurat nå. Særlig i England hvor nesten alle sporene er hentet fra. Anbefales sterkt, særlig hvis du har hatt for vane å høre på høre på Massive Attack/Tricky osv, og er litt nysgjerrig på hvor røttene deres kommer fra. Eller tilogmed Lee Perry, King Tubby og Mad Professor.

(Puls Furore 199602)

European (CD)

MFS

Etter MFS-turneens besøk på Pure i midten av desember, er det en glede å få nevnte CD i hånden. Desto mer gledelig er det å kunne skrive positivt om den, faktisk meget positivt! Artister fra MFS som forekommer er bl.a. Jay Ray, Marco Zaffarano, Mystic Force, Effective Force, VOOV, Mijk van Dijk og selvsagt Paul van Dyk.

Man skulle tro etter MFS' kollaps for en stund siden at de ikke ville kunne reise seg igjen, men deres senere utgivelser har vært ypperlig trance med et kanskje ikke internasjonalt, men ihvertfall EUROPEISK uttrykk. Og denne samleren, som skal være en hyllest til det samlede europeiske teknobildet, fungerer helt perfekt. Både som dansemusikk (både hjemme og på et party) og lyttemusikk. Og jeg glemte det nesten helt: musikken er hovedsaklig utsøkt programmert trance med få dårlige spor. Bør sjekkes ut.

(Puls Furore 199602)

Lord Bård

Det Tomme Rom Tenker (CD)

Foot Meets Head/Voices of Wonder

Jeg så aldri performance-forestillingen på Black Box, men utifra "musikken-fra-filmen" kan det ha vært interessant. Musikken som ble brukt i forestillingen ligger som spor 3 til 7, og er det mest sære og innadvendte jeg har hørt i Norge på en god stund. Det er nok ikke ment å være ambient, men deprimerende musikk er det allikevel. Og det er jo bra at noen lager slik musikk her i landet også! (Bortsett fra Geir Jenssen, da.)

Fotnote: I den ellers seriøse blekka "Holographic" anmeldte Lord Bård CDen sin SELV! Hva skjedde med den journalistisk integriteten?

(Puls Furore 199602)

Harthouse Compilation Chapter 7: 1.327 Tage (CD)

Harthouse/Warner

Det tyske selskapet Harthouse har gjennom tidene fått kritikk for å lyde for tyskt (!), for flatt, for kjedelig, for lite dynamisk osv., som sikkert kan stemme. Poenget er at iblant mylderet av tolvtommere som de jevnlig slipper (jeg tror de oppe i 80 nå) finnes det noen virkelige gullkorn, og det er de som pleier å tas med i denne serien.

Denne gangen får vi Sven Vath og Stevie B-Zets Astral Pilot prosjekt, og originalversjonen av "Electro Acupuncture", baksiden på Synesthasias "Stress", nemlig "Cumulus", som er et nydelig stykke hard trance. Vi finner Der Dritte Raums "Brenner", som jeg mener å huske er å finne på det hans perfekt album som kom ifjor, "Mental Modulator". Her er også et spor fra Assigns tolvtommer "31 Years", en smakebit fra Jiri Ceivers siste album (som snart vil bli anmeldt) og en meget god Ionizer-remiks av danske Koxbox' "Point of No Return"..

Kort sagt nok et stykke eksellent håndverk fra en gjeng tyskere som stort sett ikke bryr seg om hva kritikere mener om utgivelsene deres. De har nok fans allikevel.

(Puls Furore 199603)

Namlook

Atom (CD)

Fax +49/69450464

Peter Kuhlmanns siste verk er igjen en hyllest til hans far, som døde ifjor. Tittelen "Atom" henspiller på tankemåten bak albumet ("Audio Translation of Molecules".) Alle lydene er "tatt i fra hverandre", ifølge presseskrivet, på samme måte som man splitter atomer, og dermed satt sammen igjen på helt andre måter. Hm.

Mulig, men resultatet er stort sett ikke overveldende. Det er seks ganske så minimale spor, og stort sett domineres disse av små perkussive (og av og til også melodiøse) lyder som filtreres, legges effekt på, kuttes opp, you name it. Det er egentlig ingen

melodier å snakke om, så det vil nok være en del som avskrekkes av dette. På "Subharmonic Atoms" synes vi å høre klare referanser til tidlig Kraftwerk og Tangerine Dream, "Sadness Atoms" er et nydelig stykke ambient i noe av den samme stilen som "Seasons Greetings: Summer" mens de fire andre sporene stort sett høres ut

som den mest folkelige måten man snakker om tekno på: plink-plonk (men altså ikke noe dunke-dunk).

Anbefales, men du bør ha litt Fax innabords for å forstå alt som foregår.

(Puls Furore 199603)

As One

Celestial Soul (CD)

New Electronica/Beechwood

Kirk Degiorgio kommer med sitt første album etter remiksskiva "Reflections on Reflections" (som var basert på "Reflections"), og har endelig fått norsk distribusjon gjennom de klarsynte menneskene på Amigo. Det kan høres ut som han bruker de samme synthlydene som forrige gang, men hovedsaken er hva han får ut av dem, spør du meg.

Endel ynder å kalle denne sjangeren for IDM, altså intelligent danse musikk (kontra SDM?), og noe av dette kan minne om de mindre sære og mindre harde tingene til f.eks Black Dog, Aphex Twin, Richard H. Kirk og til og med Russell Gabriel. Altså bra melodier og et litt sterilt lydbilde, med ikke så stor vekt på produksjonen, men snarere de musikalske og rytmiske elementene. Alt er selvsagt instrumentalt.

Definitivt intelligent, men kanskje ikke så mye dansepreget, unntatt et eller to spor. Og ihvertfall ikke nok 4/4-basstromme til å flytte rumper hos det noget blaserte Oslopublikummet... Kort sagt, jeg liker denne skiva meget godt. Hei Amigo, send meg de to forrige, a'? Værsåsnill?

(Puls Furore 199603)

Jonny L

This time (CDM)

XL-Recordings/MD

Etter litt venting kommer den endelig også ut i Norge, denne litt lavmælte EPen fra denne virkelig talentfulle briten. På vinylen finnes to mikser av Carl Craig, på CD-singelen kun én (altså miks nummer to). Det er klart, Jonny kan sin jungle og sine samplere, og brorparten av de seks sporene han har gjort selv (ett med Roni Size) er helt OK, av og til meget bra. Men hvordan kan han - som var så GENIAL i sin popacid - gå helt over til jungle og legge sine røtter helt bak seg? Forøvrig er Carl Craig-miksen skremmende likt det han har gjort de siste to årene. En fin EP denne, men jeg skulle ønske noen fikk Jonny inn på sine gamle spor igjen. (Regressiv terapiteknikker, kanskje?)

(Puls Furore 199603)

Cher

Walking in Memphis (remixes) (CDM)

WEA UK/Warner

En i utgangspunktet helt forferdelig coverversjon av Marc Cohns glimrende låt blir heldigvis remikset og rekonstruert av diverse engelskmenn. Shut Up & Dance er mest kommersielle og overbeviser ikke og Rated P.G. er litt for eurodance-inspirert. Så derfor er det hyggelig og melde at Baby Doc-miksen er meget god, og selv pipe-vokalen til Cher passer inn i hardhouse-formatet til den lille doktoren. Skal du kjøpe denne låten må du passe på å få med deg denne remiks-singelen, IKKE den vanlige utgaven.

(Puls Furore 199603)

Tito Puento Jr.

Everybody Salsa (CDM)

Hot Productions/Pitch Control

Det er bevist for lenge siden; House og salsa hører helt klart sammen. Så langt mine (altfor begrensede) kunnskaper rekker har jeg forstått at Tito Sr. er en legende innen latinamerikansk musikk, og at Jr. er sønnen hans. På denne lisensierte singelen deltar også kona til Louis Vega (eller var det Kenny Gonzales?), India, Cali Aleman og Tito Sr. Det er altså salsainspirert myk house det dreier seg om, og det er fryktelig mange mikser her, hele 13 versjoner kan du velge mellom. (Yoshito Maeda, Frankie Bones og James Christian er de eneste remikserne jeg gjenkjenner.) Singelen er faktisk over 77 minutter lang! Mer enn godkjent. "Everybody Salsa!!!"

(Puls Furore 199603)

Billie Ray Martin

Imitation of life (CDM)

Magnet/East West/Warner

Denne andre singelen fra albumet "Deadline For My Memories" er ikke så bra som "Your Loving Arms", men det er jo en nesten umulig oppgave. Selv om Brian Transeau har produsert er ikke originalen så fantastisk, så det er bra de har fått David Morales og Brothers in Rhythm til å gjøre miksene.

Sistnevnte brødre (vel..ikke egentlig) gjør en helt fantastisk og episk 13-minutters miks som burde få den mest blaserte klubbgåer (les: "raver") til å smile bredt. Og Morales leverer som alltid sakene sine. Bare synd at du må høre låta tre-fire ganger før refrenget virkelig fester seg, kontra "Your Loving Arms" hvor du var hektet fra første stund. Men når du først er fanget i nettet...

(Puls Furore 199603)

A.D.A.M. featuring Amy

Memories and dreams (CDM)

Dig it/WEA UK/Warner

Denne alt for simple dancesingelen fortjener ikke den alminnelige Puls-lesers oppmerksomhet. Du er et travelt menneske: Glem at du noensinne leste dette. Tenk ikke noe mer på det.

(Puls Furore 199603)

Front 242

Mut@age Mix@age (CD)

RRE/Play It Again Sam

Det har vært en stund siden vi ble servert noe fra denne EBM-gruppen, og noen fans vil vel kanskje bli litt skuffet når de finner ut at dette er en remiksplate. The Orb, Underworld, The Prodigy og Rico Conning (samarbeidspartner av William Orbit) har forsynt seg, og har kommet opp med tildels totalt forskjellige versjoner av originalene. En del av dette har kommet ut før, men da på obskure tolvtommere som har vært vanskelig å skaffe. (Bortsett fra "Religion"/"Crapage".)

Underworld har gjort to mikser av "Happiness", en underskjønn dubmiks og en dansemiks (hvor sistnevnte egentlig bare er en raskere og mer energisk versjon av dubmiksen), Liam Howlett kommer opp med to ganske forskjellige tolkninger av "Religion", en fantastisk gabberlignende og AGGRESSIV miks og en mer episk sak ("Trance U Down mix").

The Orb har gjort hele tre mikser, to av "Rhythm of Time" og en av "Crapage". Sistnevnte er virkelig sær Orb-stil, mens de to førstnevnte er mer tilgjengelig for mannen i gata, så og si. Alle tre er meget flytende og ambient. (Som en liten kuriositet kan jeg nevne at et sample av Kitaros "The Silk Road" kommer inn i de siste femten sekundene av den første miksen av "Rhythm of Time".)

Front 242 har gjort tre remikser selv, "Mixed by Fear", "Junkdrome" og "Dancesoundtrackmusic", men jeg kan ikke huske å ha hørt originalene til disse, så jeg kan ikke sammenligne. Men de er helt OK i mine ører.

Dessverre er alle sporene mikset (dårlig) sammen, men det er vel også den eneste reservasjonen jeg har ovenfor denne samleren. Noe for både fans av Front 242 og alle remikserne.

(Puls Furore 199604)

Baby D

Deliverance (CD)

Production House/Systematic/London

Jeg må ta selvkritikk for min bastante påstand et par nummer siden om at Baby D er en mann, noe hun slettes ikke er. Men hun er bare en liten del av dette kollektivet, som også teller Dice, Nino og Claudio, alle kjente navn fra Production House-selskapet. Hun synger, javel, men alle de andre lager selve musikken. Mange kommer til å si at dette er melodisk og soft... .jungle, noe det overhodet ikke er. Det er BREAKBEAT! Production House har aldri profilert seg som noe jungleselskap, de har helt siden Feedbacks debut i 1987 levert de varene de lager best, altså breakbeat.

På dette albumet vil du finne (originalene av) radiohittene "So Pure", "I Need Your Loving" og selvsagt "Let Me Be Your Fantasy". Men det er også fullt av annen og like bra musikk, hvis du spør meg. F.eks "Destiny", "Casanova", "Daydreaming", "Euphoria" er kjente og kjære klassikere for oss Baby D-fans, og burde også appellere til deres nyvunne fjortispublikum.

Så. Nå kan du altså få tak i denne CDen nærmest på en hvilken som helst bensinstasjon, og det synes jeg du burde. Det er ikke så ofte det kommer et helt album fylt av melodiøs BREAKBEAT med gode melodier som du kan nynne på vei til jobben om morgenen.

(Puls Furore 199604)

The Chicago Allstars: Radikal Fear (2xCD)

Radikal Fear/Play it Again Sam

Jippi! Et helt dobbelt samlealbum fylt av house fra Chicago! Selskapet med mest kredibilitet i byen, Radikal Fear, har samlet spor av Felix da Housecat, K Hand, Armando, Johnny Fiasco, Roy Davis Jr. og DJ Sneak, og fått Armando til å lage en miks av spor som ikke er på den første CDen.

For deg som ikke er kjent med house fra Chicago: Dyp, funky, sexy, repetetiv, ofte melodiøs house med sterke swingbeat-tendenser.

Jeg skal ikke ramse opp låtene, siden de fleste er nokså ukjente (med unntak av Farley/Heller-miksen av Armandos "Radikal Bitch"), men bare konstatere at dette er et prakteksempel på house fra Chicago, og en dobbel-CD det er vel verdt å skaffe seg. (Så du kan vrikke på rumpa hjemme i din egen stue med din kjære før dere ser på "Reisesjekken".)

(Puls Furore 199604)

Gary D. presents D.Trance (3xCD)

Pias Germany/Rough Trade

Nei, nei, nei. Dette er en de mest HARRY CDene jeg har hørt på lenge. Denne trippel-CDen er fullstappet med simple ompa-ompa rytmer, tretoners-melodier og veldig tysk hard-trance, av og til nærmere Marusha enn Westbam, men hovedsaklig i et "wanna-be-gabba" 160 BPM-kjør. På CD 3 beærer Gary D. (som jeg dessverre ikke aner noe om) oss med en megamiks som man bare håper skal ta slutt, men som varer i 63 ulidelige minutter.

En herværende tysk diktator er tilbake, og han er reinkarnert som LATTERLIG tysk tekno for stupide E-hoder.

(Puls Furore 199604)

Volume 15 (2xCD)

Volume

Plutselig, under banneret "Technology Alert!", har Volume-serien fått litt teknologisk kjøtt på beinet igjen, selv om her er rock også. Denne gangen er det også inkludert en CD-ROM del ("It") på dobbel-CDen, og her har de ultrarespekterte Think Electric fått

boltre seg. Man skulle kanskje tro at siden de har "Trance Europe Express"- og "Trance Atlantic"-seriene ville de holde teknoelementet til disse, men til (antar jeg) stor fortvilelse hos diverse rockere er ikke dette tilfelle, siden de planlegger flere CD-ROMer og ergo mer tekno i "Volume"-serien.

Musikken er kun britisk, og blant artistene finner vi Rhythmicon (John Came og Nick Cope), Solid, Cocteau Twins, The Shamen (remikset av amerikanske Tranquility Bass), Alabama 3, Ultramarine, New Order (remikset hinsides gjenkjennelighet av The

Advent), Scheer (nytt 4AD-band), Mick Harvey og State of Grace (som faktisk har hatt mer suksess i USA enn i England, merkelig nok).

Rhythmicon bruker avdøde Leon Thérémins instrument med akustiske gitarer og generell elektronisk støy i bakgrunnen, og du føler deg med en gang hensatt til en eller annen Ed Wood-film. Life's Addiction kjører på med en lett pompøs og Bjørk-lignende

strengeseksjon og cabar‚tarrangement med Alisonshines Sarah Brightman-aktige vokal over det hele. Solid kan godt kalles "trip-hop" i mangel av både plass og ord, Cocteau Twins har ikke akkurat forandret seg de siste årene, med Elisabeth Frasers alveaktige vokal over typisk britisk melodiøs gitarrock.

Et cetera, et cetera. Akkurat som alle de andre Volume-CDene er det noen bra og kjedelige spor her, men de fleste utmerker seg akkurat ikke, selv om det er litt friskere lyd over alle sporene enn før. (Mer teknologi, kanskje?)

Så hva er best? Mine favoritter er New Orders harde Advent-remiks og Tranquility Bass-remiksen av The Shamen. Resten er egentlig nokså anonymt. Kjøp heller "Trance Europe Express 4". (Volume får tak i spenna dine allikevel.)

(Puls Furore 199605)

Transwave

Hypnorhythm EP (CD)

Step 2 House

Meget bra produsert trance fra Frankrike, virker det som, selv om det jo ikke betyr noe i denne teknologiens tidsalder. Du kan vel egentlig velge selv om det er en hel CD eller en EP, like fullt er det åtte spor på den, og jeg vil ikke gå så langt som å kalle dette Goa, selv om det finnes helt klare referanser til det her. Meget bra produksjon, med veldig gode (om ikke veldig originale) lyder og ikke de helt stereotype oppbygningene som man vanligvis kan finne innen sjangeren. Og fremfor alt dansbart til tusen.

(Puls Furore 199605)

Denz da Denz (CD)

Basic Beat Recordings

Så har jeg altså blitt tildelt en Compact Disc som jeg altså skal mene noe om. Nuvel. Det er altså en såkalt "samle"-CD jeg har foran meg, full av bråkete musikk, sikkert lagd av utlendinger alt sammen. Jeg setter den motvillig i min lille radio, og merker at musikken aldri helt stopper opp, at den er "mixet", som disse musikkmenneskene kaller det.

Og jeg merker at jeg får en uimotståelig trang til å flytte litt på meg. Jeg reiser meg fra mitt skrivebord og begynner å bevege meg rundt i mitt værelse mens Blacknuss Allstars, Bomb the Bass, Detrimental (eller Fun-Da-Mental, om De nøder), The Sandals, Leena Conquest, Cujo, Shut Up and Dance og en rekke andre musikanter jeg slett ikke gjenkjenner navnet på lyder fra min lille radio.

Rytmen er tung og lett om hverandre, disse unge menneskene snakker fort og uforståelig, men det gjør ikke noe, for de snakker i takt. Jeg kaster meg viltert omkring mens jeg knuser en tekopp, men tenker ikke over det. På noe av musikken er det ingen som synger eller snakker, og da er rytmen enda høyere. Og plutselig - idet jeg finner ut at jeg faktisk har trippet omkring i en time og et kvarter, uten at musikken noensinne har stanset - er det over.

Og jeg bestemmer meg for å beholde denne, men kanskje gjemme den bak min Arne Norheim-samling, så ikke mine venner ser den.

(Puls Furore 199605)

Afterlife

Afterlife (CD)

Ripe Recordings

Uff, denne har jeg nok blitt glemt i en eller annen bunke. (Myten om teite musikkanmeldere lever fortsatt.) Med andre ord, den er ikke ny, men skitt au, du kan fortsatt få tak i den.

Afterlife er et langt ifra engelsk prosjekt, selv om produsentene kommer fra Birmingham (tror jeg), siden de bruker en rekke "etniske" samplinger og instrumenter i sin musikk. Befridd fra standard engelsk popvokal kommer anglenderne opp med en del spennende afrikanske (antar jeg) løsninger, og en del ikke fullt så spennende. Men i det store og det hele et godt album. Som en referanse kan jeg nevne at min mor, som vanligvis hører på Zamfir og Mood Pipes? likte det godt.

I det hele tatt alt det Deep Forest burde ha vært, men der Deep Forest DREIT SEG UT på sin andre skive og laget patetisk popmusikk, har Afterlife gjort alt riktig på sin første. For bare håpe de klarer å holde på kredibiliteten når all verdens plateselskap spør dem om remikser.

(Puls Furore 199605)

Ultraboogie

Tell Me (CDM)

Ore

Ore er et underselskap av XL-Recordings, og gir for det meste ut garage. Så også her, med en meget sterk låt. Jeg antar det er amerikansk, det høres ihvertfall slik ut. Beste mikser: "Lenny's Ultra House mix" av Lenny Bertoldo, som også har gjort radio miksen. En særdeles hyggelig låt, med bra og varierte mikser og et kjempebra refreng. Garage til folket!

(Puls Furore 199605)

Definition of Sound

Pass the Vibes (CDM)

Mercury

Definition of Sound er fra Kanada, så vidt jeg husker, og ga ut sin debutsingel "Now is Tomorrow" med tilhørende album. for en tre-fire år siden. Denne singelen er en rolig folkrap-låt med et greit refreng i den litt rølpete INXS-sjangeren. Miksene er av Roger S. og Todd Terry, og er ikke det beste de har gjort, men de er helt greie til sitt bruk.

(Puls Furore 199605)

Snap! featuring Rukmani

Rame (CDM)

Logic

Jeg begynner å tro at Benito Benites og John Garrett III har mistet grepet, og famler vilt for å gjenvinne sin tidligere status soum popkonger. Låta er en blanding av instrumental DJ Bobo og "etnisk", om jeg får lov, kvinnevokal. Tradisjonen tro har de enda en ny vokalist (jeg har ikke sett videoen ennå, men hun er sikkert pen).

Men det er altså allikevel altfor dårlig fra disse herrene, som har gitt oss låter som "The Power" og "Do You See the Light?". En formildende omstendighet, selv om det ikke er Snap!s verk: Resistance D-miksen er ganske OK, en blanding av litt Wild Pitch house og typisk tysk trance.

(Puls Furore 199605)

Unpaved Roads 3 (CD)

Nutrition

Etterhvert begynner det å bli ganske mange miksede samlinger ute på markedet, og her får vi nok engang en 50% housete, 50% trancete samler fra nederlandske Nutrition, som også gir oss den ypperlige "Essential Elements"-serien. Den er helt streit mikset av

noen nederlendere ved navn Vriends og Steinski.

Vent litt, Steinski? Den samme som pionererte "kutteopp-teknikken", som Coldcut bygget videre på? Vel vel. Vi finner ihvertfall kjente spor som "Amphetamine" av Thomas Heckman, Steve Bugs "1300", System 7s "Alphawave" (grandiøst remikset av Plastikman) og Ramps "Stomp" (i en "Bushcutter mix"), samt en del jeg aldri har hørt om før, delvis fordi det originale plateselskapet ikke er oppført, så man kan ikke vite hvor det kommer fra.

Alt i alt en helt grei innføring i begrepet progressiv house, men ikke noe jeg ville gitt lillefingeren min for.

(Puls Furore 199606)

The Gathering (CD)

M-Track

Også denne samlingen er mikset sammen, av DJ Lucas. Jeg har aldri hørt om han før, men etter musikken å dømme er han veldig god på det etterhvert så slitte begrepet psykedelisk trance. Her får vi spor fra kredibilitets-selskapene og -artistene Lucky People Center/Beverage (svenskt underselskap av Stakka Bos Stockholm Records), Prana/Matsuri, Koxbox/Harthouse, Vector og Ascendence/Planet Rhythm, Moog/Step 2 House samt et spor som skaperne av samlingen selv har "mekka".

Litt Goa, men mest hard og psykedelisk trance. Kan anbefales de som har snust litt på sjangeren, og er nysgjerrige for mer. Og miksingen er meget bra. Hvis du ikke kjenner til låtene fra før av, er det vanskelig å høre overgangene.

(Puls Furore 199606)

Spirit of Goa Trance (CD)

Transpact Productions

NÅ begynner jeg å kanskje bli litt lei av denne type samlinger, eller kanskje det er selve musikken jeg ikke lenger kicker på. Ja, det er dyktig utført og musikken er umiskjennelig trance i stilen "Goa", iogmed "world music"-skalaene, de repetetive synthlinjene, den sterile produksjonen.

Ja, Transpact er et selskap som har gitt ut uhorvelige mengder med denne typen musikk og har dermed peiling på hvordan det skal lyde. Men også: Ja, det er for mange gjennomsnittlige Goa-samlere på markedet. Ja, det høres altfor likt og sjelløst ut, alt sammen. Og nei, jeg ville ikke kjøpt denne med mindre jeg elsket musikken dypt og inderlig.

(Puls Furore 199606)

LFO

Advance (CD)

Warp

Det har gått omtrent fem år siden LFO kom med sitt debutalbum "Frequencies" i 1991, og redefinerte hvordan "blipp"-tekno skulle lyde. Guttene har siden det gjort noen remikser og en EP på Warp ("Tied Up"), samt en del soloarbeid fra Mark Bell, men de har altså latt forventningene nå uante høyder før de endelig slapp dette oransje albumet.

Musikken er i høyeste grad variert. De som ventet mer av det forvrengte og støyfulle lydbildet som "Tied Up" lovet har blitt skuffet, og istedet får vi høre en ny type LFO, mer melodiøse, men samtidig mer frenetisk perkussive enn noen gang. Hvis man

skal sammenligne med noe, kan man dra frem lekekameratene Autechre (på samme selskap), og si at LFO nå lager mer lyttevennlig musikk enn før, selv om det finnes mange dansevennlige spor her også.

Altså: Det geniale denne gang ligger i de sære melodiene, det høyst dynamiske lydbildet, den energiske trommedelen og selvsagt overraskelseselementet, særlig når du hører den for første gang.

Kort sagt et album enhver med den minste interesse i tekno bør ihvertfall lytte til, og helst anskaffe seg. Essensiell nachspiel-musikk for slitne housere.

(Puls Furore 199606)

Bass of Energy

Spiritual Energy (CD)

Fluid/Stockholm

Roger Larsen fra Tønsberg har gått utenom de norske kanalene og heller gitt ut sitt materiale på svenske Fluid, som også har tatt med sporet hans på "Nordic Rave"-samleren sin. Musikken hans er, og jeg beklager å måtte si det, teit og harry.

Tittelsporet er en dårlig dancesak med standardiserte utpregede synthlyder, enda mer standard musevokalsamples og et gjennomført kjedelig melodi- og akkordtema, mens de to miksene egentlig bare gjør vondt verre.

Nei, Roger, jeg antar at du kan lage langt bedre musikk enn dette, men bare gjør Bass of Energy for pengene. Sett heller igang fortest mulig og kom opp noe HELT annet. Og legg dette prosjektet på is en lang, lang stund. Verden trenger ikke flere Scooter-kloninger.

(Puls Furore 199606)

Seed

Vertical Memory (CD)

Beyond

Australieren Paul Schütze står bak Seed-prosjektet på Beyond Records, et av de mange engelske selskapene som konstant gir ut nyskapende teknologisk musikk. "Beyond" har for mange blitt synonymt med "ambient dub", etter serien med samme navn, og her kan vi også lukte mye ambient, dog lite dub.

Hovedsaklig dreier det seg om LYDBILDER, tilbaketrukne og subtile enkelttoner og akkorder, redigerte naturlyder som gir deg følelsen av NOE uten å helt kunne klare å sette fingeren på det, dempede perkusjonslyder og skarpe, men ikke fullt så melodiøse synthtemaer. Et album som du kan sette på i bakgrunnen mens du gjør noe annet (de fleste klarer å fokusere bedre på det de gjør med musikk i bakgrunnen), men også absorbere høyt og konsentrert, hvis det behager herrskapet.

En merkelapp er vanskelig å komme med, kanskje "rolig intelligent danse musikk uten markante rytmer", i likhet med Richard H. Kirk mer stille øyeblikk. Et album for den som vet å verdsette sin ambient.

(Puls Furore 199607)

Classic Acid Mastercuts volume 1 (CD)

Mastercuts/Beechwood

Mastercuts har gitt ut mange samle-CDer etterhvert, det er faktisk det eneste de gjør. Denne CDen er nummer 32 i "Classic.."-serien, og der jeg vil hevde at andre selskaper "spyr ut på løpende bånd", vil jeg tilsvarende si at Mastercuts "gjør klassikere tilgjengelige" for oss normale dødelige.

Denne gangen har de kommet til ACID. Jeg var dessverre for ung i 1987 og 88 til og få med meg bølgen og har aldri prøvd dop, så jeg har egentlig ikke kriteriene inne til å bedømme denne platen.

Men jeg prøver: acid-betegnelsen kommer naturlig nok av syre, og tilbake på denne tiden var det normen å bruke enten E eller amfetamin når man var på ulovlige warehouse-parties, som senere ble bare house-partier. Man kan vel si at det ble Rolands TB-303 (egentlig en bassmodul), TR-808 og TR-909 (trommemaskiner) som først og fremst var ansvarlige for den lyden folk forbinder med syre-musikk (ihvertfall i teknoforstand), og disse fortsatt brukes i aller høyeste grad til dagens tekno.

Så det vi snakker om her er altså klassikere som f.eks Marshall Jeffersons "Acid Tracks", DJ Pierres "Dream Girl", Kevin Saundersons "The Groove That Won't Stop" og Mike Dunns "Magic Feet". Godsaker som fortsatt kan brukes på gulvet, i likhet med Lil Louis' "French Kiss", fordi maskineriet er det samme, og dermed også lyden. Denne samlingen kommer garantert til å få meget god mottakelse, ihvertfall i England.

Hvis du liker det som kommer fra Hardfloor og Plastikman (for å nevne de aller mest gjenkjennelige) burde du kanskje lytte (og danse!) litt til denne for å høre hvor den nye skolen kommer fra. Og hvem de har knappet triksene sine fra.

(Puls Furore 199607)

David Toop

Screen Ceremonies (CD)

The Wire Editions

David Toop kom nettopp med en bok (med en samle-CD som tilleggsutstyr) om ambient, "Ocean of Sound", og er generelt ansett som en "ledende ekspert" innen sjangeren. Det betyr ikke nødvendigvis at det han måtte finne på å lage selv av musikk er brilliant, men det gir jo litt kredibilitet...

Poenget er imidlertidig at forståelse av en musikkform er essensielt når man skal man skape noe selv, og Toop stiller sterkt i denne klassen. Han spiller selv alle instrumentene som brukes, bl.a. steel- og vanlig gitar, elektrisk fløyte og en myriade av kinesiske og indonesiske perkusjonsinstrumenter. Og det beste (eller verste, avhengig av hva slags type du er) er at det er vanskelig å kunne gripe tak i en lyd fra lydbildet og identifisere denne fra resten, fordi alt som brukes er endret og skrudd på til instrumentet har antatt en ny musikalsk form. Ergo får det en ny mening, spesielt siden det er satt inn i en helt annen kontekst enn du vanligvis ville ha ventet deg.

Nuvel. Så musikken er altså en særdeles ORGANISK miks... vent litt, det ble for generelt. Musikken er nydelig lyttemusikk. Den innbyr deg til å legge deg i en behagelig stilling i et mørkt og passe temperert rom, lukke øynene og sette på dette verket - ikke for høyt, ellers vil hele prosessen miste sin mening.

Den kan med hell mediteres til, men kan også lyttes til i andre sammenhenger, som med mye annen ambient musikk. Mest av alt er den et sammensurium av lyder som er perfekt mikset i forhold til hverandre, og kan virke på samme måte som Pete Namlook og Klaus Schulzes "Dark Side of the Moog II" på Fax. Altså at lydene på sin forsiktige måte setter deg i en slags transe og gir en ide om en slags... høyere bevissthet.

I det hele tatt - et landemerke av et album, nesten (men ikke helt) på samme måte som KLFs "Chill Out".

(Puls Furore 199607)

Optica

Alkaline Spectrum (CD)

Kinetix

J. Stephenson og B. Trower har lagd en slags mini-EP på seks spor, og selv om den kom ut i England ifjor høst, har den ikke fått norsk distribusjon før nå, og er den vel verd å få med seg.

Det første sporet, "Alkaline PH9" er dundrende Goa-trance et hakk over det vanlige kvalitetsnivået, og fra der..roer det seg litt ned. Etterhvert som man kommer utover i EPen blir det fokusert mer på melodiene, enn på frenetiske rytmer. Det kan godt danses til, bare spør Goa-DJer, men det er også behagelig å lytte til. Litt sånn episke akkordlinjer og filtrerte synther kan forbedre en hvilken som helst grå mandag.

Et av sporene heter dessuten "Acid Munchies" - og omslaget er helt gult! Hva mer trenger du?

(Puls Furore 199607)

Modern Electronics Volume II (CD)

Subversive

Noen anmeldelser tar det lang tid å skrive, rett og slett fordi man ikke har lyst til å dissektere og analysere den fantastiske skiva man hører på. Så også med denne.

La meg derfor bare slå fast at dette er en virkelig bra samle-CD, satt sammen av mennesker som elsker elektronisk musikk i alle dens former. Av de mest kjente som er plukket ut kan jeg nevne Alec Empires "Fear the Bass" (som Richard Benson, på Force Inc), Dave Angels remiks av Ken Ishiis "Extra" (R&S), Hot Lizards "The Theme" (Pacific), Brian Tranceaus "Earoica" (som Libra, med Taylor på MusicNow), et spor fra Laurent Garniers "Club Traxx" EP (F Comm.) og svenske Wave Slaves' "Nightstalker" (Planet Rhythm).

Alt i alt en herlig blanding av minimalistisk hard tekno (Trax-X' "Mind Warp", på Big Time International) til litt mykere og melodiøs house (Libra). Jeg har dessverre ikke hørt eneren, men gleder meg veldig til treeren!

(Puls Furore 199607)

u-Ziq

In Pine Effect (CD)

Virgin UK/Astralwerks

Mike Paradinas har tidligere gitt ut ting på Rephlex, selskapet til Richard D. James (aka bl.a. Aphex Twin), og musikken hans har ganske store likheter med "Dick"s.

Denne CDen er, har jeg skjønt av alle fanatikerne på nettet, det beste han har gjort, og inneholder 12 spor. Vi begynner med litt trompetgalskap over Aphex-aktige hardt kvantiserte og forvrengte rytmer i "Roy Castle" (som også ligger på en av Trance Europe Express-CDene... nummer tre?), tar med oss trommene over på "Within a Sound", med mye rar perkusjon og tre-fire stødige synthtemaer og ekle (i betydningen "Oh John, this place gives me the creeps! Can we go now?") akkorder. Det er faktisk jungletempo og -programmering over trommene, men på en måte helt feil lyder, som gir det en litt ny dimensjon. Deretter følger sinnssyke strykere og kor i "Old Fun #1". Også videre. Et cetera. Noe som er mer morsomt enn det meste er at han sampler Kristin Hershs "Your Ghost" på "Phiesope", og lager en nydelig liten sak av den, ikke ulikt Orbitals tyveri av "It's a Fine Day" (altså fremgangsmåten, ikke musikken).

Kort sagt en helt unik CD jeg har hatt mye glede av å frike andre på jobben ut med, og slett ikke noe for streite A4-, og ihvertfall ikke (æsj!) P4-mennesker! Og en liten advarsel til slutt: hvis du først etter denne faller for Rephlex-stilen, har du plutselig MASSE plater du må skaffe deg.

(Puls Furore 199607)

Demagnetized: The Sound and Direction of Magnetic North (2xCD)

Magnetic North

Dave Clarke har vært lenge på banen, men har liksom aldri helt blitt "godtatt" av crossover-miljøet (altså de som forsøker å fusjonere tekno med mer tilgjengelige former for musikk) i England, dvs. før nå i det siste, med hans nye album på deconstruction og et par millioner remikser.

Denne dobbel-CDen er en antologi over de viktigste tolvtommerene selskapet rakk og gi ut fra dets spede begynnelse sent i 1992 til det ble lagt ned sommeren 1995, rett og slett fordi det ikke var nok tid til å drive det lenger.

Musikken er selvsagt varierende, med artister fra Clarke selv, Russ Gabriel (som driver undergrunnsselskapet Ferox), Adam X & Heather Heart, DJ Hell, Roland Casper til Christian Vogel. For det meste kompromissløs BRITISK tekno, mye likt Clarkes "Red 3" (for å gi en sammenligning), og selv om jeg ikke er spesielt fanatisk i forhold til såpass hard tekno, hører jeg uten problemer hvorfor selskapet fikk såpass mye kredibilitet. Bør sjekkes ut for deg som likte f.eks samleren "Underground London" som ble anmeldt for noen numre siden. Dessuten er det noen roligere og ganske så pene spor her også.

(Puls Furore 199608)

Jacob's Optical Stairway

Jacob's Optical Stairway (CD)

R&S

Dette prosjektet består av Dego og Mark Mac, for noen kjent fra 4 Hero (på Reinforced, deres eget label). Vi snakker om avansert (noen foretrekker å si "intelligent", men jeg synes det er å si at all annen musikk er "stupid", så..) jungle, og uvanlig nok på R&S, som ikke har vært kjent for å lefle med så mange andre stiler enn den de har skapt selv, dvs. ikke før i fjor, da det skjedde "noe" med selskapet. Jeg vil si at de rett og slett utvidet sortimentet deres, andre vil si at solgte ut.

Uansett. Albumet har i all sin jazzhet helt klare referanser til 4 Hero-albumet, men denne gangen er duoen langt mer laidback. Jada, det er nok av beats her, men de ligger litt lengre bak i lydbildet enn du kanskje er vant til, og trommelydene er ikke så harde. Det er en del typiske jazzjungle-kjennetegn, f.eks en del [elektrisk] Rhodes-piano, filtrerte beats og meget bra programmerte hihats, samt MASSE Goldie-lignende oppbygninger av låtene og akkorder.

Albumet er faktisk like behagelig å lytte som og danse til. Josh Wink og Juan Atkins er med på to av sporene (hver for seg), men det er IKKE lett å høre dette.

Kort sagt - og ikke for å hype noe, du kan stole på oss - i fjor var det Goldie, i følge all etablert musikkpresse, man MÅTTE ha seg. I år er ekvivalenten Jacob's Optical Stairway, og nå kan du endelig få den for en rimelig penge her i Norge også.

(Puls Furore 199608)

THE HIGHER INTELLIGENCE AGENCY

Freefloater (CD)

Beyond

INSANITY SECT

Manisola (CD)

Beyond

Førstnevnte prosjekt - som jeg vet altfor lite om - er igjen på banen med ett nytt album, etter debuten på Beyond for et par år siden. Jeg mener å huske det dreier seg om en duo (hvor er Trance Europe Express 1-boken når man trenger den?), og som på det første albumet lager de fortsatt steril, men harmonisk, høyst syntetisk, filtrert, melodibasert og tilgjengelig tekno. Det er rolig til tider, og det holder seg stort sett der. Et album som vokser etterhvert, slik elektronisk musikk bør være.

Det andre prosjektet vet jeg enda mindre om, men jeg har skjønt at den kun er ute i 1000 eksemplarer. Med andre ord lønner det seg å handle raskt, siden albumet inneholder f.eks noen mid-tempo dubaktige melodier, slett ikke ulikt Children of the Bong på Planet Dog (som også var support for Banco de Gaia aka Toby Marks på Norgeskonserten for en stund siden). Men det er også helt andre stemninger og tempoer her, og dette er vel et av de mest varierte albumene jeg har hørt fra Beyond. Meget bra! Og husk at det er begrenset til magre 1000 stykk.

(Puls Furore 199608)

State of the Art 4 (CD)

EFA

Av og til lager plateselskaper såkalte "samplere", altså samlere med forskjellige kutt fra artistene deres, og denne gang har distributøren EFA laget en samle-CD med kutt fra de beste artistene og selskapene de distribuerer.

Dette er en hyggelig nyhet for platekjøpere, for EFA har nemlig selskap som R&S (også Transmat), Warp, Beyond, Soma og Deviate i sin hule hånd (ihvertfall på kontinentet), og en samler fra disse kan da f.eks inneholde Silent Phase/Stacey Pullen (Transmat), Speedy J (med et kutt fra "Live", som kan fåes tak i her i landet på import fra Harthouse), Electronic Eye/Richard H. Kirk (Beyond), Rejuvination (Soma), Autechre (Warp), Ken Ishii (remikset av Dave Angel, på R&S), LFO (Warp), CJ Bolland (R&S) og Scorn (Earache).

Med andre ord kremen av kremen som kan presenteres fra det teknologiske spektrumet per idag, og en mer enn god nok innføring i hva som rører seg akkurat nå.

(Puls Furore 199608)

RAW STYLUS

Pushing Against the Flow (CD)

Wired/M & G/BMG

Denne godbiten har vært ute i England siden august ifjor og BMG har nå tatt inn denne hyggelige saken. Gruppa har eksistert siden 1990, vært på selskaper som Mo Wax og Acid Jazz - og har nå endelig havnet på Wired, i godt selskap med folk som f.eks Little Axe. For en gangs skyld har også Norge fått litt nese for denne blandingen av funk, jazz, pop og gode låter. Faktisk ligger singelen "Pushing Against the Flow" som nummer to på FAROs klubbliste!

Musikken er alt Brand New Heavies burde ha vært på sin forrige plate; der hvor Heavies var polert for å selge, heller Raw Stylus mer mot rå funk, men ikke så rått at de mister melodiene sine. Det er selvsagt med "orntlige" instrumenter, og lydbildet er upåklagelig, ikke minst på grunn av Gary Katz' (bl.a. Steely Dan) kyndige produksjon. Dessuten er faktisk låtene meget bra, og det er jo her det pleier å svikte når det gjelder slike band.

Skal du bare ha ett album med godfot denne måneden, kan dette være en god investering. Så kan du jo leke funkklubb hjemme i din egen stue.

(Puls Furore 199608)

Natural Born Techno 3 (CD)

Nova Zembla/KK

Nummer tre i serien, og her finnes bare kutt hentet fra KKs egne utgivelser, bortsett fra et Infracom-spor. Muligens litt for anonymt, det hele. Det er liksom ingen spor som markerer seg, selv om det tidligere nevnte kuttet fra Infracom (Auras "Communication Native") skiller seg ut fordi det ikke har den typiske Nova Zembla-lyden.

Altså helt grei tekno i forskjellige former, fra pregløs house til mer raske og krasse teknosaker, men allikevel altfor kjedelig.

Det er nok ikke en CD man kjøper fordi den har kjente artister (nesten ingen jeg kjente igjen), heller fordi den er billig og fordi du er fan av Nova Zembla/KK. Og det er nok ikke jeg.

(Puls Furore 199608)

VISIT VENUS

Music for Space Tourism Vol. 1 (CD)

Yo Mama

Tyske Yo Mama Records har sannelig gitt ut noen fine skiver i løpet av sin levetid, og nå kommer også denne ut i Norge, som en slags krone på verket.

Historien bak denne er så bra at jeg nesten må fortelle den videre. I følge coveret måtte NASA finne på noe genialt for å gjenvinne de tapte kostnadene på sitt Apollo-prosjekt i slutten av 1960-årene, som jo fikk mannen på månen, men dessverre ikke noe mer konkret enn informasjon tilbake. Dermed kom de på nettopp romturisme. De leide inn to tysk-amerikanske komponister for å lage musikk som skulle akkompagnere reisen til Venus. Musikken var ferdig i 1976, men siden "Sky Tourist"-programmet til NASA aldri ble fullført ble musikken glemt (av NASA, ihvertfall) og gjemt bort på et lager.

Inntil nå. Sønnene til disse to NASA-komponistene, Hacht og Cullmann, har tatt frem original-tapene og brukt det som sample-kilder for dette prosjektet, som lyder - igjen i følge coveret - som "the sound of the infonetworked world" og "the dream to go where no wo/man has gone before - for pleasure only".

Jeg kan ikke kommentere på sannhetsgehalten i historien ovenfor, og skal ikke si så mye mer om denne, bare anbefale den på det varmeste. Hvis du liker litt rolig og instrumental jazzete soul og R&B, bør du ta deg turen til Venus. "And don't forget to send a postcard".

(Puls Furore 199608)

STONEFUNKERS

Individuality (CDM)

Sonet

Jah! Svensk smørgås-funk! En rolig og fengende soullåt med et reelt budskap fra de fem nesten geniale svenskene, som ifjor gjorde en av Head-Ons beste konserter noensinne. Men selv om låta i utgangspunktet er rolig har selvsagt gutta skjønt nytten med remikser, som de i tro mot slagordet "selvgjort er velgjort" gjør selv. "Sunday Morning mix" er perfekt nettopp for å spise frokost og lese avisen på senga nevnte morgen og "Top Steen mix" er mellow to the bone.

Av og til tror jeg kanskje at vi burde la oss okkupere av svenskene, så kanskje vi hadde fått en brøkdel av den foten de har over der. Jeg mener, avisene skrev om "soulkongen" Jørn Hoel... Den begredelige mannen ER ikke, HAR ALDRI VÆRT og kommer ALDRI TIL Å BLI soul! Han har ikke engang hørt om ordet! DETTE er ekte soul. Og du, Jørn, har fått karantene innenfor de tre nordligste fylkene inntil videre.

(Puls Furore 199608)

GOLDBUG

Whole lotta love/Asteroid (CDM)

Acid Jazz

Acid Jazz har endelig fått proper norsk distribusjon igjen, og første singel ut fra Border er denne gamle Page/Plant-coverversjonen, gjenskapt av britiske Goldbug. Uendelig mye bedre, for selv om det er sterke rocketakter over tittelkuttet, er det også funk som bare det, og S. McKenzie på vokal "rips shit", for å si det slik. De to miksene av "Asteroid" er på samme måte som tittelkuttet funky som F. "..and your ass will follow!"

(Puls Furore 199608)

KENNY LARKIN

Loop 2 (CDM)

R&S

Alle DJene verden rundt har i de siste månedene gitt fra seg lillefingre, kjærester og mer til for å få tak i Alex Reeces remiks av denne låten, som en stund bare var tilgjengelig på "acetate", altså et prøvetrykk. Det behøver ikke å bety noenting for deg som platekjøper, men den er altså meget bra. Typisk den organiske jungle-musikken Reece har gitt ut i det siste, om enn kanskje litt for distansert fra originalen og kanskje litt for "lett" for hardcore junglere. Luke Slater gjør også en versjon, men flesteparten av sporene på hans nye album som Planetary Assault Systems (Peacefrog) synes langt bedre.

Så jeg synes originalen er klart best av de tre versjonene vi får servert. Typisk Detroit-vibber, og det groover sinnssykt. Og som en bonus får vi også det beste sporet på EPen, en nydelig Russ Gabriel og Reload-aktig sak som heter "Life Goes On". Nydelige stemninger over steril og eldgammel Roland-trommemaskin.

(Puls Furore 199608)

ROBERT MILES

Children (CDM)

DBX Records Italy/deconstruction

La oss si at du er en italiener som heter Roberto Concina, og har funnet en god melodi. Det er nemlig det som er det vanskeligste, å finne en god melodi. Deretter finner han en måte å legge andre instrumenter rundt temaet, men på en slik måte at det ikke virker helt Vangelisk og patetisk. Så legger Roberto en house-beat ala Todd Terrys "Missing"-remiks rundt, og resultatet er en vakker, slutten-av-kvelden-etter-7-timers-dansing, episk, jeg-elsker-alle-i-lokalet type låt som ingen kan unngå å like.

Roberto ringer Simon Berry som eier Platipus Records i England, Simon lisensierer den, og den blir øyeblikkelig spilt overalt. Deretter snuser deconstruction, BMGs dansemusikk-avdeling, opp denne potensielle listesuksessen, og gir den ut over hele verden. Dermed hører jeg den, seks måneder etter at jeg fikk tolvtommeren, på alt fra Petre til nærradioer som bare pleier å spille harry tekno i grenselandet mot dance. Alle er glade, og nok en nydelig låt har kommet ut til folket.

Bare noen spørsmål: Er det riktig av deconstruction å bare lisensiere allerede utviklede talenter på denne måten? Får undergrunnsscenen tilbake nok av de pengene BMG tjener på dette? Er det nok engang historien om utnytting som vi er vitne til?

(Puls Furore 199608)

Free the Funk 1 (CD)

R&S

Hvis man har en vag interesse for sort musikk er det gode dager akkurat nå. Trip-hop/Brit-hop/instrumental hip-hop-fenomenet har ført til en gjenoppreising av funkfølelsen, og overalt tyter det ut samle-CDer. Noe av dette er bra, noe dårlig, men folk er stort sett sulteforet på denne musikken, så de kjøper det meste.

Denne er derimot et trygt kjøp, noe du ikke vil bytte når du hørt gjennom den. (Angående det, jeg fikk en kassett med New Kids on the Block av bestemoren min til jul engang. Den var ikke så lett å bytte, nei.)

"Free the Funk" er et belgisk partykonsept, som avholdt fem parties i løpet av 1995, deres første leveår. De som står bak CDen kaller selv musikken "spacefunk", en blanding av funk, hip-hop og tekno. Vi finner spor fra såpass forskjellige folk som f.eks danske Tommy Gee (som Philip Marlowe), Norman Cook (som Fried Funk Food), Jeff Bissmire fra Bandulu og Andrea Parker (som Sundown), The Ballistic Brothers, Heights of Abraham, Red Snapper, Model 500 og Nightmares on Wax - og ingen er dårlige. Alle har de noe funky ved seg, og man kunne vel godt tenke seg å være på de partiene, hvis man hadde visst at de var så bra. Samt bodd i Belgia, såklart.

I det hele tatt en meget bra samling med "spacefunk", som burde være variert nok for de fleste.

(Puls Furore 199609)

Rave Now! 5 (2xCD)

Vision Soundcarriers

Her har vi altså en dobbel-CD, og den inneholder en grei dose med nesten utelukkende tysk trance. Den speiler utvilsomt den tyske scenen av idag, og det er nok litt for kjedelig for min smak. Tyskerne har nok delvis klart å få litt følelse (les: Detroit-groove) i musikken sin, men selv om selskap som Time Unlimited, MFS, Wild Traxx og Force Inc. (for å ta de mest kjente) dukker opp, er det likevel ikke nok.

Jeg vet ikke helt, jeg. Det er liksom så mye annen musikk som er mye mer spennende og innovativ enn dette. Dette er en samler som nok vil gjøre nytten sin på houseparties på Sentrum og i CD-hylla til ungdommer som ikke har gravd dypere i musikkens verden.

(Puls Furore 199609)

MONOLIGHT

Monolight (CD)

Tatra

Skulle man trodd presseskrivet er det beste med denne CDen at den ikke kommer fra Tromsø. Men det medfører ikke riktighet. Det beste er at den er kompromissløs i betydningen at den gir fullstendig blaffen i hva slags teknologisk musikkgenre den tllhører. Du finner alt fra ambient til EBM blant disse åtte sporene, en blanding av plink-plonk-tekno til minimalistisk "house". Lydbildet er kanskje ikke så tilgjengelig, men likefullt er dette variert og spennende.

Det er lenge siden jeg har hørt noe så djervt og forfriskende, og ihvertfall fra Norge. Men om andre kommer til å like det er jo en helt annen sak.

(Puls Furore 199609)

Eurobeat 2000: Club Classics Volume 3 (CD)

Kickin

En klubb kan være så mangt. Eurobeat 2000 skjer i hjertet av London (EC1) og tiltrekker de som liker den litt harde teknoen ala Dave Clarke/Bush, Thomas Heckmann, Mike Dearborn og lignende.

Volum 3 er like hard som de to foregående, og hvis jeg sier at du finner spor av de overnevnte, samt Inner City (riktignok i en remiks av Clarke), Mark N-R-G og Jay Trance er vel ikke det noen overraskelse for den som er inne.

Selv har jeg fortsatt litt problemer å finne sjelen i denne teknoen, men det er utvilsomt gøy å hoppe opp og ned til. Mine personlige demoner med denne sjangeren er vel egentlig at det er litt for enkelt å lage, men at det høres fett ut. Hvis du altså ikke tenker på dette kan dette være et godt kjøp. Og du finner også DJer i Oslo som spiller denne sjangeren, så du vil nok ha hørt spor fra denne hvis du har vært litt ute i det siste. (Altså "ute" i betydningen "inne". Eller noe sånt.)

(Puls Furore 199609)

The Spacefrogs vol. 2 (CD)

Spacefrogs/Superstition

Hm. Mange samle-CDer denne måneden. Men denne er så bra at den nærmest dytter alle de andre ned fra hylla mi. De fleste har vel et inntrykk av Superstition som et veldig tyskt trancelabel (skulle bare mangle), og det stemmer forsåvidt. Men disse menneskene har også (blant flere) et underselskap som heter Spacefrogs, og det er her de beste og særeste tingene blir gitt ut.

Denne samleren har slett ikke så mange kjente navn på seg (Mark Gage, Being og Marmion er de "største"), men vi kan ikke la en slik bagatell overskygge det faktum at det ligger mye fin og eksperimentell elektronisk musikk på den. Mange av låtene bruker litt forsiktige breakbeats, noen har litt dub og jungletendenser over seg, og de aller fleste har noen vare og fine melodier som langsomt blir kultivert utover CDen. Det er ikke mange teknoklisjeer å spore her (jeg tror ikke jeg hørte en eneste "drumroll"!) og de fleste sporene er enten nytenkende eller svært dyktig lagd, på en måte som jeg tror de med genuin musikkinteresse vil like.

Jeg liker denne lille glinsende og kompakte platen, den gjør meg godt. Bare prøv den. Jeg tror ikke du vil angre.

(Puls Furore 199609)

Sun Trip - First Phase (CD)

Cammo/Pitch Control

Ja, nå er det vel mange som begynner å bli lei av kvasi-samlere med masse halvdårlig psykedelisk transe, tenker jeg. Gledelig nyhet: denne er betraktelig bedre enn de fleste andre som flyter rundt. Artister: Hallucinogen (Dragonfly), Koxbox (remikset av Ionizer), Hardfloor (begge på Harthouse), Slinky Wizard (Flying Rhino), Tyf´aan (Phantasm), svenske Psychogenetic Soundforce (egentlig Tommy Nilsson, på Step 2 House) og landsmennene Lucky People Center (remikset av Cari Lekebusch).

Fortsatt ikke helt over i hardtrance-landskapet, altså, men konsekvent, sterk og meget bra produsert Goa som fungerer bra på de fleste dansegulv med forkjærlighet for psyk transe.

Og det aller, aller beste ved den er selvsagt at det ikke er noen bilder av indiske halv- og helguder på coveret.

(Puls Furore 199609)

FLOPPY SOUNDS

Downtime (2xCD)

Slip'n'Slide/Kickin

Imponerende. En dobbel-CD full av rare rytmer, syke samples, ekletisk bruk av synther og effekter, og alt fra dub-aktige (men ikke helt) til house-baserte (men fortsatt ikke helt) arrangementer. De har gitt ut en 12" på Wave, selskapet til guruen Francois Kervorkian. Sistnevnte har remikset og produsert nærmest alle amerikanske artister som ga ut noe på åtti-tallet, og han driver nå med dyp tekno og house. Det er også gitt ut nye remikser av hans geniale "FK"-EP på Open.

Så hva er nå dette? Det er i essensen studioarbeid. Det er detaljer på detaljer, lyd fremfor melodier, samples som åndelig grunnlag for brilliant og elektronisk instrumentering og fremfor alt uvant. Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg synes det er genialt eller bare briefing med utstyr. De er innom nesten alle vestlige musikkformer, og er definitivt ikke redde for å tulle bittelittegrann med hodet ditt. Men det er ingen synging eller vokal i vanlig forstand, heldigvis.

Denne må du høre på før du kjøper - og hvis du så gjør, er du klar for en av vårens mest spennende teknologiske opplevelser.

(Puls Furore 199609)

DEFINITION OF SOUND

Experience (CD)

Fontana/Mercury

Et nytt album fra to talentfulle briter. Jeg synes nå personlig Kevin Clark og Donald Weekes var bedre på deres debutalbum i 1990, med singler som "Now is Tomorrow" og "Wear Your Love Like Heaven". Det de holder på med nå, er egentlig ikke så forskjellig fra da: en blanding av avansert pop/rap, gode melodier og tekster, vekselsvis synging/rapping og... gitarer. Noe som på forrige plate (nummer to) gjorde dem helt uaktelle for hip-hop samfunnet, men samtidig også litt for eksperimentelle for hovedstrømspublikummet.

Nå burde imidlertidig tidene ha tatt dem igjen, og dette albumet er faktisk bra, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er en gammel fan. Vi snakker om god produksjon fra Chris Hughes (har produsert Tears for Fears), fengende riff og låter, uvant bruk av strykere og annen instrumentering. Det er rett og slett bare bra pop(ulær)musikk, som blir enda bedre etter noen gangers lytting.

(Puls Furore 199609)

Future Funk - Le Son de Radio Nova 101.5 (CD)

Novapress

Vanligvis pleier samlealbum satt sammen av en eller annen hipp radiostasjon å være en miserabel affære. Man tar Europas topp 20-liste de siste to måneder, lager et kult omslag og en enda kulere TV-reklamekampanje, og vips.

Denne samleren kommer derimot fra en fransk radiostasjon som ligger litt mer i... skal vi si INDIE-sjangeren (i likhet med student-nærradioen Radio Nova som sender på FM 107.7 i Oslo), og inneholder spor som de syns er bra. Og jeg skulle gjerne likt å høre på denne kanalen. Vi finner f.eks Teddy Pendergrass' "Believe in Love", Ol Dirty Bastards "Shimmy Shimmy Ya" (Elektra), KRS-Ones "Sound of da Police" (Jive) og Fu Schnikens' "Breakdown". Førsteklasses urban musikk.

Men også ganske andre ting dukker opp, som Sam Severs "What's That Sound?" (Mo Wax), Terence FMs "Stay Around" (på Cajual, mikset av Cajmere), Daft Punks "Da Punk" (Soma), Alex Reeces "Pulp Fiction" (som har fått litt av æren for å introdusere "intelligent" jungle for hovedstrømspublikummet) og Model 500s "The Flow" (av Juan Atkins, på R&S, i en G-Funk remix). Og selvsagt den utsøkte "Mutant Jazz" av T Power og MK Ultra, som dekker rolige og jazzete stemninger før den går over til harde junglerytmer.

Over det hele en bra samler av urban musikk i alle dens former, fra Chicago-house til rå og usensurert New York-rap. Og ikke glem og sjekk vår egen Radio Nova!

(Puls Furore 199610)

Daniel Poole - World Sound Systems (CD)

TRuelove

"OK. Vi har altså et klesmerke som hypes nesten like mye som D&G. Hvordan skal vi kunne tjene mer penger på dette? Jo, vi lager en tekno-samler som heter det samme!"

Jeg er ikke helt sikker på om det ligger økonomiske motiver bak dette, men det kan kanskje virke som om. På den annen side er det altså TRuelove som står bak, et selskap med masse, masse kredibilitet, så man skal ikke si sikkert.

Sikkert er det at de mest kjente sporene her er Model 500s "The Flow" (på R&S, remikset av Jedi Knights), Size 9s "I'm Ready" (Josh Winks hit, på Ovum/Virgin), Baby Doc & The Dentists "Mantra to the Buddha" (remikset av Hardfloor, på TRuelove) og Astral Pilots "Skin Probe" (Sven Väth og Stevie B-Zet, på Harthouse). Blant de mer ukjente finner vi Astral Projections "Mahadeva" (Trust in Trance) og Somnabulists "Ambush" (remikset av Mr. C, selvsagt på hans eget selskap Plink Plonk).

Nei, jeg skal ikke være så negativ til moteINDUSTRIEN. CDen er meget bra mikset sammen av Mr. Oz, og du finner et bra knippe låter her. Så får jeg heller la Daniel Poole være dp, og heller høre på musikken.

(Puls Furore 199610)

PAUL VAN DYK

Seven Ways (CD)

MFS

For de som ikke kjenner Paul van Dyks historie, var han sammen med Mijk van Dijk og de andre på det tyske selskapet M(asterminded) F(or) S(uccess) en hovedfaktor når det kom til å gjøre begrepet "tysk trance" kjent. Mange av de gamle låtene og remiksene hans er fortsatt på spillelister fra folk som Paul Oakenfold, og han har virkelig satt spor etter seg, selv om han skulle finne på å legge opp nå.

Men han beærer oss heller med et nytt album, melodisk som vanlig, med sterkere trommer enn før. I likhet med Sunscreems nye album (anmeldes neste uke) er alle låtene mikset sammen, så man får lett en følelse av det egentlig er EN lang miks man hører på. (Noe en god DJ jo skal kunne klare.)

Det er en bunnsolid produksjon vi blir presentert, lydbildet er slett ikke så spinkelt som før. Men allikevel savner jeg MELODIENE, de nydelige temaene han pleide å komme opp med før. Dette albumet høres mer ut som om det burde vært på Harthouse, ikke MFS. Det er mulig han har utviklet seg, isåfall liker jeg ikke helt retningen han har hatt. Låtene har mer karakter av fyllåter, mye bedre enn vanlige slike, javel, men allikevel fyllåter.

Det er et meget bra album. Det er særdeles energisk house og trance i førsteklasse, som sparker rompene til f.eks alle Low Spirit-artistene. Men til å være et nytt album fra Paul van Dyk, kan jeg ikke forstå noen annet enn at noe av magien har forsvunnet. Og DET er trist, for van Dyk var kanskje mest talentfulle tyskeren innen feltet melodisk trance.

(Puls Furore 199610)

SOMA

Hollow Earth (CD)

LAND

Land (CD)

GROOVY

Groovy (CD)

PABLO'S EYE

You Love Chinese Food (CD)

Extreme

Amigo har gjort tilgjengelig for det norske publikum det australske selskapet Extreme, og jeg fikk fire smakebiter til anmeldelse.

Extreme går definivt sine egne veier. F.eks Somas album er en merkelig blanding av elementer som bluesgitar, opera, funk, house og svært analoge synther. Musikalsk gjennomført, men ikke for de med innsnevret musikksmak.

Land er barnet til multiinstrumentalisten Jeff Greinke, og er ikke så variert som Soma, men desto mer akustisk. Noen virkelig sære låter er å finne her, og tilogmed jeg blir litt sjokkert til tider av hvor syk Greinke må være i hodet, skal man dømme etter musikken hans. Er ikke helt sikker på om jeg kan anbefale denne, da den kan gi deg badtrip på alle slags hvite ting, f.eks hvetemel. Men hvis du tør...

Groovy, eller Dan Burke, er beskrevet som en blanding av disco, acid-jazz og ambient av diverse folk på nettet. På egen regning vil jeg gjerne tillegge rock (heldigvis ikke så mye), funk og 70-talls R&B. Kun syv spor, men hører du hele CDen kontinuerlig, føles det ut som 19. Variert, men likevel konsekvent. Ganske god, synes jeg.

Sistemann ut er Pablo's Eye, et belgisk prosjekt, hvor Axel Libeert er hovedhjernen. "Stop searching forever, happiness is just next to you." Samplebasert, men med gitar, strykere, bass, trommer, kor og fløyte. Virkelig gode melodier, og gjennomtenkte arrangementer. "You believe in the goodness of mankind."

Låtene er ikke så lange, men det er liksom noe med hvert spor, som gjør det legitimt å ta det med. Noe av dette kan bli ganske sært, på den andre siden er det jo mektig kjedelig å bare kopiere det andre har gjort før en, f.eks Tina Turners siste album, som er en begredelig affære. Dette, derimot er nyskapende og innovativt. "You love Chinese food." Sannelig. Kanskje det er der lykken ligger? (Og Tina, jeg kommer aldri til å tilgi deg for din maltraktering av "Unfinished Sympathy".)

(Puls Furore 199611)

Musiques Pour les Plantes Vertes (CD)

F Communications

Et prosjekt satt sammen av Eric Morand, hovedmannen bak F Comm. Han har bedt franske artister om å komme opp med "melodier med lykkelige og melankolske atmosfærer", som kan "bli en integrert del av den hjemlige stemningen hver gang man entrer rommet". Fordi den audiorelaterte delen av "hjemlig hygge" (for å sitere SNoB) har blitt ignorert så lenge, vil Eric gjøre noe med dette. Kanskje litt pompøst, men la oss se hva vi har her.

Det begynner med en DJ, selvsagt. DJ Cam og hans "Life" er en svært behagelig sak, men ødelegges av et malplassert og utdatert vokalsample. Cyril Blanchet følger opp med en rolig og melodisk sak, og slik fortsetter det med folk som Scan X, Philippe Lambert, Jay Alanski, Michel Gravil, Nova Nova og selvsagt Laurent Garnier.

Noe av det er svært bra, f.eks Scan X, mesteparten er rett og slett behagelig og ambient-lignende, og noe er litt slapt og dårlig. Definitivt en du kan skaffe deg for å skape et lydbilde i oppholdsrommet ditt. Og jeg tror ikke plantene dine vil ha noe å utsette på den.

(Puls Furore 199611)

Ths Sound of Music (CD)

Planet E/R&S

Carl Craig. De fleste vil ha hørt Craigs navn før, men for de uinnvidde - legende fra Detroit. Mesteparten av dette materialet er fra de to EPene "Sound on Sound" og "Lite Music", som kom ut på R&S i 1994.

Siden det det er vår multitalenterte venn, groover det som vanlig. Carl kan sette sammen et funky 909-trommespor på to minutter, no sweat. Men hva med det musikalske? La meg gledelig bekrefte at Craig ikke har mistet den Detroit-følelsen han er så kjent for. Nydelige akkorder over sublime trommer i "Microlovr", svett workout med f.eks Christy Turlington i "Jam the Box", en analog enslig synth over samplet breakbeat i "Desire", samplet Bandulu-riff (tror jeg) som bakgrunn for organiske trommer i "Rushed". Og så videre.

Kort sagt et sjefsalbum som igjen viser hvorfor Craig er så respektert i alle deler av teknoscenen. Hvis du har de to EPene jeg nevnte trenger du ikke denne, på den annen side er det svært få som har disse. Et trygt kjøp.

(Puls Furore 199611)

ALEC EMPIRE

Low on Ice (the Iceland Sessions) (CD)

Mille Plateux/Force Inc.

Kald, kald ambient. Tatt opp på Island i august i fjor, under hans "turne" med Atari Teenage Riot, som jo er fra den lille øen. Han bruker lang tid på hvert spor, og lar ting utvikle seg naturlig og instinktivt, ikke ulikt Pete Namlooks livealbum. Langt utenfor konvensjonelle melodier og rammer finner vi denne CDen. Det er improvisasjon, skummel musikk for ensomme og mørke vinterkvelder. Et lydspor til din hemmelige frykt. Anbefales sterkt.

(Puls Furore 199611)

SOLID DOCTOR

How About Some Ether (Collected Works 93-95) (2xCD)

Pork

Et dobbeltalbum, med en oversikt over Cobbys aktivitet som Solid Doctor fra 1993 til 95. Og design av Designers Republic. (Ville liksom bare nevne det.)

Jeg er helt sikker på at jeg har hørt mange av disse sporene allerede, og det har jeg sikkert, siden Pork er et meget respektert selskap, og Cobby har gitt ut mye der. Dette er svært synth- og samplepreget musikk, med mange trommeloops. Hvis du absolutt må ha en knagg og henge det på kan man jo si det - "trip hop". Til tider kan det høres litt fattig ut, grunnet det svært sparsommelige lydbildet. Mange av melodiene er gode, men i det store og det hele er det egentlig bare nok et hyggelig album, som du kan ha på mens du gjør andre ting.

Ikke genialt, men heller ikke dårlig, noe som kjennetegner mye av denne type musikk. Helt greit å skaffe seg, men du klarer deg fint uten. Forøvrig bonus for det norske samplet helt i begynnelsen og utover i "O Say Krevlon". Åse Kleveland inspirerer tydeligvis mange.

(Puls Furore 199611)

PLANETARY ASSAULT SYSTEM

Archives (CD)

Peacefrog

Luke Slater står bak dette prosjektet, og lager som kjent tekno av den litt harde, engelske sorten. Denne CDen er satt sammen av EPene Slater hittil har gitt ut under PAS-aliaset. Mye av dette fungerer som f.eks Funk D'Voids "Jack Me Off", m.a.o. effektive dansesaker, men ikke helt inspirerende å bare sitte og lytte til. De beste sporene synes jeg personlig er "Flightdrop", som gir meg følelsen av et fallskjermshop, "Booster", som har en slags episk og transegivende storhet ved seg og "Starway Ritual", som groover bra i tradisjonell Detroitstil. Mest for DJer.

(Puls Furore 199611)

Techno Nations 5 (2xCD)

Kickin

Ganske harde saker fra Kickin, som etterhvert er blitt blant de aller beste og mest seriøse til å sette sammen samlinger. Som vanlig en dobbel-CD stappet til randen med tekno man uten problemer kunne ha trodd var fra England, men som også stammer fra mange andre land.

Blant artistene: amerikanske Stacey Pullens "Flash" (som Kosmic Messenger, på Plink Plonk), Patrick Pulsingers "P-M.1" (som Lazer, på Cheap), Steve Poindexters "Work that Mutha" (Dance Mania), DJ Hells "Totmacher" (Disko B), DJ Skulls "Circuit Breaker" (Djax Up Beats), Normans "The Piper" (Synewave), Funk D'Voids "Jack Me Off" (Soma), Carl Lekebuschs "Emulator" (som Rotortype, på svenske Planet Rhythm), Neil Landstrumms "Swing/Jerk" (Peacefrog) og Joey Beltrams "Setups" (Tresor).

En imponerende navneliste, og musikken blir deretter. En CD man uten problemer kan skaffe seg, hvis man liker seriøs tekno av den litt harde sorten for både hode og føtter.

(Puls Furore 199611)

Five Years of Eye Q Music (2xCD)

Eye Q

Eye Q/Harthouse/Recycle or Die er kanskje ikke lenger så kjente som de var i sin storhetsperiode fra 1992 til 1994, men musikken derfra er fortsatt meget god. Dette er en dobbel-CD med ting som altså stammer fra 1991 til 1996, og samtidig et farvel til Warner Music, som de har samarbeidet med i disse fem årene.

Dette er ikke den definitive Eye Q-samleren, siden en slik samler ville nemlig fylle langt fler CDer enn to. Og det har de jo gjort med sine "Harthouse" og "Eye Q Compilations", hvor førstnevnte er oppe i syv, og sistnevnte i to album. Det sier seg selv at disse er mye mer grundige enn denne.

Men den første CDen gir et godt innblikk i de aller største "hittene" selskapet har hatt: Zyons "No Fate" (1991), Vernons "Wonderer" (1993), Barbarellas "My Name is Barbarella" (1992), Metal Masters "Spectrum" (1992), Hardfloors "Acperiance" (1992), Sven Väths "An Accident in Paradise" (1993), Brainchilds "Symfonica", Earth Nations "Alienated" (1994), Cybordelics "Adventures of Dama" (1993) og Resistance Ds "Human" (1993). Noe av den fineste tyske trancemusikken vi har fått på 90-tallet, og tro meg, det hat kommet mye trance fra Tyskland.

CD nummer to presenterer selskapet fra en litt annen side. Vi får litt fra Recycle or Die (Stevie B-Zets "The Closed Eye View", Solitaires "Awakening" og Baked Beans' "Heinz Roth Has Bean Sad"), noen mindre kjente ting fra Harthouse (Pulses "New Place", Alter Egos "Electric Bedroom" og The Ambushs "Casablanca") og selvsagt Eye Qs egne ting som Virtual Symmetrys "See You" og Cygnus Xs "Superstring".

Det er elektronisk musikk av beste klasse vi får servert, og denne CDen burde varme selv det kaldeste gabberhjerte. Faste artister på Eye Q inkluderer som kjent A.C. Boutsen, Stevie Be-Zet, Ralf Hildenbeutel (etter min mening den mest geniale av den alle), Hardfloor (Ramon Zenker og Oliver Bondzio), Resistance D (Pascal F.E.O.S. og Maik Maurice), Oliver Lieb (som brøt samarbeidet for en tid siden, og nå har startet eget selskap), Alter Ego, Pulse og selvsagt Sven Väth.

Hvis du har masse penger, kjøp "Harthouse compilation" 1 til 7, "Eye Q Compilation" 1 og 2, "Dark Hearts" 1 og 2 og "A Mission into Drums". Da har du det aller meste og beste fra selskapet. Har du ikke fullt så mye, kjøp denne dobbelt-CDen.

(Puls Furore 199611)

SPOOKY

Shunt EP (CDM)

Generic/A&M

Jada, jeg vet at det liksom skal være "in" å digge Spooky, spesielt siden de skal spille på Hyperstate II og alle greier, men skal jeg være helt ærlig... dette er kjedelige saker. "Shunt" har overhodet ikke noe musikalsk over seg, "Area 39" er en pen liten pianosak, men altfor kort med sine to minutter og "Concussion" er helt grei med mye spennende perkusjon, men den går liksom ingen steder. Derfor er det siste sporet, "Falx", det beste. Det har ihvertfall substans i sin melodiøsitet. Men sett over det hele trenger du slett ikke denne EPen. Spooky var nok bedre før, da de var på (nå avdøde) Guerilla Records.

(Puls Furore 199611)

VANESSA DAOU

Sunday Afternoons (CDM)

Krasnow Entertainment

Ta en vakker kvinne og hennes ektemann. Lås dem inne i et studio og gi dem litt lesestoff av den svært frigjorte forfatterinnen Erica Jong. La dem krangle, knulle, slåss og lage musikk i sitt eget tempo. Hva får du da? Sex på vinyl.

"Zipless" heter albumet denne singelen er hentet fra, og i tillegg til at albumversjonen er innehaver av åpenbare erotiske egenskaper, får du også inspirerte remikser av DJ Chillfreez og en svært, svært bra tolkning av Danny Tenaglia. Denna var itte dum, nei.

(Puls Furore 199611)

TRANSGLOBAL UNDERGROUND

Boss Tabla EP (CDM)

Nation

Nation fortsetter å gi ut ypperlig etnisk-basert musikk, og en ny singel fra TGU er alltid spennende. Denne gangen får vi ingen mikser, men fire låter. "Boss Tabla" er nok den beste, en blanding av dub, indisk vokal fra Natacha Atlas og ikke minst et sample fra Pete Namlooks "Trip 8" på "Air 2" (Fax).

Indisk samtidspopulær musikk? De tre andre sporene er mer utilgjengelig for herr Hansen, og desto mer spennende.

(Puls Furore 199612)

STONEFUNKERS

Individuality (CDM)

Sonet

Av og til tror jeg kanskje at vi burde la oss okkupere av svenskene, så kanskje vi hadde fått en brøkdel av den foten de har over der. Jeg mener, avisene skrev om "soulkongen" Jørn Hoel... .Den mannen ER ikke, HAR ALDRI VÆRT og kommer ALDRI TIL Å BLI soul! DETTE er ekte soul. Og du, Jørn, har fått karantene innenfor de tre nordligste fylkene inntil videre.

(Puls Furore 199612)

GOLDBUG

Whole lotta love/Asteroid (CDM)

Acid Jazz

(Puls Furore 199612)

KENNY LARKIN

Loop 2 (CDM)

R&S

Så jeg synes originalen er klart best av de tre versjonene vi får servert. Typisk Detroit-vibber, og det groover sinnssykt. Og som en bonus får vi også det beste sporet på EPen, en nydelig Russ Gabriel- og Reload-aktig sak som heter "Life Goes On". Nydelige stemninger over steril og eldgammel Roland-trommemaskin.

(Puls Furore 199612)

BUSTA RHYMES

The Coming (CD)

Elektra Entertainment

Fra Leaders of the New School til gjesteopptredener med f.eks A Tribe Called Quest til eget album. Busta Rhymes har rapverdenens kanskje mest unike stemme, og ihvertfall mest forstyrrede sinn. Og "The Coming" er en sjef rapskive.

Istedetfor å falle i G-funkens sorte hull, lager Rhymes en god, gammel LP med tekster som stort sett ikke handler om forskjellige utgaver av horer, niggere, pimps, coke og korrupte purker. Produksjonen er stort sett gjort av Easy Mo Bee, DJ Scratch og The Ummah, og blant gjesteartistene finner vi Q-Tip, Redman, Zhane og Jamal. Samplesene er utsøkt støyete, metaforene villere enn Method Man, beatsene akkurat passe laidback og Rhymes ligger over hele skiva som en gal mann, av og til i takt, som regel ikke.

Men det betyr ikke noe. Sommerens beste rapskive har allerede kommet.

(Puls Furore 199613)

CAPPELLA

War in Heaven (CD)

Media/K-Tel

Oj, oj, oj, som jeg gledet meg til å slakte denne! Jeg skulle skrive lange utredelser om hvor dårlig og simpel dance det er, om at italienske Gianfranco Bortolotti og hans Media Records lurer 13 1/2-åringer til å kjøpe skivene sine utelukkende basert på imaget til "artistene" sine. Jeg skulle dissektere tekstene ned til hver minste latterlige "Tell me the way"... jeg skulle så mye.

Men så slo det meg plutselig hvor genialt enkelt alt Bortolotti lager er, og hvor mye penger han har tjent på sitt engasjement innen dance. Jeg begynte å fundere på hvor mye han har gitt ut, og hvor fengende de første tingene jeg hørte fra ham var. Alt dette tenkte jeg, og plutselig var platen over. Og etter å ha hørt platen den ene gangen, var minst fire-fem av låtene klistret til hjernebarken.

Og da kan jeg jo ikke slakte den. Som en oppvisning av formularisk og perfekt produsert dance fungerer den eksemplarisk, og den kommer bare på grunn av coveret (pen jente med store bryster og kjekk sort fyr) til å selge masse. Denne platen viser vei for alle de som har lyst til å tjene penger på å lage dårlig dance, og nok engang ler Bortolotti hele veien til banken. Brilliant.

(Puls Furore 199613)

PETE NAMLOOK & ROBERT GÖRL

Elektro (CD)

Fax +49-69/450464

Görl var medlem i den legendariske tyske industri-gruppen DAF. Namlook vokste opp i en periode hvor den tyske synthmusikken ekspanderte og utviklet seg enormt. Hvilket bedre musikalsk par til å lage Electronic Body Music (EBM) kan man tenke seg? Og hvilket annet selskap enn Fax?

Albumet er, ifølge presseskrivet, et tenkt lydspor til en kunstig skapelse av den perfekte kvinnen. Det er ikke de assosiasjonene jeg får umiddelbart. Albumet er delt inn i fem segmenter ("Perfect Body" part I-V), hvorav to er raske EBM-spor og tre ambiente.

Siden jeg aldri var helt inne i EBMen, er det de tre ambiente sporene som gjør CDen for meg. Nydelige, klare referanser til både Klaus Schulze og Tangeringe Dream og svevende og drømmende akkorder gjør denne CDen verdt å kjøpe, uansett hva du måtte synes om EBM. Selvsagt, som EBM anno 1996 fungerer de to resterende sporene meget bra. Anbefales.

(Puls Furore 199613)

Industrial Fucking Strength (CD)

Industrial Strength/Earache

IS er et ganske hardt nederlandsk gabberselskap, og for deg som ikke vet hva gabber er - støyete tekno uten musikalitet fra 150 BPM og oppover.

Dette er en samler over de største "hitene" selskapet har hatt over de siste to-tre årene, og CDen er lagt opp etter tempo. Det betyr at det begynner forholdsvis rolig (til å være gabber, ihvertfall!) og deretter går mot sinnssyke tempoer (250 BPM? 300?).

Mange av "låtene" er bare støyete ansamlinger av forvrengte basstrommer og mengder av enda mer forvrengte samples av snauskaller som roper ting som "fuck you, motherfucker", "Cocksucker! Fuck my sister", "Extreme terror", "Was ist los, Deutchland?" og selvsagt "Gabber up your ass".

I sannhet uintelligent og stupid musikk, laget av unge og (antar jeg) aggressive mennesker. At gabberpartyene er blitt så store i Nederland og Tyskland, skremmer meg. Enda mer skremmende er det at referansene mot det ekstreme høyre innen miljøet er så klare.

Men det var veldig gøy å vaske huset til denne. Hele prosessen gikk liksom så mye... raskere.

(Puls Furore 199613)

JEDI KNIGHTS

New School Science (CD)

Universal Language

Herrene Mark Pritchard og Tom Middleton gjør det igjen. Det er mulig jeg gjentar meg selv, men disse engelskmennene er muligens de mest allsidige elektroniske musikerne - noensinne.

Fra perfekt ambient som Global Communication til avansert house som Reload til seriøst funky elektro som Jedi Knights... jeg vil kanskje gå så langt som å si at de er geniale.

Men det var "New School Science" vi skulle skrive om. Noe av dette har vært utgitt på det engelske labelet Clear før, men for førstegangs-lyttere som undertegnede er det hele en gjenoppstandelse av en musikkform jeg trodde var nokså langt nede, om ikke helt død. Elektro er altså stikkordet.

Pritchard og Middleton er skremmende kompetente på utstyret sitt, og klarer å skape en like god stemning som da jeg hørte artister som f.eks Man Parrish og godlåter som "Scorpio" for første gang, så autentisk er 80-talls soundet deres, selv om de har enkelte nyere synther inkludert. Men følelsen er definitivt tidlig 80-talls originalelektro.

Det finnes ingen svake spor på dette albumet. Og bare det at det er mulig å få tak i dette i Norge for prisen av en "vanlig" CD (og tro meg, dette er ingen vanlig CD), burde være nok til å vekke en ny elektrorevival. Du ser 80-tallet som referanse stadig flere steder - ta del i det beste dette tiåret hadde å by på. Og ikke tenk på at det er produsert i 1995 og 1996.

Forøvrig er det siste sporet ambient, mens de resterende 10 er utstyrt med "The Funk Mark", som garanterer funk.

(Puls Furore 199613)

PETE NAMLOOK & BURHAN OCAL

Sultan (CD)

Fax +49-69/450464

Namlook samarbeider stadig med artister mange ikke kunne ha tenkt seg, og denne gang er det tyrkeren Burhan Ocal som har tilbragt litt tid i Klanglabor, Frankfurt.

Resultatet har blitt noe helt usammenlignbart, rikholdige ambiente teksturer med Ocals stemme som et hovedelement. Av og til synger han, av og til leser han middelalderske tyrkiske dikt. Men han spiller også en rekke tradisjonelle tyrkiske perkusjonsinstrumenter, samt for meg ukjente strengeinstrumenter som ud, tanbor og saz (ifølge presseskrivet).

Namlooks bidrag lyder hverken elektronisk eller akustisk, men mer som et passende underlag for Ocals bidrag. Albumet er delt opp i to deler, "Yenilik part I-IX" (men som allikevel bare er åtte spor..) og "Gel go*r beni ask n'eyledi". Førstenevnte er en rekke små spor over 33 minutter, med hovedvekt på Ocals instrumentering. Sistnevnte er et 19 minutter langt mesterverk med Ocals forsiktig perkusjon og stemme over Namlooks klangfylte, nærmest verdensromaktige, ambiens.

For deg som ennå praktiserer en segregert musikalsk tankegang kan dette albumet virke svært frigjørende, og den er like bra i mine ører som klassiske "Air". Dessverre er den begrenset til knappe 1000 eksemplarer, så for din egen del, kjøp den raskt. Nå med en gang.

(Puls Furore 199613)

LIONROCK

Straight at Yer Head (CDM)

Deconstruction

Justin Robertson, MC Buzz B og de andre i gruppen er tilbake med et kjempealbum og en meget bra singel. Du må faktisk ha deg begge deler, fordi det på denne singelen ligger både en kjempebra remiks av tittelkuttet, gjort av Justin selv - samt en legendarisk remiks av "Packet of Peace", som Chemical Brothers (da Dust Brothers) gjorde for et par år siden. Den har bare vært tilgjengelig på whitelabel opp til nå, og den er essensiell for enhver med interesse for hvordan instrumental hip-hop (eller "trip-hop", om de nøder) har utviklet seg.

Denne blandingen av atmosfærisk rap, gode melodier og brilliant produksjon borger for en singel av dimensjoner. Bare kjøp den, du.

(Puls Furore 199613)

YOSH presents LOVEDEEJAY AKEMI

The Screamer (CDM)

23rd Precinct/Mega

Igjen en dancelåt med vokal samplet fra Loleatta Holloway. Dog er det det skotske selskapet Limbo som står bak, som betyr at pakken er noen hakk bedre enn normal dance. En helt grei dance-sak, som utvilsomt gjør det bra på litt mer kommersielle gulv. Dessuten er det noen hyggelige mikser fra Judge Jules/Michael Skins og Stuart Crichton. De helt store superlativene faller liksom ikke naturlig til sinns, men igjen - helt grei.

(Puls Furore 199613)

KADOC

The Nighttrain (CDM)

Fonky Fibe/Positiva

En housesingel med det berømte "All aboard? The nighttrain!"- samplet til James Brown. De sampler også Yazz og Duke, og i det store og hele skjønner jeg ikke hvorfor Positiva har giddet og lisensiere denne. Virkelig kjedelig house som ikke går noen steder, og hvis du hadde tatt bort samplene, hadde det bare vært noen monotone og dårlige programmerte trommer igjen - det store intet. Uff nei, jeg har allerede brukt for mye tid på denne.

(Puls Furore 199613)

DUBSTAR

Stars - the mixes (CDM)

Food

Motiv 8, Xpress 2 og Way Out West slipper til på denne nydelige låten. Men ingen av dem beholder det rolige tempoet, og derfor blir alle sammen anmasende og teite versjoner.

Alle sammen setter opp tempoet, og Motiv 8 tar vare på hele vokalen, men forsimpler det hele med sine enkle akkorder og sitt utbrukte housepiano. Xpress 2 anonymiserer som vanlig og gjør sin kjedelige, "vil-gjerne-være-røffe-Chicago-negere"-house, men feiler hovedsaklig fordi de har rappet basslinjen, som bærer hele miksen, fra skotske Slam. Way Out West kommer opp med den beste miksen, men selv om det hele er svært så groovy har de lagd mye bedre ting før, og det vet de sikkert selv.

Sett over det hele en helt unødvendig remikspakke, og nok et eksempel på sløsing av penger fra stupide plateselskaper som ikke vet å verdsette talentet til artistene sine. En fornærmelse mot brilliante Dubstar, og din intelligens.

(Puls Furore 199613)

THEORY

En-route (12")

PACEMAKER

Pacemaker EP (12")

Beatservice

To vinyl-EPer på en gang fra nordnorske Vidar Hanssen og hans selskap, som fortsatt er med for idealismens skyld.

Lille Ken (Theory) er kanskje ikke så kjent teknomann som sine venner Per Martinsen og Geir Jenssen, men har vært med lenge. For tiden er han produsent og generelt lydfikser i Hans Olav Grøttheims DiscLab studio, hvor han blant annet har jobbet med Deepika og Illumination.

De to låtene på denne EPen er faktisk ganske gamle, men høres ikke slik ut. "En-route" er en lang, monoton (men på en bra måte!) housete sak som nesten grenser mot transe. Baksiden, "Side F.ect Pills", er ikke så bra som A-siden, men allikevel ganske grei house.

Pacemaker består av Erik Wøllo (som ga ut CDen "Transit" for en stund siden) og Per Henrik Svalastog (som også er med i Information, også på Beatservice). Denne EPen er slett ikke ambient, som man kanskje skulle tro, men snarere ganske intelligente og småhousete saker.

På den lett monotone Jam & Spoon-lignende "Pacemaker" blander de inn elementer fra mer eksotiske deler av verden, "Air Station" og "Espresso" ligner egentlig ganske mye på hverandre, kanskje litt blekere versjoner av "Pacemaker", mens "Sankra" er litt dypere enn de tre førstnevnte. Det eneste jeg ikke liker er den litt høye Deep Forest-faktoren...

Beatservice utmerker seg stadig ved å gi ut jevne og gode EPer, og disse to er intet unntak.

(Puls Furore 199613)

GANGSTA NIP

Psychotic Genius (CD)

GETO BOYS

The Resurrection (CD)

THE 5TH WARD BOYZ

Rated G (CD)

Noo Trybe

Et knippe rap-skiver har kommet ut i det siste, og vi skjærer alle over en kam.

Gangsta Nips bidrag er musikalsk ganske OK, men lider under alle de evinnelige rapklisjeene, f.eks at politi og hvite alltid er mot "oss" (helst hvitt politi, selvsagt) og at ord som "bitch", "motherfucker" og "nigger" florerer. Den kunne vært OK, men de latterlige tekstene og den ultramacho holdningen får meg til åsky den som pesten. For ikke å glemme at store deler av skiva er fylt opp av den helvetes G-funken som alle liksom mestrer for tiden.

Vel, det er feil. Slett ikke alle kan produsere G-funk, men Geto Boys er flinke på akkurat det området. På deres syvende Rap-A-Lot-album er Scarface tilbake, men allikevel er dette en kjedelig skive. Tekstene har vi hørt før (seks ganger!), og produksjonen er dødskjedelig. De var bra, men Geto Boys i 1996 er en parodi over seg selv.

De som har lest det overstående vil kanskje skjønne hva undertegnede synes om 5th Ward Boyz' "Rated G"? Den første skiva deres, som kom for tre-fire år siden hadde visse elementer ved seg, men alt er nå begravd i en suppe av G-funk, unødvendig banning og tidstypisk aggresjon.

I det hele tatt representerer disse tre skivene en stor skuffelse for en gammel rap-fan. Det virker som det eneste som teller, fortsatt, er å ha "smoked" mest purk, flest "bitcher" i sitt harem og selvsagt mest cash, som tydeligvis betyr hele livet for en ung "nigger" fra "the projects".

Men det går an å lage rap som ikke er basert på disse verdiene, f.eks A Tribe Called Quest (når kommer den neste skiva?), The Fugees, Yo Yo, Public Enemy og til og med Cypress Hill.

Hvis målet med disse tre skivene er å skildre ghettoproblemene, er de tvert imot med på å forsterke dem. Den stadig økende tendensen til selvhat, f.eks å godta den hvite manns "nigger" som et akseptabelt kallenavn på seg selv, er mer enn bare urovekkende. For ikke å glemme den kunstige og oppkonstruerte øst- og vestkystkonflikten.

Jeg håper virkelig at rap-verdenen snart klarer å ta et oppgjør i sine egne rekker, for de kan bare glemme å løse andre problemer før dette er gjort. Og disse tre skivene er bare med å på øke disse konfliktene. Noen som vil ha dem? Send meg en epost.

(Puls Furore 199614)

GLENN UNDERGROUND

Atmosfear (CD)

Peace Frog

Glenn kommer fra Chicago, men har valgt å gi ut sitt siste album på britiske Peace Frog, som er i vinden for tiden. Dette albumet er en reise gjennom deilig og tilbakelent amerikansk house, kanskje mer Chicago enn New York, men dog amerikansk. Rett og slett steingod house med følelse, røtter og massiv autoritet.

På Glenns takkeliste finner vi blant annet Larry Heard, Louie Vega, Frankie Knuckles og Terence F.M. Og slik lyder musikken hans - en blanding av disco, dyp house, sex, Chicago og New York. Anbefalt lytting for sommeren, når cabrioleten skal tas frem igjen.

(Puls Furore 199614)

The Sound of Superstition Volume 4 (2xCD)

Superstition

Få tyske selskaper er så kjent og selger så mye som Superstition. Og denne serien selger ekstra bra.

Grunnen er enkel: Fengende tysk house/trance med sterke kommersielle influenser. Og selv om de aldri helt er over på Low Spirit/Intercord-siden, har det av og til vært ganske nære.

Denne dobbelt-CDen er ikke så kommersiell som nummer tre musikalsk sett, men har med spor fra bl.a. Mijk van Dijk (remikset av japanske Takkyo Ishino), The Hypnotist, Humate, Steve Bug (remikset av Fred Gianelli), Rabbit in the Moon, Oliver Lieb (som L.S.G.) og selvsagt Marmion.

Ikke særlig spennende, men helt grei tysk og veldig oppdatert house og trance.

(Puls Furore 199614)

ALEC EMPIRE

Hypermodern Jazz 2000.5 (CD)

Mille Plateux

Omslaget leser "File under easy listening & space jazz". Sjelden har jeg sett en så misvisende veiviser. Dette er mer "heavy" enn "easy", men "space jazz" kan jeg til nød godta.

Nesten alle sporene beveger seg langt fra noe som kan ligne på 4/4, og melodier er nesten ikke tilstede. Det er helt konkrete rytmer her, men stort sett legger Alec så syke akkorder og rare lyder over disse, at det rett og slett er vanskelig å lytte til.

Det er mulig at jeg ikke er rede for denne type hypermoderne jazz ennå, hva vet jeg? På den annen side hadde vært morsomt og fått en jazzmusikers syn på dette eklektiske albumet. En personlig observasjon til slutt - jeg innser at det er noe brilliant her, men jeg klarer ikke å påpeke det, fordi lydene som er valgt forstyrrer dømmeevnen min. Hvis du klarer å gå forbi dette stadiet (hvor jeg tydeligvis har stagnert..), kan dette være et album for deg.

(Puls Furore 199614)

BASSLINE BABY

Computer controlled EP (CD)

Step 2 House

Svensk sak denne, selv om den er utgitt på fransk selskap. Samuel Malm lager lettfattelig trance, med sterke Goa- og acid-elementer. Ikke akkurat revolusjonerende, men hyggelig nok når du skal danse litt i din egen stue. Og siden jeg ennå ikke har gått lei av god programmert TB-303 og TR-909, har denne vært innom min CD-spiller ganske så ofte i det siste. Dessuten er EP-stempelet misvisende, siden CDen er 56 minutter lang.

(Puls Furore 199614)

Rewind - 24 Techno Classics (2xCD)

Playdoe/Pitch Control

Distr.: MD

Merkelig. Her går man rundt og hører på masse ny tekno, og glemmer av og til hvor alt kommer fra. Men trykk "rewind"-knappen i hjernen din, og du husker nok en del av disse, du også. På omslaget skryter forøvrig svenske Pitch Control av at de gir deg to CDer for prisen av en enkel, men siden det koster toppen 10 spenn å trykke en CD, tar jeg dette med en klype salt.

Flesteparten av de 24 sporene er hentet fra perioden 1990-1992, hvis jeg husker rett. Det var spesielt i denne perioden at den gode delen av euro-teknoen utviklet seg mest, og derfor er det et lite sjokk at denne samleren faktisk dekker det aller meste av det beste (for å bruke et slitt slagord).

Blant de ubestridte klassikere: Humanoids "Stakker Humanoid" (tidlig Brian Dougans, den ene halvparten av Future Sound of London), Mobys "Go", LFOs "LFO", Human Resources "Dominator", Praga Khans "Rave Alarm", Cubic 22s "Night in Motion", T99s "Anasthasia", N-Jois "Malfunction", Liquids "Sweet Harmony" og Quadrophonias hit ved samme navn.

Paret Lee Newman og Michael Wells bidrar med hele fire spor: "Listen to the Rhythm Flow" (som GTO), "Circles (Round and Round)" (som John + Julie), samt "Tricky Disco" og "Church of Extacy" (under samme navn som låtene). Disse to var blant de aller viktigste utviklerne av europeisk tekno, selv om de bodde mest i England. Mange vil nok huske at Lee Newman, en av de få markante kvinneskikkelsene på teknoscenen, måtte gi tapt mot kreft i fjor.

Var du ikke der? Kjenner du ikke igjen noen av navnene ovenfor? Er det eneste "gamle" du har L.A. Styles "James Brown is Dead" (som forøvrig også er med her)? Da skylder du deg selv denne. For oss andre er det en velkommen unnskyldning for å mimre.

(Puls Furore 199615)

The N-files: Nicole Presents Techno-flashbacks (CD)

Basic Beat

Grei samler som prøver å cashe inn på to bølger: X-files og den økende tendensen til å resirkulere gammel teknomusikk. Dessverre er den mikset sammen, på den annen side får du ting som Steve Pointdexters "Born to Freak", Phutures "We Are Phuture", Mike Dearbornes "Hardcore Swinger" og "Horror", Aphroheads "In the Dark We Live" og Dave Clarkes legendariske "Wisdom to the wise".

Richie Hawtin opptrer to ganger som Plastikman ("Spastik" og "Elektrostatik") og en gang som Fuse ("Substance Abuse"). Konklusjon: bra spor fra nær fortid, men til tider altfor dårlig lydkvalitet.

(Puls Furore 199615)

Nataraja (CD)

POF Trance Collector 1 (CD)

POF Music

To streite trance-samlere fra Product of France, med mye som grenser mot Goa.

"Nataraja" inneholder spor fra Blue Planet Corporation, Prana, Joking Sphinx, Amanite FX, Man of the Last 3rd (som remikser) og Emmanuel Top (som skiller seg ut med sin dyphet) - og det gjør "POF Trance Collector 1" også, med unntak av de to førstnevnte.

Selv om jeg ikke finner så mange geniale ideer her, er det til tider svært kompetent trance som gis, og noe av det er svært inspirerende på et dansegulv rett før soloppgang. Men de virkelige perlene kommer aldri på CD allikevel, til det er selskapene for små. Den Goa/trancemusikken som blir servert "massene" er nok litt vannet ut, for at det skal selge. Men i motsetning til store selskaper, går som regel disse pengene går som regel tilbake til scenen, så de virkelige geniale 12-tommerene kan gis ut. Disse får du dessverre aldri høre, med mindre du leter høyt og lavt, og det har de færreste hverken tid og energi til (eller motivasjon - nordmenn er altfor late).

Hm... beklager digresjonen. Disse samle-CDene er helt OK, tro meg, særlig hvis du har en viss preferanse for Goa. De er bare ikke brilliante.

(Puls Furore 199615)

ELEGIA

Body & Soul (CD)

RadiKal Groov

David Kemmoun heter mannen bak dette teknofiserte prosjektet, og er fransk. Hans musikk er full av bass, tunge og litt sakte rytmer, spennende perkusjon, litt underlige (noen vil kanskje si "etniske") instrument-samplinger og akkorder.

Slett ikke alle sporene er ikke så bra som "Astrid" (tung "house" med pene akkord- og korstemninger, krydret med litt piano), "Terra Nova" (dyp, dog oppbrukt og altfor kjent, hiphop-beat med klokkespill, forsiktige akkorder og beroligende analog synth) eller for den saks skyld de to versjonene av "Aion", albumets beste spor. Allikevel tror jeg de fleste vil finne noe de liker på dette varierte albumet.

Om det er verdt å kjøpe hele CDen for, er et annet spørsmål.

(Puls Furore 199615)

This is... Swing (3xCD)

Beechwood

Og plutselig en dag finner jeg denne trippel-boksen under en bunke med CDer og innser at jeg har helt glemt å anmelde den. For en dust jeg er.

Vel. Beechwood, menneskene som har gitt deg "Mastercuts"-serien (over 30 album!) og New Electronica-etiketten, lanserer enda en ny serie. "This is.." kommer visstnok til å dekke de fleste stilarter, og nummer to (allerede ute) er "trip-hop". Disse trippel-CDene koster altså like mye som en enkel!

Noe av poenget er at det er spart på alt, utenom musikken. Derfor er ikke designen så hipp, det følger ikke med samlekort på de forskjellige artistene... men du får tre CDer med stort sett det beste av swing de siste tre-fire årene. Blant de 22 sporene: SWVs "Right Here", R. Kellys "Bump & Grind", Aaliyahs "Back & Forth", Mary J. Bliges "Real Love" (dessverre sies det at Blige har utviklet AIDS), Monicas "Don't Take it Personal", Guys "Her", Bobby Browns "Humpin' Around", Bell Biv Devoes "Poison", Jodecis "Freek'n'you" og L.V.s "Gangstas Paradise". Og det er "bare" de amerikanske.

I tillegg finner vi en del bidrag fra det engelske selskapet Streethype, f.eks Truces "Keep On Giving Me Love", Font La Roy & Darkmans "Back to the Lab" og Darkmans egen "What's Not Yours" -men disse ligger dessverre litt bak det amerikanske, rent kvalitetsmessig.

Hvis du ikke har gangbar cash til "New Jack Swing"-serien (1-3) fra Beechwood, er dette definitivt noe for deg som liker swing. Av de tre CDene er to "rene" (altså umikset), og som en bonus er de britiske sporene mikset sammen på CD nummer tre, av George K. fra Choice FM i London. "This is... Swing" anbefales, selv om de godt kunne ha hatt med noen spor fra USA på miks-CDen.

(Puls Furore 199615)

MC EITH featuring CMW

Death Threatz (CD)

Epic Street/Epic

"Motherfucker in da house". Det er det nesten eneste MC Eith kan si, men det gjentar han til gjengjeld hele tiden på alle låtene. Musikken kan godt kalles G-funk, selv om den er identisk med alle andre produksjoner som er ute for tiden. Dessuten gjør alle de akk så åpenlyse synthstrykerne gjør at til tider det høres ut som en dårlig Too Short-produksjon. Og det er intet kompliment.

Tekstene handler alltid om det samme, alle bitchene, motherfuckerne... skrev jeg ikke dette også om 5th Ward Boyz også i forrige nummer? I det hele tatt en skive som gir meg skikkelig dårlige vibber og null musikalsk utbytte. Skulle nesten ønske en eller annen gjorde kort prosess og ganske enkelt "smoked" MC Eith, så slipper vi flere skiver fra den kanten. Et sitat fra skiva passer best som avslutning og karakteristikk av MC Eith: "Motherfuckin' wannabe".

(Puls Furore 199615)

LARRY HEARD

Alien (CD)

Blackmarket

Amerikanske Heard, kjent fra tidligere som bl.a. Mr. Fingers, gir ut et konseptalbum, inneholdende hovedsaklig rolig og elektronisk musikk.

Kan du tenke deg en gammel og erfaren elektronisk musiker fra New York, som setter seg ned for å lage ambient, men på veien blir litt distrahert og legger inn noen småfunky rytmer (New York, ikke sant?), litt håndfaste og konkrete synthlinjer (istedetfor bare omgivelsesstøy) og plutselig har lagt ned noen dype og groovete basslinjer?

I så fall kan du også ta en lytt på denne. Definitivt hyggelig.

(Puls Furore 199615)

West Sound Circle (CD)

Interference

Et samlealbum dedikert til West Sound Circle (http://www.west.de), et _stort_ lydsystem som ble installert senest i den nokså legendariske klubben e-werk i Berlin. CDen er dessverre altfor kort, kun 44 minutter, og de mest kjente av de fire artistene som opptrer er vel Holy Language & Dr. Motte og Sun Electric.

Forøvrig får du definitivt best utbytte av denne over et Dolby Surround eller Pro-Logic anlegg, siden mange av lydene ligger i bakkanalen, som ikke kan nås med et vanlig stereoanlegg.

Musikken er nokså ambient: litt tung og dubbete (Spin Corporation og Sun Electrics "Cy"), småhousete (Async Sense) og nesten jungleaktig (Sun Electrics "Waititi Post"). Det siste sporet, signert Holy Corporation og Dr. Motte, varer i nesten 18 minutter og er langt på vei det beste vi kan finne her, i sin flytende ambient dub-tilstand.

(Puls Furore 199616)

UNITONE HIFI

Rewound + Rerubbed (CD)

incoming!

Britiske Unitone Hifi ga ut et dubbete album for over et år siden, "Wickedness Increased". Det var tydeligvis nok ikke bra nok (ha-ha... ), for på dette remiksalbumet får vi radikalt omgjorte versjoner av såpass forskjellige folk som Rockers Hi-Fi, Drome, Funki Porcini, DigiDub og Muslimgauze.

Så med så mange dyktige musikere burde vi være sikret en helaften, ikke sant? Nei. Til det finner jeg for lite kjøtt, for lite ull, for lite _marg_ i disse tolkningene. Der originalene var OK, dog litt kjedelige, har ikke remiksene engang de beste elementene fra disse, og det hele blir mindre OK enn første gang. Ennå dub strekker seg over et vidt felt, blir faktisk dette for tynt, uansett hvor mye du skrur opp bassen på anlegget ditt.

OK, noen få lyspunkt er det: Funki Porcinis versjon av "Guiding Star", Unitone Hifis egen miks av "Lucky Strike" og Nemesis Dub Systems remiks av "Juicy Fruit". Men jeg strekker meg ikke lenger enn til å innrømme de tre.

(Puls Furore 199616)

Travelling (2xCD)

Visionary

Dobbel Goa/psykedelisk transe-samler som faktisk er ganske underground. Den første CDen er umikset, mens den andre er (meget dyktig!) mikset sammen av en eller annen "Visionary".

Noen få kjente labels og artister: Dragonfly (Man with No Name), Phantasm, High Society (Etnica), No Respect, Matsuri, Spirit Zone og Flying Rhino.

Kort sagt en slags referanse Goa-samler som faktisk er meget bra, og i det minste mye bedre enn de fleste andre der ute.

(Puls Furore 199616)

LIONROCK

An Instinct for Detection (CD)

deconstruction

Ikke mange klarer å lage et konseptalbum over romanfiguren Sherlock Holmes, men den britiske DJen, produsenten og remikseren Justin Robertson tar på seg oppgaven, med hjelp av MC Buzz B på rap og Roger Lyons på "sonic trickery".

Et av de mest etterlengtede debutalbumene i britisk tekno/hip-hop historie har altså blitt sluppet, og for oss som har fulgt med gjennom singlene "Packet of Peace", "Carnival" og "Tripwire" er det en meget positiv overraskelse. Tiden har tatt igjen Robertsons nokså unike blanding av delvis instrumental hip-hop og litt teknofiserte elementer, og nå vil nok folk bare se på dette albumet som en del av brippop-bølgen.

Synd, for Robertson & crew har allerede vært her i flere år, og dette er virkelig et av de aller beste "trip-hop"-albumene som har kommet ut på lenge. Hør bare på "Morning Will Come When I'm Not Ready", singelen "Straight at Yer Head", "Peace Repackaged" (remiks av gjett hva), "Snapshot at Pollard Street" og "Number Nine", og bare titlene burde være nok.

(Puls Furore 199616)

SHAZZ

Back in Manhattan EP (CDM)

F Communications

En gang i tiden kunne man kanskje si at FNAC, deretter F Communications var et rent houseselskap. Men den tiden er forbi, og Eric Morand og hans kumpaner gir i dag ut en rekke typer elektronisk musikk. (Sjekk ut f.eks samlingen "Musique pour les Plantes Vertes, en "ambient" CD med bare franske bidrag.)

Denne EPen av franskmannen Shazz er mer jazzete enn tradisjonell house, men blandingen kan kanskje kalles jazzhouse? Du får fire mikser av tittelsporet (med Derek Bays på soulvokal), og de resterende fire sporene vil umiddelbart gi deg gode vibber, uansett om du er på et dansegulv "deep in the city" eller i din egen stue. Det er ikke uten grunn at denne har stått på nær sagt alle de største DJenes playlister de siste månedene.

(Puls Furore 199616)

HEAD TO TOE

Rhythm is Life (CD)

Sea/EWM

Et funkband bestående av folk fra USA (nærmere bestemt New York), Tyskland, og Frankrike.

Feilen er at selv om rytmen er sjefsbra, er ikke vokalen til Samira Mall-Darby (viv av Philippe Mall, hovedmannen bak prosjektet) fet nok. Hun har rett og slett ennå ikke nok soul og dybde i stemmen sin, og resten av bandet blir tydeligvis ikke nok inspirert som en følge av dette. Det hele blir litt for mye "flinkis"-funk, og selv om de har potensiale, hele gjengen (også Samira!), er dette albumet å betrakte som et skritt på veien, ikke som Head to Toe vil lyde om noen år. For låtene er i utgangspunktet bra nok, bandet trenger bare en litt mer skitten produksjon og litt røffere behandling av instrumentene. Men hvis du absolutt har en dyp afficiando for tysk funk, kjøp i vei.

For tittelen er riktig.

(Puls Furore 199616)

GABRIELLE

Gabrielle (CD)

Go! Discs

DANA DAWSON

Black Butterfly (CD)

EMI

Noen vil kanskje huske den første damen fra slutten av 1993 med singlene "Dreams" og "Going Nowhere". Albumet "Find Your Way" ble sluppet (og solgte en million), og alt var fryd og gammen.

Faktisk så bra at hun fikk sønnen Jordan, og det høres i tekstene. Hvor debutalbumet la mer vekt på rytmer og fet produksjon er det den litt vare singer/songwriter-Gabrielle vi nå får. I følge presseskrivet har hun "modnet", og Gabrielle hevder samtidig at hun har gått tilbake til soul-røttene sine denne gang, men jeg synes bare at det hele får et utpreget P4-preg over seg - ufarlige og hyggelige ballader, Michael Bolton og Trine Rein-aktige "soul"-låter og i det hele tatt veldig forutsigbart.

Over det hele for hvitt altså (Gabrielle er mulatt), og et lite skritt tilbake for en i utgangspunktet dyktig artist. En bekreftelse på at forelskede mennesker og relativt nybakte mødre sjelden lager spennende ting, i all sin naive optimisme.

Dana Dawson derimot, er en debutant, og lager bra soul. Etter singlene "3 is Family" og "Got to Give Me Love" får vi et noe ambisiøst album. Spilt inn og mikset i USA av blant annet paret Dennis Wilson/Ronnie Wilson og Narada Michael Walden, mirakuløst nok med et utpreget britisk preg over produksjonen.

Men Dana gjør den klassiske tabben med å åpne albumet med singlene sine, og gjør dermed resten av albumet litt... kjedelig? Noen av låtene er ganske OK, men allikevel blir de 16 låtene litt for anonyme og litt for lette å ignorere.

Det er bra, men til å være britisk er det en skive som rett og slett ikke skiller seg spesielt ut fra den enorme mengden av soul som lages. Bedre lykke neste gang, Dana? (Bare ikke få deg barn eller mann i mellomtiden!)

(Puls Furore 199617)

EBI

Ten (CD)

Space Teddy

PRISM

Metronome Melody Sublime (CD)

Sublime

Japanske Susumi Yokota gir ut to skiver nesten samtidig.

"Ten" er den lenge påventede oppfølgeren til "Zen" som kom ut i 1994. Som "Zen" er den dominert av avansert og sofisikert særdeles teknologisk musikk, av og til nesten ambiente stemninger. Sporene er relativt monotone, dvs. at dersom Yokota har etablert et tema, vil det sannsynligvis gå gjennom hele "låta". Meget hyggelig nachspiel og generell lyttemusikk.

Som Prism gjør faktisk vår japanske venn det samme, så jeg må bare anbefale begge albumene, men dersom du har lite penger -"Ten" er hakket bedre enn "Metronome Melody".

(Puls Furore 199617)

Serenity Dub 3.1: Organic Technology (CD)

Serenity Dub 4.1: Digital Roots (CD)

incoming!

Det tyske og eklektiske incoming! fortsetter å tøye begrepet "dub" med to nye bidrag i serien "Serenity Dub". (De to første var selvsagt "1.1" og "2.1".)

"3.1" presenterer artister som Subsurfing (Greg Hunter, kjent Orb-relatert mann), Transcend (på Ntone, sært underselskap av Ninja Tune), Up, Bustle & Out (på Ninja Tune), Bernt Friedmann (som Drome) og selvsagt Richard H. Kirk (som Sandoz).

Et meget teknologisk dubutvalg, og soundet blir deretter. Ikke så mange tradisjonelle dubeffekter, men hele tiden er det seige og drivende groovet tilstede.

På "4.1" er det nesten bare ukjente artister (for meg, i hvert fall), og samlingen har mer markert rytme over seg enn forgjengeren. Ikke alle sporene er sterke nok, og du bør vel ha en viss preferanse for sjangeren (men samtidig ikke være purist) for å nyte denne fullt ut. Samtidig er det denne som er mest tradisjonell dub av de to samlerne.

Det er alltid gøy når selskaper strekker begreper, og med denne serien fortsetter incoming! å irritere på seg innbitte dub-purister.

(Puls Furore 199617)

Samleanmeldelse for samleplater:

- "Rave & Cruise vol. 1" (Kosmo, distr.: BMG): Kul tysk sommerhouse med artister som Steve Bug, Mijk van Dijk, Resistance D og Westbam. Men til tross for (eller kanskje nettopp fordi?) mange ukjente navn, er dette en hyggelig skive til stranden. Ta med stor ghettoblaster.

- "Mix-up vol. 1 & 2" (Sony S3, distr.: Sony?): Med henholdsvis japanske Takkyo Ishino og Jeff Mills. Begge samlingene er ypperlig mikset sammen, og består for det meste av virkelige klassikere innen tekno (i ordets rette betydning). Definivt en serie å samle på. Anbefales sterkt.

- "This ain't trip hop? 3" (Moonshine, distr.: MD): Ikke spesielt kjente artister, men fine låter og perfekt musikk til å ha på walkman'en når du sykler. Og det er _ikke_ trip hop, OK?

(Puls Furore 199618)

Strangefruit: Mixed (CD)

Warner Music Norway

Pål Nyhus har blitt mektig populær som DJ de siste to-tre årene, grunnet sin evne til å bevege romper. For selv om en DJ egentlig ikke er mer enn en parasitt, en som livnærer seg av og lever i tett symbiose med de som lager skivene, fortjener Nyhus respekt for hele tiden å ha spilt proper dansemusikk hver helg og _samtidig_ ha dømmeevnen i behold etter å ha blitt hypet opp som en ny dansegud. For han vet at man slett ikke blir rik av å være DJ i Norge.

Dette er en samling høyst dansbare låter plukket ut og mikset live og elegant sammen hjemme på soverommet av vår venn, mye fra Amerika, men også noen britiske titler. Det er en utpreget og deilig dekadent disco/soul/jazz-følelse over det hele, slett ikke noe hard tekno. Og i denne tidsalder hvor egoismen blomstrer er det herlig å vite at så mange mennesker (bare designen alene må ha besatt alle ansatte på Union en god stund) har vært med på å lage et så perfekt utformet monument over noe forgjengelig som dansemusikk. Et felles mål, så og si, selv om det ikke betyr noe i den store sammenheng.

Artistene, ja. Bl.a.: Nu Yorican Soul, Street Corner Symphony, Jungle Brothers, Ashley Beedle, Francois Kevorkian, Malin og selvsagt Coldcut. Et rikholdig og variert utvalg.

Denne CDen er spesielt for deg som bor i avsides strøk og ikke får kompetente platesnurrere på besøk mer enn en gang i året. Oss byboere kan stort sett (heldigvis!) få med oss Pål i levende live hver helg, så mye som han spiller ute. Og tvinges jeg til å velge mellom "Abstract: Tracks" og denne... så blir det nok Pål hver gang. For det groover dypt.

(Puls Furore 199618)

MIND OVER MIDI

Elektrical aktivity (CD)

Beatservice

Helge Tømmervåg samler spor fra sin EP-serie med samme navn og legger til nytt materiale under sitt Mind over MIDI-pseudonym.

Tømmervåg er slett ikke en nykomling. Som tidligere medlem i ToC og med tre EPer under beltet var det vel på tide med et helt album. Inspirasjonen dras helt tydelig fra England og selskaper som Warp (nærmere bestemt Autechre og Reload, synes jeg), og både produksjonen og programmeringen er førsteklasses. Albumet åpner med det litt nølende dansesporet "Bakterial Soup", som du nok sikkert vil ha hørt på et eller annet dansegulv, og fortsetter derfra gjennom lydbilder a la LFO, Aphex Twin og til og med litt Mouse on Mars.

Et album som kan danses til, men de fleste vil nok sette seg ned og lytte til det. Og i likhet med meg komme frem til at dette er et meget bra album. Ikke "til å være norsk" heller, bare et sterkt debutalbum som burde selge en del, hvis teknoinspirerte nordmenn kjenner sin besøkelsestid.

(Puls Furore 199618)

APPLEPIE

Outshining (CD)

Space-Echo/Tatra

Student, aktivist (hva skal man ellers kalle "Stopp dopet ikke dansinga"?) og av-og-til-DJ Christian Grimshei samler løse tråder og slipper sitt debutalbum som Applepie.

Folk som har vært på konsert med Christian vil ha hørt noen av de elleve låtene før, men de vil antagelig ikke ha hørt de lange låtnavnene. (Se intervju annet sted i avisen.) Hvor Tømmervåg er ettertenksom og nesten filosofisk, har Grimshei laget et kompetent og helstøpt dansealbum. Litt old-school i formen, og relativt riffbasert. Han har fått hjelp av Lord "omnipresent" Bård på to spor, som ellers lyder ganske likt de andre.

Det er liksom ikke så mye å si om denne skiva, bortsett fra at den er mer dansbar enn lyttevennlig. Det vil si, lyttevennlig i den forstand at du føler at musikken har et dypere nivå enn det du umiddelbart hører. Det hører jeg egentlig ikke her. Ikke helt tekno, ikke helt house, men et fint debutalbum fra en engasjert artist som brenner for scenen.

(Puls Furore 199618)

ROBERT MILES

Dreamland

DBX/Deconstruction

I Italia sitter det en herremann som er ansvarlig for den nye sjangeren "symphonic trance", eller "dream music". Han heter Roberto Concina, og har ermet fullt opp av pianoklisjeer.

Etter den enorme og til dels hyggelige slageren "Children" har Roberto blitt grådig, og laget et helt album med pen, hyggelig new age tekno - vannet ut for massene. Kan du tenke deg de dårligste coverversjonene du har hørt av Jarres "Oxygene part IV" og gange det med ti? Eller husker du Lazerdance, den teite discogruppa fra Italia? Da har du "Dreamland". Hele albumet stinker av dårlige "Children"-grep, og kommer garantert til å selge i bøtter og spann. Jeg spår dessverre at dette blir den første "tekno"-artisten som får TV-reklame her til lands. Samtidig har Per Martinsen solgt cirka 800 eksemplarer i Norge av "Plugged".

Jeg gremmes.

(Puls Furore 199618)

THE ALOOF

Sinking

East West UK

Sabres of Paradise-sideprosjektet har avkommet med en ny LP etter debuten "Cover the Crime" for et par år siden.

De som var på Quart-festivalen i fjor, fikk muligens med seg disse fem herrene under avslutningsarrangementet i Dyreparken. Da, som nå, led Aloof av at musikken deres ikke er særlig spennende. Den har hele tiden potensiale, men det utvikler seg egentlig ikke til noe mer på brorparten av de elleve sporene. Albumet har til tider et fint dub-preg, noen fine synthlinjer, noen drømmende akkorder, noen fete beats, til og med noen gode verselinjer fra vokalisten, men stort sett altså en litt for anonym teknologisk skive.

Uansett hvor mye jeg er fascinert av Sabres of Paradise-kollektivet og dets avløpere, kan jeg ikke si at dette fenger meg i noen stor grad.

(Puls Furore 199618)

LISA MOORISH

I've Gotta Have it All (CD)

Go! Discs

Lisa er personlig venn av Lisa I'anson og Rebecca de Ruvo (eks. MTV-kjendiser), men det er ikke derfor hun har fått ut sitt debutalbum.

Det er fordi hun rett og slett har talent for å skrive gode og fengende poplåter, og fordi produksjonen av Johnny Douglas er nær brilliant for formålet: sommerlig popmusikk. Du har sikkert hørt "I'm Your Man" (cover av den gamle George Michael-låta, men er det han som synger her også?) og "Mr. Friday Night" på radio, men det er fler bra uptempo-låter her, f.eks "Just the Way it Is" og "This is Your Night", samt tre-fire bra rolige spor.

Stilig. Plutselig kom sommeren.

(Puls Furore 199618)

I det siste, samtidig som tekno, house og trip-hop har eksplodert, har det kommet ut veldig mange samleplater innen disse sjangerene. Så i stedet for å ta for oss noen grundig og droppe resten, gjør vi alle urett:

En CD du ikke trenger er dobbelt-CDen "Cybertrip 6" (Dance Opera/Antler-Subway, distr.: MD), med "Children" av Robert Miles som hovedattraksjon, og deretter mange kloner av denne. Derimot kan kanskje "Andromède" (Trans'Pact, distr.: MD) være noe for deg som liker Goa/psykedelisk transe. Grei sak med spor hovedsaklig av Martin Cooper og Asia 2001. Engelske Slip'n'Slide presenterer det amerikanske selskapet Presciption i "The Collected Sounds of.." (distr.: Border). Ikke akkurat revolusjonerende, men grei og småsnuskete house i NY-tradisjon.

New Electronica, Beechwoods underbruk, presenterer et nytt innslag i serien "Global Technological Innovations". Denne gangen er det "Unreleased II" (distr.: Amigo) som avdekker uutgitte spor fra Ian Pooley, Blake Baxter, Mark Broom, Neuropolitique, Patrick Pulsinger, Neil Landstrumm, Claude Young, Stefan Robbers og B12. Ikke bare litt, men veldig Detroit. Samme selskap har også endelig sluppet mesterverket "Objets d'Art 92::95", en dobbel-CD som inneholder det beste fra Kirk Degiorgios britiske selskap, A.R.T. Her har noen av de beste sporene til Carl Craig, Black Dog, As One og Degiorgio selv blitt gitt ut, og finnes følgelig på denne samlingen. Elektronika av første klasse, og essensiell CD for sommeren for tekno- og houseinteresserte.

I avdelingen for miksede samle-CDer, finner vi bl.a. "Technological Elements vol. 1" (Essential Dance Music, distr.: MD), fra selskapet som leverer "Essential Elements"-serien. Spor av Green Velvet, Secret Cinema, David Holmes, Derrick Carter, Damon Wild, Felix da Housecat og Rejuvination dukker opp, men som vanlig er det ikke derfor man kjøper en CD fra dette selskapet. Det er fordi det rett og slett er bra musikk hele veien, og miksingen er upåklagelig.

Egentlig er "Mix-up 03: DJ Cellie" (Mazzo, distr.: MD) helt gjennomsnittlig, men kan være noe for housefanatikere. Spor fra f.eks Trancesetters, Emmanuel Top, Phuture og Cygnus X. Det er sikkert bedre å være på klubben (Mazzo) i Nederland. I samme sjanger, bare bedre, finner vi "R.M.01" (Basic Beat, distr.: MD), mikset av nederlenderen Ronald Molendijk. Mange fine spor, de fleste ukjente. "Soundscapes: Ambient Vol. 1" (All Blacks, distr.: MD?) er en trippelboks med lyttemusikk fra f.eks Ken Ishii, Biochip C, Orlando Voorn, Phil Western og Mijk van Dijk. Jeg vil nok ikke si at dette er ambient, men den er meget deilig å slappe av til.

Til slutt tre alternative CDer for deg som liker groovy dansemusikk. "Café Local" (Antler-Subway, distr.: MD) har spor fra f.eks St. Germain, Dimitry, Shut Up and Dance, Kitachi, Pressure Drop, Natacha Atlas, UFO, Red Snapper og Material, og er meget variert og interessant. Det samme kan sies om "Mo' DJ's Under a Groove #2" (Mix-It, distr.: MD), som blander dub, triphop, jungle, house og jazz uten å blunke. Den er faktisk bedre enn "This Ain't Trip Hop? part 3" (Moonshine, distr.: MD), som i likhet med sine forgjengere lider av litt uinspirerte låter.

(Puls Furore 199619)

FREAK POWER

More of Everything for Everybody (CD)

Fourth & Broadway/Island

Jeg hater å gjøre dyktige musikere til statister. Men i det engelske bandet Freak Power er det nok aller mest Norman Cook som gjør jobben, som han har gjort som Englands muligens mest groovy produsent, remikser og all-round musikkmaestro siden midten av 80-tallet, med blant annet bandet Beats International og utallige remikser. Norman er Mannen. Dessuten husker du vel "Turn On, Tune In, Cop Out" fra Levi-reklamen med liksomjenta? Norman & co. igjen.

På deres andre album spiller vår mann og hans seks medmusikanter fortsatt en slags bastard av kompetent pop, rock, tekno, soul og fremfor alt funk. De lager bedre låter enn forrige gang, men er ikke redde for å skeie ut i sinnssyke soloer. Det er mulig singelen "New Direction" er den mest radiovennlige låten (eller kanskje er det nettopp fordi den er singel at jeg synes den er mest radiovennlig?), men også låter som f.eks "Trip Through Your Mind", "Giving up Government Drugs" og "One Nation One Ride" kan godt spilles på litt småfunky radiostasjoner.

Det er meget leit at disse vidunderlige dophuene (de har eget laboratorium på turnebussen, i følge presseskrivet) aldri kom seg gjennom grenseovergangen til sin planlagte konsert på Head-On i fjor. Vi lyttere kan høre at de har kost seg glugg i hjel under innspillingen på Bahamas, og endelig får vi bekreftet at inntak av narkotikum får en til å ta av seg klærne, bare se på bildet av Ashley Slater som spiller inn et trombonespor i studio splitter naken. Hvem sa at dop ikke er kult? I hvert fall ikke Norman.

(Puls Furore 199619)

B-ZET & SVEN VÄTH

Muzik zum "Der Kalte Finger" (CD)

Eye Q

Det er lenge siden jeg så en film uten typisk symfoniorkester-musikk. Til og med "Johnny Mneumonic", så "cyber" som en film ytre sett kan bli, hadde disse forbannede strykerne. Ja, det trengs nok noen tyskere til å komme på ideen om et lydspor med bare teknologiske instrumenter. Og hvem er bedre enn Stevie Be-Zet og Sven Väth?

Begge to er mestere når det gjelder stemningsskapende syntetisk musikk, og til denne tyske filmen har de kommet opp med et album som beveger seg gjennom hovedsaklig ambient, men også raskere materiale. Alt er sømløst sydd sammen, så hvis du ikke ser på CD-spilleren din, vil du nok ikke umiddelbart se når sporene begynner og slutter. I tillegg har de også tatt med noen (altfor korte) utdrag av noen gamle remikser fra Eye Q, med bl.a. Underworld på miksen. Men som sagt, bare smakebiter på to-tre minutter.

Albumet begraver et hvilket som helst lydspor av Jerry Goldsmith og Hans Zimmer. Men som et frittstående teknologisk musikkalbum er det nok ikke nødvendig i samlingen din, kjøp deg heller Eye Q-samleplaten "A Mission Into Drums" når som helst.

(Puls Furore 199619)

MO BONA

Myths of the Near Future: Part Three (CD)

Extreme

Det australske selskapet Extreme har meget respekterte artister og utgivelser, og har alltid vært meget eksperimentelle. Heldigvis fortsetter de hele tiden med dette, og på dette albumet er det en Carsten Tiedemann som er hovedmann. Mye av dette lyder ikke så ulikt de mindre intense "etniske" stemningene fra Peter Gabriel lydspor til "The Last Temptation of Christ", "Passion". (Forøvrig et meget bra album.)

Hvis Tiedemann er dansk, er Skuli Sverrison på bassgitar antageligvis islandsk, og hans spill minner meg litt om Jah Wobble og Bill Laswell. Flesteparten av sporene er enten ambiente eller dubbete, som gjør dette til et av de mest lyttevennlige albumene jeg har fått på lenge. Anbefales.

(Puls Furore 199619)

DELINQUENT HABITS

Delinquent Habits (CD)

PMP/Loud

(Scenario: Loud Records' Los Angeles-kontor, 23. november 1995 kl. 13.00.)

OK. Få høre på tapen deres. Hm... her var det mange latinske samples. Dere henger kanskje sammen med noen fra Cypress Hill? Sen Dog, kanskje?

Det høres sånn ut, ja. Litt sånn latino, uten å miste appellen til andre hip-hopere. Hm... dere har ganske fete beats. Hvem produserer? Du? Og du heter... O.G. Style? Du har funnet noen kule samples. Hvor har du de fra? Gamle latinamerikanske filmer? Nettopp. Bra tekster, også. Er det dere to som rapper... Kemo og Ives? Ikke så... nei nettopp, ikke så mye banning og sånn. Dere er glad i mødrene deres, hører jeg? Nei, ikke noe spesielt, jeg hørte bare ikke noe nedsettende prat om kvinner.

O.G., du scratcher mye, hører jeg? Har du holdt på lenge? Ja, ikke vær beskjeden nå, dette er meget bra, det. Har dere vært hos noen andre selskaper? Nei? Fint. Hvis dere bare skriver under der, der og der, så skal vi nok få dere ut på vinyl. Vil dere ha en sigar? Hva? Nei, jeg har nok dessverre ikke noe tjall.

(Puls Furore 199619)

BEAUTIFUL WORLD

Forever (CD)

WEA Records

Phil Saywer skjønte tydeligvis ikke hintet forrige gang, og gir ut enda et konseptalbum under navnet Beautiful World. Denne gang med The Malcolm Sargent Festival Choir, som gjør all plattheten enda mer uutholdelig. Så da har vi altså dårlig produsert popmusikk, kombinert med overfladiske tekster om fred og varme - jeg brekker meg.

Enda en gang må en anmelder lide seg gjennom en gjennomsnitts-CD av dimensjoner, en CD for folk som synes Deep Forest var for "komplisert", at Pan Pipe Moods liksom setter spiss på julefeiringen, kort sagt kjedelige A4-mennesker. Det eneste riktige er selvsagt å boikotte dette håpløst naive tullet. Send en e-post til phil.saywer@b-world.demon.co.uk, og forklar på en saklig måte at selv om han i likhet med alle andre vil ha fred i verden, er ikke dette måten å gjøre det på. Be ham om å selge alt han eier, gi pengene til hjemløse og deretter bli munk i Østen et sted. For enda et album fra denne godtroende mannen kommer til å rokke ved min en gang så dype pasifisme.

Utvilsomt kommer patetiske P4 til å spille denne heftig, i håp om å tyne enda mer penger ut av husmødre over hele Norge. Er vi riktige uheldige vil Warner kjøre TV-reklame på TV2, som forteller oss hvor "fantastisk" og "unik" denne CDen er. Vel, vel. Sjelden har det vært en bedre tid for "av"-knappen.

(Puls Furore 199619)

This is... Trip Hop (3xCD)

Beechwood

Beechwood er flinke på samlinger, bare se på "Mastercuts"-serien, men "This is"-boksene kommer til å fungere hovedsaklig fordi de er så billige. Jeg mener, tre CDer for prisen av én er bra uansett hvordan du ser på det.

Men når de tar for seg trip-hop (aargh! kjipt ord!), er det for det meste bra ting vi får. Det er fordi det egentlig ikke er så vanskelig å lage slik musikk, fordi reglene enda ikke har blitt satt. Så her blir reglene til på veien. Av de mest kjente kan nevnes Future Sound of Londons "Far Out Son of a Lung" (Virgin), Wagon Christs "Flood" (Rising High), Nightmares on Wax' "Nights introlude" (Warp), Paul Wellers "Kosmos SX Dub 2000" (Go! Discs), Massive Attacks "Karma Coma" (på Circa, remikset av James Lavelle og DJ Shadow), Howie B's "Birth" (på sitt eget Pussyfoot), Portisheads remiks av Junkwaffels "Mudskipper" (Ultimate) og Scanners "Mass Observation" (på New Electronica). Disse har du nok enten hørt eller hørt om. Men selv om de er kjente, synes jeg ikke nødvendigvis de er de beste.

Nei, det finnes nok andre bra også, men de er såpass ukjente at det ikke er noe poeng å nevne dem. Tilsammen har du altså to CDer med 24 spor, og den tredje CDen er mikset sammen av Jake fra The Herbaliser på Ninja Tune. Hva mer trenger du for prisen av en CD?

(Puls Furore 199619)

Cybervision (CD)

CNR

Club mix 1 (CD)

MTG

I forbindelse med "Cybervision"-arrangementet kom det ut en samle-CD, mikset av DJen Matt-E. Det virker som om den er mer rettet mot det helt unge (og uten tvil kjøpesterke) "rave"-publikummet, og det er lite følelse over det hele.

Eric Kuppers "Planet K" (på IRS) åpner CDen, Blue Amazons "No Other Love" og The Bubbles "Squeek" (på superhippe Jackpot) er med, to låter fra Ispirazione ("All Night" og "I Feel You", på XVX) dukker opp - og hele FIRE artister fra XL-Recordings er her: Subliminal Cuts, Liquid, Empirion og The Prodigy. Ikke bare er utvalget bombesikkert (og dermed kjedelig), en fugl hvisket meg i øret at det ikke engang er Matt-E som har mikset alt sammen selv, han har fått veldig god hjelp av datamaskinen og teknikerene i studioet (Rythm Traxx). Og i tillegg har de glemt å skrive opp hvem som har skrevet opp låtene. Hm. Kjøp heller "Strangefruit: Mixed" en gang til.

"Club Mix 1" er litt bedre. Her er DJene Jam-it, André og Hanza fanget på DAT i løpet av sommeren som var, redigert en smule i studio og gitt ut på CD. Musikken er helt OK, faktisk nesten bra til tider. Og man kan si hva man vil om house- og teknoscenen i Norge, disse tre er uansett flinke til å få et dansegulv i bevegelse. Men det blir svært, svært vanskelig å ta denne CDen seriøst når de begår kardinalsynden: De har ikke skrevet opp hvilke låter som er spilt. Utrolig respektløst og amatørmessig!

Spørsmålet gjenstår: Når skal nordmenn lære seg å sette sammen ordentlige samle-CDer?

(Puls Furore 199623)

HIGHER INTELLIGENCE AGENCY & BIOSPHERE

Polar Sequences (CD)

Beyond

Bobby Bird og vår egen Geir Jenssen i liveopptak fra Tromsøs Polar Music Festival, i oktober.

Som begrenset utgave, "kun" 5000 eksemplarer, kan man betrakte dette som samlerobjekt. Men mer enn dette er det et fascinerende samarbeidsprosjekt mellom to dyktige elektronisk musikere på hvert sitt felt. Jenssens prosjekt med Pete Namlook ("The Fires of Ork", på Fax) viste at han kan gå inn i en situasjon og ikke vanne seg ut, men vise frem andre sider av seg selv enn det lytteren visste han hadde fra før av.

Så også her, for dette lyder ikke helt som noen av musikernes respektive album. HIA har ofte komposisjoner hvor mye skjer, og Biosphere er rolig, men allikevel streng i formen og ofte med en klart definert struktur. Men dette er kald, kald, flytende ambient, med melodier som utvikler seg over lang tid. Lydene er basert på samples fra området, kabelbanemaskineriet, is og snø er nevnt på omslaget som eksempler.

Hvis du liker skivene til disse musikerne, er dette et godt kjøp. Hvis du er interessert i ambient generelt, er dette også et godt kjøp. Og hvis du venter på den neste Biosphere-skiva kan kanskje denne lette venteperioden.

(Puls Furore 199623)

TAB TWO

Belle Affaire (CD)

Virgin

To tyskere, Hellmut Hatler og Joo Kraus, utgjør denne duoen som spiller en slags bastard av jazz og hip-hop. Tross sterkt belastede navn er grooven allikevel relativt bra. Men det blir litt for mye trompetsoloer, oppbrukte og kjedelige breakbeats og litt for mye "flinkis"-musiker prestasjoner til at det holder seg over et helt album.

Uansett hvor mye god musikk det kommer fra Tyskland, f.eks lager selskapet Soulciety en del bra, blir det som regel for sterilt, liksom aldri helt skittent nok, heller ikke her. Dette hybridet blir liksom for... for hvitt. Helt OK musikk, men du kan like godt kjøpe originalen, dette er egentlig bare en BLEK (sic!) kopi.

(Puls Furore 199623)

MONA LISA

11-20-79 (CD)

Island

Lille Mona Lisa (som umulig kan være hennes ekte navn) er faktisk bare 17 år, men synger som om hun skulle være 22-23. Hun har gjort litt ugang på hitlistene i statene, men jeg skulle likt åse den som kjøper dette hyperurbane produktet i potetlandet Norge. I hvert fall ikke før de har lest ferdig denne anmeldelsen.

Mona Lisa er altså mulatt, følger Mary J. Bliges fotspor i soul/R&B-sjangeren, dog uten så mye hip-hop. Her er hovedsaklig raske ballader, men også et par knallbra uptempo-saker. Faktisk kunne det vært et nytt album fra en 17 år gammel Anita Baker. Hvis det sier deg noe.

Produksjonen er som regel førsteklasses, selv om lydbildet enkelte steder er litt overlesset. Det beste ved de rolige låtene er at det veldig sjelden blir klissete - produsentene har klart å få til urbane beats, selv om resten av arrangementet innbyr til litt rolige aktiviteter enn dansing. La meg bare si at dette må være et av de bedre klinealbumene som har kommet i det siste.

Kort sagt, dette er sakene sine. For de som er genuint i sort musikk, vel å merke.

(Puls Furore 199623)

ALEX REECE

So Far (CD)

4th & Broadway/Island

Med "Pulp Friction" slo Reece igjennom og med "Feel the Sunshine" og "Jazz Master" ble han kommersielt sett en slags leder innen jungleverdenen. "So Far" inneholder fem andre OK drum'n'bass låter som gjør seg like bra på dansegulvet som i sofaen.

Reece bruker nesten ikke de vanlige lydene du er vant til i d'n'b, men bruker "hvite" trommelyder og programmerer sine egne breakbeats av disse, som i hvert fall gir mannen et særpreg, om det ikke er så "røft" som vanlig. Det blir litt klinisk.

Låtene er vel egentlig ikke så spennende, selv om hypen skulle tilsi annet. Rett og slett er dette en helt grei albumdebut fra en som sikkert kommer til å gjøre mye bedre ting senere i karrieren sin.

(Puls Furore 199623)

LEWIS TAYLOR

Lewis Taylor (CD)

Island

Ung og britisk debutant med et ganske spennende album. Hvis man for et øyeblikk overser sort/hvit problematikken innen soul-sjangeren, vil jeg gjerne anbefale denne for nærmere inspeksjon, uansett hvilken leir du måtte befinne deg i.

Han ga ut en whitelabel tolvtommer (ja, det finnes white label vinyl utenfor teknomarkedet også) for over et år siden, "Lucky", som man kunne høre gjetord om langt utover landegrensene. "Lucky" var av det kaliber som, hvis DJen var uvøren nok til å sette den på, kunne legge en allerede het klubb i grus. Jeg skal ikke påstå at resten av skiva er like bra, men det er en ganske særegen type soul Taylor driver med.

Liksom litt skitne, men høyst subtile arrangementer, kombinert med smarte tekster og melodilinjer gjør at dette albumet vil holde seg ferskt en god stund fremover i tid. Også kan du jo selv finne ut om han er sort eller hvit. (Hint: Det er noen gitarsoloer her.)

(Puls Furore 199623)

A TRIBE CALLED QUEST

Beats, Rhymes and Life

Jive

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor du aldeles bare må kjøpe denne skiva, men la meg nøye meg det følgende:

a) Q-Tip, Phife og Ali Shaheed Muhammed har ikke gjort noe galt i hele sin seks-årige karriere. Alle albumene (dette er det fjerde) har vært, og fortsetter å være, kvalitetsreferanser innen hip-hop samfunnet.

b) Produksjonen er mer simplifisert enn noensinne, med tørt elpiano, tørre og enkle beats og funksjonelle basslinjer. Dermed tvinges lytteren til å fokusere på rappingen.

c) Quest har ting på hjertet. Tekstene er engasjerte og meningsfylte, nesten på grensen til det omsorgsfulle - for scenen, for det sorte Amerika og for ungdom på 90-tallet.

a+b+c=d) Det er et nytt album fra A Tribe Called Quest. En begivenhet som må feires. KJØP, vær så snill.

(Puls Furore 199623)

SNAP!

Attack - The Best of (CD)

SNAP!

Attack - The Remixes (2xCD)

BMG

Et stykke moderne pophistorie fanget på to utgivelser, en vanlig "best of"-CD, og i tråd med Snap!s filosofi, en dobbel-CD med masse remikser.

Det er ikke sikkert du vet det, men Snap! består av to tyskere, Michael Münzig og Luca Anzilotta, navnene Benito Benites og John "Virgo" Garrett III brukte de bare for å unngå å bli kategorisert som en enda et "typisk tysk dansemusikk-prosjekt". Så dette er altså alle poplåtene du ikke kunne unngå å høre en million ganger da de kom: "The Power", "Rhythm is a Dancer" og nyere låter som "Exterminate", "Do You See the Light" og "Welcome to Tomorrow". Disse har en mer tidløs klang over seg enn f.eks "Ooops Up", "Mary Had a Little Boy" og "Colour of Love".

Det skal sies at noe av dette lyder fryktelig datert nå, og at det slett ikke har den samme effekten som i 1991-2. Videre kan Snap! kritiseres for å ha gitt liv til HELE dance-sjangeren med den fryktelige, men på en merkelig måte fengende, "Rhythm is a Dancer", som jo er ansvarlig for alle de forferdelige låtene du ikke klarer å få ut av hodet ditt.

På den annen side kan man jo ikke lage en omelett uten å knuse et par egg, og hvis de dårlige låtene var nødvendig for å tjene penger til å lage pop-perler som "Exterminate" og "Do You See the Light", kan man jo egentlig ikke argumentere mot disse to tyske millionærene.

Så er det på tide å definere din konsumentgruppe-tilhørighet, med et aldri så lite spørsmål: Hører du ofte på P4? Hvis ja, gå for den enkle "best of"-CDen. Hvis nei, blir nok du og den doble "remixes"-CDen gode venner etter hvert.

(Puls Furore 199623)

Bitter & Twisted (2xCD)

React

React Music har en slags konsekvent kvalitet over de samle-CDene de gir ut, en slags følelse som henger over alt, enten det er "Café del Mar"-serien eller som dette, ganske hard tekno. Her har de fått London-DJene Mrs. Wood og Blu Peter (som også har sterke React-bånd fra før av) til å mikse sammen hver sin CD, som logisk nok gjør dette til en dobbel-CD.

Både Mrs. Wood og Blu Peter er nokså inne i europeisk tekno, representert ved f.eks selskapene Music Man, Music Research, Overdrive, Low Spirit (!), Superstition, Bonzai og Big Time. Miksingen er nesten feilfri, dynamikken perfekt og overgangene flytende og nesten ikke merkbare, hvis du ikke har hørt låtene før.

Denne er nok en av de bedre miksede samle-CDene du kan kjøpe deg for øyeblikket.

(Puls Furore 199623)

NEOTROPIC

15 Levels of Magnification (CD)

Ntone/Ninja Tune

DJ VADIM

USSR Repertoire (The Theory of Verticality) (CD)

Ninja Tune

Fra England kommer Riz Maslen, kvinne i den mannsdominerte verden av teknologisk skapt musikk. Under navnet Neotropic har hun skapt lydbilder preget av både ambient og hip hop-beats (og det meste i mellom) i en årrekke, også under andre navn.

"15 Levels.." er hennes debutalbum på Ntone, en høyst eksperimentell underavdeling av Ninja Tune, Coldcuts plateselskap. Albumet består selvsagt av 16 låter, som alle har en kjerne i lydcollager som ofte utvikler seg til mer rytmiske ting etterhvert. Det høres ofte ut som om hun er sterkt influert av Future Sound of London, samme type samples, samme type stemning hviler over det hele. Låter snirkler seg inn fra sære vokalsamples til ekstroverte breakbeats til rolige, men forstyrrende lydbilder. Anbefales, og det er ikke bare for å fylle opp kvinnekvoten, tro meg.

Så til DJ Vadim, som herjer sterkt i Ninja Tune-leiren for tiden. Også et debutalbum, og over 26 spor sletter russiskfødte Vadim begrepet triphop, og pusser støv av frasen "instrumental hip hop". Han sampler alt som er bittelitte grann hip hop-orientert, ikke "alt i fra X til Y", men rett og slett alt og setter det sammen over sløye, ekstremt sakte og rufsete hip hop-beats. For alle som på et eller annet tidspunkt har likt rap og hip hop, og som lurer på hva som skjer nå - og utover. Må høres.

(Puls Furore 199625)

OUTKAST

ATLiens (CD)

LaFace/Arista

Denne rapduoen fra USA må ikke forveksles med Outcast fra England (anmeldt for noen nummer siden). Andre Lauren Benjamin og Antwan Andre Patton er to 21-åringer som har vært så heldige å blitt plukket opp av LA Reid og Babyface, som tilsammen utgjør LaFace Records.

Dette er deres album nummer to, produsert av tidligere nevnte hovedmenn, som denne gang har eksperimentert litt mer enn vanlig med lyder og rytmer. Jeg sier ikke at det på noen måte er triphop, men av og til er det mer enn nok med bare musikken. Faktisk kommer vokalen ofte i veien, siden OutKast lider av det samme som utallige andre grupper og prosjekter for tiden - tekstene deres er rett og slett ikke interessante nok. Jada, produksjonen og lydbildet er mer enn førsteklasses, gjestemusikerne er profesjonelle, men hvorfor høre på noen som ikke har noe vesentlig å melde? Jeg mener, tegneserien inne i coveret er mye mer spennende enn musikken! Rike rappere er sannelig kjedelige - gi meg heller en fattig jævel fra Bronx når som helst.

(Puls Furore 199625)

KRISTINE W

Land of the Living (CDM)

Champion

Denne modellen hadde en stor, stor og velfortjent hit med "Feel What You Want" for noen år siden, og er nå tilbake, nok en gang produsert av Rollo og Sister Bliss. (Som de fleste kjenner kun fra deres Faithless-prosjekt.)

Dette er en fin låt, kanskje med et noe uunnselig refreng som sikkert vil føre til lite radiospilling. Men bryr klubbpublikummet seg om det? Tvilsomt. Derfor har Deep Dishs remikser allerede gjort jobben sin på diverse dansegulv. Kanskje også ditt?

(Puls Furore 199625)

FUGEES

No Woman, No Cry (CDM)

Ruffhouse/Columbia

Etter suksessene med "Killing Me Softly" og "Ready or Not" kan ikke Fugees drite seg ut, og nordmenn vil utvilsomt gå mann av huse for å kjøpe også denne relativt svake coverversjonen. De har også vært politisk korrekte nok til å få meg Steve Marley på en remiks som forsåvidt er mer tro mot originalen, men hva er da poenget med å gjøre en tolkning? Kjedelige saker.

(Puls Furore 199625)

A TRIBE CALLED QUEST featuring FAITH EVANS

Stressed Out (CDM)

Zomba/Jive

"Hurra!" tenkte jeg da jeg fikk denne mellom hendene. Et helt riktig singelvalg nummer to fra en knallskive og alle gode greier. Men plutselig - et problem. Björk og Plaid har gjort to av tre remikser. Og samme hvor mye jeg liker tingene deres, har de fint lite på en Tribe-singel å gjøre, særlig siden de kutter ut all rappen. Men fans av Björk kan jo bare kjøpe.

Vel, det er et par andre mikser her, men ikke noe som gjør originalen bedre. Så kjøp gjerne denne respektfulle, soulpregede og høyst intelligente rapsingelen, men ta helst med deg hele albumet.

(Puls Furore 199625)

GATAS PARLAMENT

Slå Tilbake! (CDM)

Comhard

Antagelig den eneste singel som noensinne kommer til å avstedkomme med hard og gangbar cash til Rød Ungdoms Kampfond, og det i fra Norsk Kassettsavgiftsfond. De rapper på norsk og får ofte tyn for det fra andre mer USA-vennlige og urbane hippe enn dem selv.

Her ligger fem låter, hvorav to er instrumentale. For fan av instrumental hip hop, sjekk ut File Transfer Protocol (dub) som faktisk er ganske bra. Tekstene deres er steinbra, om enn noe utopiske. Og jeg synes det står respekt av å rappe på norsk, problemet ligger kanskje mer i artikulasjonen og tempoet, som ofte gjør at det er vanskelig å få med seg hva de sier.

Heldigvis fordrer sosialismen en viss servicevennlighet - derfor er tekstene er trykket i coveret. For mer info: www.gatasp.no

(Puls Furore 199625)

EIRIK LIE

12 Bilder (CD)

Visuell Musikk

Eirik Lie så seg vel lei av å bli refusert av de store selskapene her i landet, og dannet derfor sitt eget plateselskap, som han nå har brukt til å gi ut "12 Bilder".

Denne 12-spors CDen fanger en god del forskjellig instrumentalmusikk fra diverse installasjoner, teaterforestillinger og performances Lie har vært med på å lydlegge. Lie selv nevner Eno, Bach, Hank Marvin, Erik Satie og Laurie Anderson som inspirasjonskilder, og ved nærmere lytting hører jeg til og med snev av tyskere som Tangerine Dream, Klaus Schulze og Can der inne et sted. M.a.o. - en god blanding av flytende, dog litt konkrete, lydlandskaper og nydelige, sarte instrumentale stemninger. Men man finner også mer håndfaste melodier her.

Definitivt en for både følelsene og intellektet en kald vinterkveld, med føttene trukket godt opp under teppet og en varm kopp kakao foran peisen. Dessuten er det bedre for samvittigheten å vite at man støtter Eirik Lie personlig fremfor Norske Gram.

(Puls Furore 199625)

WINX

Left Above the Clouds (CD)

Nervous

Sikkert et album mange har ventet på, tenker jeg. Endelig skal amerikaneren Josh Wink få vise hva han er god for.

Dessverre for Wink (og for mange andre overfokuserte DJer og glade musikanter) er det når det første albumet skal sys i hop at ideene rett og slett ikke strekker helt til. Ja, han lager ekstremt dansevennlige spor og remikser. Ja, han har eksperimentert mye med forskjellige musikktyper. Ja, han har tatt med hyggelige og naive dikt. Ja, du finner "Don't Laugh", "Hypnotizin'" og "Higher State of Consciousness" her.

Men nei, det finnes ingen rød tråd, ikke et helhetsbilde som tilfredsstiller en, og det hele blir som en middels samleplate. Var det meningen? Bedre da å kjøpe 12"ere fra hans Ovum-selskap, som gir ut mer interessante ting enn det her.

(Puls Furore 199625)

Miscellaneous the 2nd (CD)

Language/Crammed Discs

Schtilig. Nummer to i en forhåpentligvis lang rekke samler stort sett ukjente artister, og gjør det dermed mer interessant å lytte til denne musikalske galskapen. Det er noen få litt mer kjente folk her, som Black Dog, Germ, Buckfunk 3000 og Phluide, men mer enn det får du ikke.

Så hva har vi? Jo, 14 merkelige saker som spenner over alt fra klinisk house med merkelige undertoner, forsiktig instrumental hip hop med nydelig cellomelodi til frenetisk jungle med stakkato bassgang. Det er sjelden jeg sier det, men denne CDen dekker det meste. Og det på en såpass unik måte at den er mer enn potensiell interessant for musikk-emansiperte visjonærer. Tony Thorpe (eller om du vil, The Moody Boyz) står ansvarlig for Language, og jeg har full tro på at "..the 3rd" vil bli like bra, om enn ikke bedre.

(Puls Furore 199625)

EMPIRION

Advanced Technology (CD)

Wanted/XL

Disse tre har av en eller annen grunn blitt riktige norgesvenner, og kan derfor muligens ha et visst salgspotensiale her til lands.

Men det er mulig de er litt for harde for house- og technointeresserte nordmenn flest. Som inspirasjon lister de opp bl.a. en del EBM-band, og selv om "Narcotic Influence" I og II er med her, blir det vel litt vel mye acid og klinisk, kjedelig trommeprogrammering for min del. Det er helt OK, men ikke særlig interessant over et helt album, eller en hel konsert for den del. M.a.o.: Det fungerer kjempebra en stund, men taper seg raskt. Er det kanskje ordet "flinkiser" jeg leter etter?

(Puls Furore 199625)

INGEBORG MATHISEN

Don't Turn off the Music (CD)

EMI

Etter Helén Eriksen kommer enda en ny norsk jente ut med debutalbum på EMI.

Ingeborg fra Bergen er på ingen måte noen musikalsk bimbo, selv om omslaget kan gi "feil" assosiasjoner (sikkert fordi hun er halvt columbiansk). Hun er med på å skrive alle låtene selv, sammen med produsent og mentor Hans Petter Gundersen. Tommy Tee har mikset halvparten av låtene, mens "The Clinical Assistant" (som jeg ikke aner hvem er) har mikset de resterende. Men det betyr ikke nødvendigvis at alt lyder bra.

I god norsk ånd er førstesingel-valget ("I'm Alright") relativt kjedelig, og låter som "I'm Not In Love (With You)" og "Cried a Wide River" ligger i samme leie. Faktisk kan hele albumet bli litt uinteressant, spesielt siden det faller naturlig å sammenligne det med Helen Eriksens "Standards". Men man burde definitivt høre på dette med andre ører, ellers blir man skuffet.

For problemet er at produksjonen, gjort av Gundersen selv, er håpløst gammeldags, og lite tilpasset det herrens år 1996. Faktisk finner jeg det tragisk på Ingeborgs vegne at hennes sanger - som er helt OK - får en slik hemsko av en produksjon. D'Sound, f.eks, har ikke geniale låter, men siden produksjonen er såpass proff og tidsriktig har de et mye bedre utgangspunkt for å lyde bedre enn stakkars Ingeborg. Denne produksjonen er kun proff på en klinisk måte. Et eksempel kan være den utstrakte bruken av steelgitar, som slett ikke passer til Ingeborgs stemme. Eller at mange av låtene lett kan tas for å være Trine Rein ved første lytt.

Jeg sitter igjen med følelsen av at det kunne vært så mye bedre, hadde de f.eks fått Tommy Tee til å produsere hele skiva. De fem sporene han har mikset lyder mye bedre enn de siste fem. og i lys av hva han fikk til på Helen Eriksens "Standards" kunne dette albumet vært musikalsk interessant, hadde han fått fritt spillerom. Slik resultatet foreligger her tror jeg det kommer til å bli en slags parantes på slutten av et ellers ganske godt norsk musikkår.

Det store spørsmålet i denne sammenheng er kanskje hvorfor norsk platebransje rett og slett aldri klarer å bli kvitt dette urnorske og streite soundet som preger 99.9% av alle norske utgivelser? Og hvorfor de få interessante tingene som kommer ut ikke selger i det hele tatt? Jeg tror egentlig ikke det norske folk er musikalske idioter som sådan (selv om over 200.000 solgte av DDE kan tyde på det), men at norsksjefene rundt om i de store selskapene ikke makter å fange opp det som skjer i (i mangel av et bedre uttrykk) "undergrunnen" - der nytenkerne og innovatørene befinner seg.

Og jeg kan ikke av denne platen se at produsent Hans Petter Gundersen tilhører noen av kategoriene. Synd for Ingeborg Mathisen, som hadde fortjent en bedre debut enn dette.

(Puls Furore 199625)

SNAP!

Attack - best of (VHS)

BMG

Det er mulig jeg var litt vel entusiastisk da jeg anmeldte albumet som denne videoen er bygget på, så jeg vil gjerne få moderere det jeg skrev da litt, og heller si noen pene ord om denne samlevideoen som tar for seg Snap!s største hits gjennom deres karriere.

Der musikken høres en smule datert og pretensiøs ut (bl.a. "The Power", "Ooops Up", "Cult of Snap!" og "Colour of Love"), tar videokunsten til Anzilotti og Münzing (som jo _er_ Snap!) over. Og på låter som "Exterminate" og "Do You See the Light" bare fremhever videoen sangen, og gjør det hele enda mer severdig. Regien i videoene er nærmest perfekt, klippingen likeså. Til tider kan det nesten nærme seg moderne videokunst i all sin overdådighet. Og de to tyskerne utviser en nesten skremmende sans for estetikk som gjør det verdt å skaffe seg denne videoen.

Altså, synes du musikken er litt kjedelig, men elsker å la deg korrumpere av musikkvideoer, kjøp deg denne til din stereovideo.

(Puls Furore 199627)

OUTCAST

Out of Tune (CD)

One Little Indian

Outcast er et prosjekt bestående av Richard Brown og Beaumont Hannah, begge kjent som fremragende elektroniske musikere som har gitt ut plater på både Warp og GPR. Kanskje ble de for en stakket stund lei av instrumentalmusikk? Her har vi i hvert fall vokalbidrag på alle sporene, fra Kirsty Yates, Sarah Winton (singelen "Rollercoaster"), Spad og Bullet. Definitivt ingen jeg har hørt om før.

Så hvordan lyder det? Tja. Kanskje som dempet lyttetekno med poplåter over seg? Kanskje som hip hop med ambiente elementer i bakgrunnen? Kanskje litt Seefeel? Kanskje litt Dead Can Dance? Kanskje til og med litt rolig My Bloody Valentine?

Kanskje litt sårt og vakkert.

(Puls Furore 199627)

WRECKX-N-EFFECT

Raps New Generation (CD)

MCA

Flott. Akkurat det vi trengte: et tredje album fra denne amerikanske duoen hvis største suksess hittil er "Rumpshaker" for tre år siden. Og denne gangen med en ny idé: Hvordan radbrekke 14 klassiske hip hop-låter.

Så Aqil Davidson og Markell Riley tar for seg f.eks KRS-Ones "Criminal Mind", Afrika Bambaataas "Planet Rock", L.L. Cool Js "Boomin' System", EPMDs "So What Cha Sayin" og Erik B & Rakims "Move da Crowd. Deretter fjerner de tekstene og mesteparten av musikken, som i essensen betyr at hele poenget med en tolkning er borte - og legger sin egen "jeg-har-større-pikk-enn-deg-fordi-jeg-har-masse-cash-og-har-med-meg-ny-bitch-hjem-hver-kveld"-rap over.

Javel, så har de fete beats og av og til litt soul over produksjonen. Men tro meg, du har ingen grunn til å kjøpe denne. Med mindre du har har tenkt til å bruke den som penisforlenger i cabrioleten din, selvsagt.

(Puls Furore 199627)

BLACKSTREET

Another Level (CD)

MCA

Blackstreet er en amerikansk vokalkvartett som har fått med seg Teddy Riley på produksjon og låtskriving. Dette albumet er et klassisk eksempel på at soundet er alt, låtene mer sekundære. Og det i en positiv forstand; sett denne på en kveld du trenger å slappe av, og du føler deg smooth, i ordets rette forstand. En jevn blanding av ballader, mid-tempo swingbeat-låter og en utsøkt produksjon gjør dette til en perfekt klineskive og en kul CD å ha i DiscMan'en.

(Puls Furore 199627)

MOTORBASS

Pansoul (CD)

Motorbass

SVEN VAN HEES

Svengali (CD)

Royal

Mmm... fra Frankrike og Paris kommer en time med skitten, skitten house fra den ene halvdelen av La Funk Mob (på Mo Wax) og partner.

Det beste med "Pansoul" er ikke at Philippe og Etienne gir f___ i standarder og bare kjører på med rare og eklektiske trommelyder og vokalsamples (og i hvert fall ikke den vakre kvinnen som flyter halvt i luft, halvt i vann på innsiden av omslaget), men at det nesten ikke finnes tilløp til "orntlige" låter. Det vil si at alt er instrumentalt, og at låtene er befriende rene for alt som ligner på "take-off"s og alt som følger med standard house. Og perkusjon er alfa og omega i denne sammenhengen.

Selvsagt kan dette virke fremmed og avskrekkende for mange - men da hadde du vel ikke lest denne blekka heller.

Så til Nederland. Sven van Hees er en relativt kjent (og veldig dyktig) DJ som har sluppet sitt debutalbum. I motsetning til Motorbass er 35-årige Sven "all over the place" van Hees på ingen måte restriktiv når det gjelder stilarter, og serverer en blanding av tung, ambientaktig dub, rolig jungle og alle former for house. Du har sikkert hørt hiten "Freakystahn" (som finnes på singel med noen svært interessante mikser av landsmannen Speedy J), men det er også mange andre låter her som fortjener din oppmerksomhet.

Et utrolig godt produsert album med mange gode låter gjør dette til en hyggelig lyttekveld med muligheter for å danse, bare stuegulvet ditt er stort nok og du har hyggelige naboer.

(Puls Furore 199627)

NALINI

Let My Love Grow (CD)

Delabel/Virgin

Nalini er født i samme år som Woodstock fant sted, har sort jazzmusiker til far, er influert av Marvin Gaye, Ohoi Players, Billie Holiday og Stevie Wonder og er produsert av "Prince Charles" Alexander (medhjelper til bl.a. Notorious B.I.G., Faith og Mary J. Blige).

Så hvorfor blir det ikke mye bedre enn dette? OK, så er det en helt OK miks av soul, R&B, funk, rap og en knallproduksjon med bra arrangering og alle greier. Men låtene er svake og stemmen til Nalini er ikke det helt store heller. Når omslaget er mer fristende enn musikken ville kanskje modellyrket være et bedre valg, Nalini?

(Puls Furore 199627)

Classic Hip Hop Mastercuts Volume 2 (CD)

Beechwood

Noen gode grunner for å kjøpe denne: Ultramagnetic MC's "Chorus Line pt 1", The Beastie Boys' "It's a New Style", Digital Undergrounds "The Humpty Dance", De La Souls "Buddy", Public Enemys "Rebel Without a Pause", Main Sources "Peace is Not the Word to Play", Uptowns "Dope on Plastic" og Black Sheeps "The Choice is Yours". Say no more, say no more.

(Puls Furore 199627)

LITTLE AXE

Slow Fuse (CD)

M&G/BMG

Bak dette prosjektet står produsentene og multimusikerne Skip McDonald og Adrian Sherwood, og med seg på musikersiden har de blant annet Talvin Singh (som nettopp har dannet sitt eget selskap, Omni, og sluppet sitt debutalbum der) på tabla og trommisen Keith Le Blanc (som blant annet var med i husbandet til Sugarhill, helt i begynnelsen).

Det går frem på alle måter at dette er et bluesalbum. Og et bluesalbum fra alle disse dyktige menneskene burde være forferdelig interessant, men det blir liksom aldri det helt store - slik blues i utgangspunktet har sitt fastlagte og strengt regulerte 12-taktsmønster, har Skip, Adrian og de andre problemer med å sprite opp sjangeren slik de burde med sin kompetanse og erfaring. De makter ikke å tilføre det hele noe nytt og unikt, slik at det hele blir antageligvis som en bluesskive. Sikkert mye bedre enn alle andre bluesskiver dette året, hva vet vel jeg? Men allikevel, skuffende fra noen jeg hadde forventet meg mye, mye mer fra.

(Puls Furore 199627)

SIGNS OV CHAOS

Frankenscience (Urban Cyberphunk) (CD)

Earache

Etter at Lee Newman døde av kreft, har slett ikke hennes musikalske partner, Michael Wells tapt sine kreative evner. På dette prosjektet har han lagt følgende tese til grunn: "If society continues to submit to thee old world order of hierarchy and traditional power structure then CHAOS will through technology create a state ov Frankenscience, a state of being where nightmares & paranoia become reality. Chaos = Order."

Musikken høres ut som om den er laget etter at Frankenscience har inntrådt, og er en slags syk, paranoid og nagende blanding av muterende industrialistisk post-techno. Mye mer depressiv enn GTO noensinne var, i hvert fall. Uansett, sitatet ovenfor sier mer enn det jeg makter å presse inn i noen få setninger.

(Puls Furore 199627)

HEATHER B.

Takin Mine (CD)

Pendulum/EMI

Heather B. ga ut noen tolvtommere for et par siden, og har nå fått ut sitt debutalbum. Selv sier hun i presseskrivet at hun savner den ekte hip-hopen, rett og slett beats med sterk vokal uten "interludes and stuff like that". Personlig synes jeg et slikt sitat vitner om en manglende evne til å se forover, til å utvikle nye hybrider, til å fusjonere stiler. På den annen side er jo den siste skiva til A Tribe Called Quest knallbra og enklere enn noensinne, så...

Uansett, det er ikke så veldig interessant, dette albumet. Selv om lillebroren til KRS-One har produsert og Heather er med i Boogie Down Productions blir det kjedelig etter et par spor, man blir lei av den lett enerverende stemmen hennes og ikke minst tekstene, som liksom skal være så "streetwise", men ender opp som ganske patetiske blåkopier av Tupac Shakurs (R.I.P.) tekster, som jo faktisk var ekte.

Heather bor nok i et bedre strøk av byen.

(Puls Furore 199627)

BIOSPHERE

Substrata (CD)

Origo Sound

Dette albumet har faktisk vært ferdig en god stund allerede, men har blitt holdt tilbake til nå. Så da kunne man kanskje anta at lydbildet allerede er litt utdatert, med hensyn til hvilken hastighet elektronisk musikk utvikler seg for tiden?

Nei, Geir Jenssen har tatt bort beaten, fjernet eventuelle rytmiske perkusjonselementer som muligens kan ha vært med låtene på et tidlig stadium og således gjort musikken mye mer tidløs, på samme måte som de rytmeløse sporene på hans banebrytende "Microgravity". Etter sitt samarbeid med Higher Intelligence Agency (som forøvrig slipper samarbeids-album med Pete Namlook på Fax i disse dager, "S.H.A.D.O."), fortsetter altså Geir i noe av det samme leiet.

Med stille melodiske elementer som får lov til å utvikle seg over lang tid og mange subtile (tør jeg si "arktiske"?) klanger som tilsammen utgjør et meget organisk lydbilde er det samtidig like minimalistisk som f.eks Steve Reich, og ved mine lytt hittil finner jeg ingen tegn til overflødige lyder.

Med sin Svalbard-konsert den 21. juni og dette majestetiske albumet tror jeg at det skal mye til for at Geir Jenssen ikke vil bli sett på som en norsk utgave av Brian Eno, og med det endelig vekke oppmerksomhet langt utover Norges grenser.

(Puls Furore 199627)

HELEN ERIKSEN

Standards (CD)

Blue Note/EMI

24-årige Helén har entret den norske musikkbransjen som det friskeste pustet på mange år. Det er klart, vi hadde hørt ryktene om at rapmentoren Tommy Tee jobbet med å produsere et jazz/hip-hop prosjekt, de samme ryktene fortalte også at det var med en kvinnelig saksofonist og vokalist. Man så kanskje for seg (skrekk og gru) en ny Candy Dulfer - men at det skulle få et så internasjonalt og knallbra lydbilde ante de færreste.

Med sitt debutalbum har Helén satt standarder som få nordmenn vil klare å følge opp, og det faller lytteren helt naturlig at denne jazzmutanten kommer ut på Blue Note, et av verdens mest anerkjente jazzselskaper. Tommy Tees looper og produksjon er knusktørre og harde nok for ethvert hip-hop prosjekt, mens Helén er overraskende moden på saxofonspillet sitt. Kombinert med sin litt sære og på en merkelig måte "falske" stemme samt et funn av en rapper, N-Light-N, er dette albumet en vital vitamininnsprøytning i en ellers sykdomsbefengt norsk musikkscene.

Samtidig er det også flere låter som kan egne seg for radio her, blant annet førstesingelen "Arms around you", som ikke overraskende ble stort sett oversett av mainstreampublikummet. Andresingelen "Shake my hand" er ute nå, og jeg håper virkelig norske radiostasjoner og platekjøpere ser sin besøkelsestid, mens det enda finnes kompetente musikere som orker å bo og jobbe i musikkørkenen Norge. For denne debuten er ikke "bra til å være norsk". Den er rett og slett bare bra.

(Radio Magasin 199603)

Techno ballads (2xCD)

Millennium

Fra Londonselskapet Millennium får vi en dobbel-CD med instrumentale ballader fra stort sett ukjente folk (rent bortsett fra Solar Quest og Nova Nova).

Det er ikke helt ambient, men stort sett gjør det nytten som veldig behagelig chillout-musikk når du vil slappe litt av. Som stort sett alle samle-CDer kan jeg ikke anbefale alle sporene, men som en helhet fungerer det helt tilfredsstillende.

(Puls Furore 199703)

SHAQUILLE O'NEAL

The best of (CD)

Zomba

Kjedelig. Shaq kan dunke hardt og spille bra i forsvar og angrep, men som lyricist er han heller middelmådig. Det vet han sikkert, selv om låttitlene ligger i leiet "I'm outstanding", "(I know I got) skillz" og "Shoot pass slam". Problemet hans er han ikke har et eneste interessant tema, og rapper derfor om penisen sin på alle tenkelige subtile og noen ikke fullt så subtile måter.

Løsningen på problemet er selvsagt å hente inn produsenter som kan sprite opp skiten litt, f.eks Erick Sermon, K-Cut (Main Source-mann), Warren G, Ali Shaheed (A Tribe Called Quest, selvsagt), Def Jef, Prince Rakeem og Redman, som alle gjør en god jobb, spesielt Shaheed på "Where ya at", med Phife på gjesterap. Selv om alle låtene er fra 1993 og 1994 har de faktisk også holdt seg helt greit.

Så, ikke helt godkjent når det gjelder rapdelen, men props for fete beats og bra produksjon. Men det er jo ikke Shaqs skyld, som godt kan holde seg til sin NBA-karriere heretter.

(Puls Furore 199703)

MARTINE GIRAULT

Revival (CD)

Opaz

Dette albumet har jeg ventet på helt siden 1992, da hennes singel "Revival" var på sitt største og verden lå for hennes føtter.

Martine, født i New York, fikk derimot problemer med plateselskapet (London Records) og albumet materialiserte seg aldri. Men hun fortsatte å jobbe med mentor Ray Hayden, og det du får er altså fire års hardt arbeide, både live og i studio.

Soul, R&B, kall det hva du vil - Hayden er en mester når det gjelder å fremkalle behagelige lydbilder, og er en av de aller beste produsentene Britannia har fostret i de siste tiår, spør du meg. På dette albumet har han tatt frem alt han har, og alt er knallbra. Vi snakker om et ekstremt eksotist, mykt og overveldende sensualt lydbilde som bokstavelig talt masserer ørene dine, uansett tid og sted. Nydelig koring, vidunderlige refrenger og innovative løsninger på standard popmusikkproblemer gjør dette til Albumet hittil i år.

Essensen av all sort musikk samlet på et album. Kjøp!

(Puls Furore 199703)

THE LATIN KINGS

I Skuggan av Betongen (CD)

Redline Records

Fra den typiske svenske drabantbyen Botkyrka (til Norsborg?) kommer en gjeng med innvandrere - eller "svartskallar" som de kaller seg selv - som lager ren og uforfalsket hip hop. Med svenske tekster, en viss gebrokken uttale og en musikalsk arv som må spenne fra Isaac Hayes, minst, til Geto Boys og lengre.

I "förorten" Botkyrka er det tydeligvis ikke så mye å gjøre, så det er sikkert bra at akkurat disse tre (med tilhørende posse) tilbrakte tid i et musikkstudio, når de heller kunne hengt med gjengen på andre skumlere steder. På den annen side kan det jo faktisk hende at de gjør disse tingene de rapper om, vinningskriminalitet, røyking av marijuana, sjekking av småjenter langt under myndighetsalder etc. For tekstene deres virker langt mer ærlige enn en hvilken som helst "gangsta mack" fra Compton, og er sikkert lette å relatere seg til for typiske tiltaksløse ungdom fra Grorud og andre drabantbyer. (Forøvrig tviler jeg på at en lignende skive kunne komme fra f.eks Ammerud, men det hadde vært hyggelig å bli motbevist.)

Med kule mellomspill, skitne beats og røffe tekster er dette en konge rapskive. Og denne anmeldelsen hadde vært kulere lest opp høyt på gebrokkent svensk av en søramerikansk innvandrer fra Botkyrka.

Hilsen Per Christian "Jag Har Den Största Knallaren" Frankplads.

(Puls Furore 199705)

Absolute Dance 5 (CD)

Absolute Music 19 (CD)

EVA

Om "Absolute Dance 5" er det ikke mye å si, nei. De siste hyperkommers dansehittene: Fluke (som en gang i tiden var mye bedre enn denne middelmådige amylhouse-mølja), MC Lyte (ditto), Faithless, Robert Miles, Porn Kings, Mark Morrison, Tori Amos, Prodigy, Xzibit, Solid Base (i en helt latterlig dårlig "funk"-mix, hvor remikseren heldigvis for ham/henne ikke har blitt kreditert), Bertine Zetlitz og Everything but the Girl.

"Absolute Music 19" er forsåvidt kjipere. Hvis du vil lese hvem som er med, får du søren meg se på omslaget i din nærmeste bensinstasjon, den står ved siden Jannicke og Sputnik-kassettene. Forøvrig benytter jeg på forhånd anledningen til å be om anmeldereksemplaret mitt av "Absolute Music 20" på kassett, så kan jeg gi den til kusina mi i Trondheim i bursdagsgave når jeg er ferdig med den.

Minus i boka for å ha nok en gang unnlatt å skrive hvilke versjoner av låtene som er brukt; f.eks er ikke Armand van Helden nevnt i det hele tatt, enda "Professional widow" er helt og holdent hans remiks. Vel - pengemaskinen ruller videre, og snart kommer "Absolute Hyperstate".

(Puls Furore 199705)

ROME

Rome (CD)

BMG Entertainment

Først ltt bakgrunn: For oss som er interessert i moderne musikk generelt synes det merkelig, men fortsatt fungerer det amerikanske formateringssystemet for radio (Adult Contemporary, Contemporary Hot Radio, Urban, Country etc.), som eksisterer for at lytteren skal holde seg til en stasjon hele døgnet. Det innebærer at du kan høre på f.eks KISS FM i New York og hele tiden få høre en type musikk (i dette tilfellet Urban Hit Radio), som jo sikrer at du ikke skrur over på noe annet - og dermed hører reklameinnslagene på kanalen. En hjemlig parallell blir kanskje P4, som har valgt en slags urharry og til det kvalmende folkelig Adult Contemporary. (Min tese: Minste felles multiplum er alltid feil, og halve Norge klapper på en og tre.)

Tatt i betrakning det enorme økonomiske potensialet i det amerikanske radiomarkedet kan man nok si at amerikansk markedsliberalisme i praksis sjelden blir spennende. (Adam hvem?) Og derfor blir ikke dette debutalbumet til kjekkasen og silkedresskledde Rome mer enn et helt OK soul- og R&B-album, som sjelden beveger seg utenfor sjangeren Urban Contemporary. Albumet domineres av ultrasakte ballader og midtempo swing-radiolåter, som alle er litt for like hverandre og litt for kjedelige produsert.

Skreddersydd for amerikansk radio, men vil neppe slå an i Norge. I tillegg er det hakket for bra for P4, så hvilken radio som vil spille dette aner jeg ikke. Og pragmatisk nok, uten radiospilling - intet salg. (Adam Smith!)

(Puls Furore 199708)

Perfecto volume one (CD)

Perfecto/East West

På sett og vis står Paul Oakenfold og Steve Osborne ansvarlige for kommersialiseringen av progressiv house som herjer de fleste dansegulv nå for tiden, med deres plateselskap Perfecto og låtene på denne CDen, som samler de første vellykkede sporene fra 1995 og som virkelig gjorde det stuerent med lange "drumrolls".

Ikke at det ikke er bra spor her, f.eks er "Not over yet" av Grace en av de beste poplåtene vi har fått på 90-tallet, Perfecto Allstarz' "Reach up" er noe av det mer skitne O&O har gjort (og dermed mer interessant enn standardproduksjonene deres) og BTs "Embracing the sunshine", her i en laaang Sasha-remiks, er heller ikke ueffen. Men de andre sporene, f.eks Wild Colours' cover av Fleetwood Macs "Dreams", Mozaics cover av Dr. Albans (!) "Sing it (the hallelujah song") og Minds of Mens "Brand new day" lider ikke bare av tidens tann rent produksjonsmessig, låtene var nokså kjedelige da de kom.

Så hvorfor denne samleren? Mangel på sjel? Idéer? Trengte gutta penger? Uansett, hvis du liker Perfecto nå og er nysgjerrig på hvordan det startet ville jeg kanskje kjøpt denne, men før du så gjør vil jeg gjerne anbefale noen av de klassiske remiksene til Oakenfold & Osborne, f.eks New Orders "The price of love", Opus IIIs "Hand in hand" og Massive Attacks "Unfinished sympathy", som alle er verdt prislappen sin uansett hva den er. Den dynamiske duoen var nemlig ikke alltid så "plastic".

(Puls Furore 199708)

Very Random Streams

Search This Blog

2015-12-07

Mine musikkanmeldelser fra 1995 til 1999: Puls Furore

No comments:

Subscribe to this blog

Blog Archive

Most popular posts